Apikal dominans er at det hos enkelte planter er sterkere utvikling på endeknoppen av en stengel, stamme, grein eller rot, enn utviklingen i sideknoppene.
Faktaboks
- Uttale
- apikˈal dominˈans
Apikal dominans er at det hos enkelte planter er sterkere utvikling på endeknoppen av en stengel, stamme, grein eller rot, enn utviklingen i sideknoppene.
Hos mange trær, for eksempel gran, furu, bjørk og ask, er apikal dominans såpass kraftig at det dannes en tydelig hovedakse med mindre sidegrener. Hos andre trær, for eksempel eik og alm, og hos busker utvikles flere sideknopper like sterkt som eller sterkere enn endeknoppen. Derved får trekronen en mer avrundet form.
Hos urteaktige planter finnes også forskjellige grader av apikal dominans. Planter med kraftig apikal dominans er for eksempel geitrams, kanadagullris, lange erteplanter, og førsteårs vekst av bringebærskudd.
Skuddspissen på en stengel, stamme eller sidegrein har en endeknopp med et delingsvev kalt meristem. Spissen av røtter har et meristem dekket av en rothette. Alle meristemene virker samlet og sikrer optimal plantevekst i konkurranse om de ytre omgivelsesfaktorene lys, vann og mineralnæring. Det er en balanse i ressursfordelingen av produkter fra fotosyntesen mellom skudd og røtter.
Apikal dominans skyldes blant annet at næringsstoffer lettere blir ført frem til endeknoppen enn til sideknoppene. Blant annet viser det seg at under næringsmangel er apikal dominans mer fremtredende enn under god næringstilgang. Hvis endeknoppen fjernes eller ødelegges, vil som regel én eller flere av sideknoppene utvikles.
Den klassiske forklaringen på apikal dominans er at plantehormonet auxin blir laget i unge blad i skuddspissen, og blir fraktet nedover til rota i celler tilknyttet ledningsvevet. Auxin gjør at sideknopper som ligger i hjørnet mellom bladstilk og stengel eller grein, (også kalt aksilen) er i hvile. Dette gir optimal høydevekst og mindre greining og busking.
Apikal dominans i røtter gir en pælerot med lite siderøtter, i motsetning til en mer greinet knipperot (se rot) med liten apikal dominans.
Imidlertid viser det seg at denne forklaringen er for enkel fordi også plantehormonene cytokinin og strigolakton deltar og samvirker ved apikal dominans.
Cytokinin fremmer vekst av sideskudd, mens strigolaktoner som fraktes oppover i transpirasjonsstrømmen hemmer veksten av skuddet.
I røttene derimot, gir strigolaktoner økt rotvekst ved mangel på næringsstoffer som nitrogen eller fosfor.
Auxiner finnes hos planter, bakterier, sopp og alger.
Strigolaktoner finnes i kransalger, moser og planter, men ikke i grønnalger, og har spilt en viktig rolle for tilpasning til et planteliv på land med regulering av strekning av skudd og røtter.
Alle høyerestående planter, moser og flere algegrupper inneholder sannsynligvis ett eller flere cytokininer.
Kommentarer (2)
skrev Sissel Norland
svarte Halvor Aarnes
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.