assami

Nyere forskning synes å ha vist at den tantrisk buddhistiske diktning charyapadas eller dohas som muligens stammer fra tiden før 1000 e.Kr., for størstedelen skriver seg fra bengalsk språkområde. Fra Assam finnes bearbeidelser av sanskrit-verker som dateres til 1200- og 1300-tallet. Fra samme periode stammer lyriske og episke sanger. Assams betydeligste dikter er Shankaradeva (1449–1568). Som religiøs reformator styrket han de vishnuittiske tradisjoner. Han oversatte Bhagavata-Purana, skrev oppbyggelige sanger (baragits) og religiøse dramaer (ankiya natas). Tradisjonen ble fortsatt av Madhavadeva.

Assami utviklet før noe annet indisk språk en prosatradisjon. I 1228 e.Kr. ble dalen erobret av thai-folket ahomer. Deres krøniker, som inneholdt dynastihistorie, ble i begynnelsen skrevet på ahom, senere på assami. Tekstene kalles buranjis og dekker perioden 1500–1800-tallet.

På 1800-tallet startet amerikanske baptister misjon i Assam, og de kom til å spille en vesentlig rolle i kampen for å få anerkjent assami som et selvstendig språk i et område der bengali dominerte.

Stor betydning fikk Lakshminath Bezbarua (1864–1938), som i sin diktning behandlet nye emner og formidlet impulser fra europeisk åndsliv. Hans linje ble ført videre av lyrikere som Nalinibala (f. 1899) og Dimbeshwar Neog (1899–1967), av dramatikeren Jyotiprasad Agarwala (1903–51) og av tallrike novelle- og romanforfattere. Flere av dem er påvirket av Knut Hamsuns forfatterskap. De fleste kommer fra hinduisk miljø, men islamske navn forekommer også, som f.eks. Syed Abdul Malik (f. 1919).

Interessante er noen yngre forfattere som henter emner fra folklore og fra stammeområder som grenser til Assam. En av dem er Lummer Dai, som tilhører adi-stammen i Arunachal Pradesh.