arrdelfin

Arrdelfinen er en stor delfin med et butt og litt kantet hode og med en høy, smal og halvmåneformet ryggfinne. Fargen varierer mye, fra mørkegrå til nesten helt hvit. Kalvene fødes med en sølvaktig grå skinnfarge. Etter hvert som de vokser til, forandrer fargen seg; først til blekgrå og dernest til noe mer brunaktig mørkegrått. Voksne hanner blir gjerne noe lysere med alderen. Bryst og kinn har en stor hvit flekk mens fargen på arten generelt kan beskrives som mer eller mindre jevn, av og til flekkete og alltid sterkt arrete.

Arrene, som har gitt arten det norske navnet, er mest sannsynlig merker etter tennene fra artsfrender og skyldes dyrenes måte å omgås sosialt på. Noen arr kan også stamme fra sugekoppene til blekksprut som delfinene har spist. Arrene vises i mange år og eldre dyr har derfor langt flere arr enn yngre dyr. Arrenes mønster blir unikt for hvert enkelt dyr og kan brukes til identifisering av individer. Sveivene er lange og spisse, og arrdelfinen mangler «nebb».

Arrdelfinene har vanligvis 3–7 par tenner i underkjeven mens overkjeven mangler tenner. Voksne individer kan bli 3,6–4 meter lange og veie 300–500 kilo. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen, og arten kan bli 45–50 år gammel.

Arrdelfinene beiter på blekkspruter som enten forekommer et stykke under overflata i de frie vannmassene eller ved bunnen. Akkar er en av artene de beiter på, og mye tyder på at arrdelfinene helst jakter om natta eller i tussmørket på morgen og kveld da byttedyrene trekker oppover i vannsøyla. Blekksprutene slukes hele, så tennene har antakelig liten eller ingen funksjon i forbindelse med beiting.

Når arrdelfinene beiter, sprer dyrene i flokken seg før de foretar beitedykk som vanligvis varer i 8–12 minutter. Mellom hvert dykk oppholder de seg gjerne 5–10 minutter ved overflata. Det er observert at de kan gå helt ned til 800 meters dyp på jakt etter byttedyr.

Arten produserer en rekke plystre- og klikkelyder som er viktig for kommunikasjon mellom dyrene. Klikkelyder benyttes også til ekkolokalisering av byttedyrene. Flere av arrdelfinenes byttedyr produserer lys (bioluminisens) og det antas derfor at artens syn også er viktig i jakten på mat.

I Nord-Atlanteren vet man lite om hvorvidt arrdelfinene er utsatt for miljøgifter. I Middelhavet er det imidlertid observert at arten kan ha betydelige giftnivåer i kroppen, og i Japan er det observert både metalldeler og plastrester i magen på arrdelfiner. Ettersom de bruker lyd til kommunikasjon og ekkolokalisering, er arrdelfinene antakelig også sårbare overfor undersjøisk støy. I noen områder er det påvist at økoturisme med nærgående hvalsafaribåter kan være en utfordring for arten.

Arrdelfiner liker seg best til havs over de ytre delene av kontinentalsokkelen og ut mot eggakant med dyp fra 400 til 1000 meter i tempererte og tropiske deler av alle verdenshav, både nord og sør for ekvator. De er varmekjære og forekommer i områder med overflatetemperaturer mellom 15 °C og 25 °C. I Nord-Atlanteren forekommer de så langt nord som til Newfoundland (Canada) i vest og til Nordsjøen og kysten av Sør-Norge i øst. De er også vanlige i Middelhavet.

I våre farvann forekommer arten mer sporadisk, den er observert både i Oslofjorden, Trondheimsfjorden og i Nord-Norge. Mulige klimaendringer med økte sjøtemperaturer kan medføre at denne varmekjære arten blir oftere å se hos oss.

Arrdelfinen er en av flere hvalarter som blir registrert i regelmessige internasjonale telletokter for småhval som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Tellinger gjennomført i 2016 viste en samlet bestand på rundt 11 000 dyr i området, med størst tetthet i kystområder i Irland og Skottland. Total bestandsstørrelse på verdensbasis er ikke kjent.

Det drives ingen form for kommersiell fangst av arrdelfin i Nordøst-Atlanteren i dag, mens arten fremdeles fanges i mindre skala som en viktig matressurs ved Sri Lanka, Taiwan og Japan. På Færøyene har det hendt (for eksempel i 2009 og 2010) at flokker av arrdelfiner er blitt drevet på land og kjøttet brukt på samme måte som man gjør med grindhval. Bifangst av arten i drivgarn og notfiskerier er et problem i noen områder. I Middelhavet tas også noen individer i linefiske, antakelig fordi arten er kjent for å «stjele» av agnet.

Arrdelfinen er i fredet i Norge.

• delfiner
• tannhvaler
• hvaler