atman

Atman er et av ordene som brukes i hinduismen om det som er evig og uforanderlig i menneskets indre, og som ikke dør når kroppen dør. Ordet kommer fra sanskrit og oversettes ofte med «selv». Atman brukes også som refleksiv pronomen (tilsvarende norsk «seg»). Det er særlig i upanishadene at ordet atman ble sentralt for religiøs tenkning og i de filosofiene og teologiene som bygget på upanishadene, det vil si vedanta-systemene.

Ifølge hinduistisk lære er menneskets sinn materielt og en del av kroppen, mens atman er ikke-materiell. Atman forstås ofte som innholdstom bevissthet eller pur væren.

Upanishadene prøvde å forstå verden ved å sammenstille eller korrelere mennesket, verden og gud (upanishad betyr «sette ved siden av», «korrelere»). En korrelasjon var mellom menneskets innerste vesen, atman, og universets værensgrunn, brahman. Upanishadene forkynte at det innerste i mennesket tilsvarte universets bakenforliggende værensgrunn. Hva «tilsvarte» her betyr, ble problematisert i de filosofiske og teologiske vedanta-skolene.

I vedanta-filosofiene og -teologiene er atman grunnlaget for subjektet og brahman grunnlaget for objektet. Atman er det i menneskets indre som aldri kan bli et objekt for oss. Atman er ikke sinnet, men bevisstheten. Brahman er det som er objektets bakenforliggende virkelighet. Brahman er én, men vi opplever at hver har en forskjellig atman.

I en Upanishade beskrives forholdet mellom atman og brahman som identitet: Du er brahman (tat tvam asi). Dette skulle uttrykke den ytterste sannhet. Denne enhetslæren ble grunnleggende for deler av hinduismen. I advaita vedanta betyr enhet identitet, og det betyr at alle deler det samme ene selv, atman som er brahman. Denne monistiske læren om selvet fikk sterk innflytelse, men alle de andre vedanta-skolene tolket ideen om atman-brahman annerledes. For dem hadde hvert menneske en individuell atman, og målet var forening med brahman, men der hver atman likevel beholdt sin individuelle identitet. De tolket at brahman i upanishadene refererte til en personlig guddom. Poenget var da at atman og brahman hadde en personlig relasjon. Hvis atman og brahman var identiske, ville ikke en personlig relasjon være mulig, og mye av hinduismens tempel-ritualer ville da fremstå som meningsløse.