Fra tidlig på 1900-tallet utviklet moderne antropologi seg i hovedsak vekk fra biologisk determinisme (raseteorier) og spekulativ teoribygging om menneskenes forhistorie (evolusjonisme og diffusjonisme). I USA la Franz Boas til grunn at menneskelig variasjon var kulturelt betinget og måtte studeres som sådan. I Europa utviklet den polskfødte britiske antropologen Bronislaw Malinowski teorien om at den observerbare variasjonen av kulturer og samfunnsformer må forstås på grunnlag av universelle basisbehov (funksjonalisme). Malinowski får som regel hovedæren for å ha utviklet det innsosialiserende feltarbeidet som antropologisk metode, men ble snart fulgt av andre. Også den østerrikske antropologen Richard Thurnwald anbefalte langvarige feltarbeider og utviklet en funksjonalistisk modell til forståelse av sosialt liv i de studerte samfunnene. Omtrent samtidig med Malinowskis banebrytende feltarbeid på Trobrianderøyene i Melanesia (1915–1918) gjorde den russiske antropologen Sergei Michailovich Shirogokoroff (1887–1939) langvarige feltarbeider blant flere folkeslag i Sibir og Øst-Asia. Han ble veilederen til Fei Xiaotong (1910–2005), en pioner innen kinesisk antropologi og sosiologi, som dessuten studerte to år under Malinowski i London.
Alfred Reginald Radcliffe-Brown (Storbritannia) og Marcel Mauss (Frankrike) mottok viktige impulser fra Emile Durkheims sosiologi, der den organiske samfunnsmodellen står i fokus. På dette grunnlaget utviklet Radcliffe-Brown og hans kollegaer (Edward Evan Evans-Pritchard, Meyer Fortes med flere) strukturfunksjonalismen, som lenge var den viktigste «skolen» innen britisk sosialantropologi. På basis av Mauss' teorier om sosiale relasjoner som basert i gavebytte og formelle analysemetoder hentet fra lingvistikken (Ferdinand de Saussure og Roman Jakobson) utviklet Claude Lévi-Strauss strukturalismen som den viktigste «skolen» innenfor fransk antropologi. Strukturalistisk analyse søker gjerne å vise at den krysskulturelle variasjonen av mønstre i språk, myter, sosiale relasjoner og så videre har sitt grunnlag i fellesmenneskelige tankestrukturer. Strukturalismen satte langvarig preg på fransk antropologi (Louis Dumont (1911–1998), Philippe Descola (1949–) med flere) og fikk dessuten stor innflytelse på mange antropologer i andre land, for eksempel Edmund Leach, Rodney Needham og Mary Douglas (alle Storbritannia), Jan Petrus Benjamin de Josselin de Jong (Nederland) og etter hvert Marshall Sahlins (USA) og Veena Das (India).
Franz Boas og hans studenter (Alfred L. Kroeber, Robert H. Lowie, Ruth Benedict, Margaret Mead, Melville Jean Herskovits, Paul Radin med flere) får som regel hovedæren for å ha utviklet den amerikanske kulturantropologien. Edward Sapir som kan regnes blant grunnleggerne av moderne lingvistisk antropologi (sammenliknende språkvitenskap) var også student av Boas. En annen av Boas' studenter, Manuel Gamio, blir ofte regnet som grunnleggeren av moderne meksikansk antropologi. Under hans innflytelse begynte Robert Redfield (USA) sine omfattende feltarbeider i meksikanske og mellomamerikanske småbrukersamfunn (noen i samarbeid med den meksikanske antropologen Alfonso Villas Rojas). Redfield var også påvirket av Radcliffe-Brown og forsøkte å kombinere dennes strukturfunksjonalisme med Boas-tradisjonens kulturantropologi. I motsetning til Boas og hans etterfølgere sto George Peter Murdock for en mer positivistisk tilnærming til sammenliknende kulturantropologi. Hans metode besto i å systematisere enorme mengder etnografisk informasjon fra hele verden, og i den sammenheng tok han initiativet til opprettelsen av databanken Human Relations Area Files.
Julian Steward og Leslie A. White definerte seg imidlertid i direkte opposisjon mot Boas-skolens mentalistiske kulturforståelse og la vekt på at kulturenes variasjon og utvikling måtte forstås i sine materielle og økologiske sammenhenger (kulturøkologi). På grunnlag av ulike samfunns grad av kompleksitet og evne til energiomsetning, gjeninnførte disse og deres studenter (Marshall Sahlins, Elman R. Service med flere) sosial evolusjon som et tema i antropologien (ny-evolusjonisme). I kombinasjon med nyere metoder i arkeologien (særlig C-14-datering) åpnet disse perspektivene dessuten for mer dristig teoretisering om fortidige samfunn og kulturer (ny-arkeologi eller prosessuell arkeologi: Lewis Roberts Binford (1931–2011) og andre). Disse materialistiske skolene mottok dessuten viktige impulser fra marxistisk samfunnsteori.
En mer dogmatisk marxistisk antropologi ble etablert i Sovjetunionen på basis av Friedrich Engels' fortolkninger av Lewis Henry Morgans evolusjonsteorier. Denne fungerte etter hvert mest som et teoretisk rammeverk rundt sovjetiske antropologers regionale etnografiske spesialiseringer. Deres materiale dannet etter hvert fundamentet for den såkalte ethnos-skolen (Yulian Bromley (1921–1990) med flere). På basis av den marxistiske arven beholdt imidlertid denne skolen en viss interesse for historie og makroorientert teoribygging. I motsetning til dette kan man si at vestlig antropologi rundt midten av 1900-tallet var preget av mikroorientert partikularisme. Hvert samfunn eller hver kultur ble helst forstått og studert som et avgrenset og (ideelt sett) stabilt system. I første omgang var faget derfor lite egnet til å fange inn og analysere slike endringer i det sosiale rom som etterkrigstidas urbaniserings-, avkoloniserings- og moderniseringsprosesser førte med seg.
Gjennom sine studier av nettopp slike prosesser skapte imidlertid Max Gluckman og hans studenter (James Clyde Mitchell (1918–1995), Victor Witter Turner med flere) en mer dynamisk variant av britisk funksjonalistisk antropologi (den såkalte «Manchester-skolen»). Raymond William Firth lanserte en teori om sosial organisasjon som også gjorde det lettere å forstå samfunn som noe annet enn stabile systemer. Det var denne teorien den norske antropologen Fredrik Barth tok utgangspunkt i da han på 1960-tallet utviklet en transaksjonalistisk modell til forståelse av sosial endring (prosessanalyse). Den franske sosiologen (og antropologen) Pierre Bourdieu fikk til noe liknende med sin praksisteori. Til forskjell fra Barth var midlertidig han (som Marx) opptatt av maktforhold i klassesamfunn. Til forskjell fra Marx mente imidlertid Bourdieu at vi bør forstå personers sosiale nettverk og deres grad av kulturell kompetanse som former for kapital.
Selv om marxistisk antropologi i Sovjetunionens dogmatiske variant aldri vant særlig gehør i vestlige land, fortsatte Marx (til dels via nymarxismen) å øve betydelig innflytelse overfor flere retninger innenfor vestlig antropologi. Antropologer med røtter i amerikansk kulturøkologi (Eric Wolf, Sidney Mintz (1922–2015) med flere), fransk strukturalisme (Maurice Godelier, Claude Meillassoux (1925–2005) med flere) og britisk sosialantropologi (særlig Maurice Bloch) har på ulike vis utviklet marxistisk inspirerte modeller som setter sosiale prosesser i sammenheng med ulike økonomiske systemer (produksjonsmåter) og maktrelasjoner (klassemotsetninger og liknende).
De to hovedtradisjonene i amerikansk kulturantropologi har for øvrig forgrenet seg i en rekke ulike skoler og interessefelt. I USA kan Marvin Harris' kulturmaterialisme og Roy Rappaports (1926–1997) systemøkologiske antropologi regnes som nok et par forgreninger av den kulturøkologiske tradisjonen. Den boasianske tradisjonen har etter hvert gitt opphav til mange forskjellige skoler, deriblant flere med nær affinitet til psykologien, for eksempel kultur og personlighetsstudier (Clyde Kay Mayben Kluckhohn med flere), psykoanalytisk antropologi (Melford Spiro (1920–2014) med flere) og etnopsykologi (Michelle Zimbalist Rosaldo (1944–1981) og Catherine Lutz (1952–) med flere). Kognitiv antropologi (Ward Hunt Goodenough, Roy D'Andrade (1931–2016), med flere) har vært en viktig og voksende retning siden 1950-tallet. Kognitive antropologer studerer hvordan kunnskaps- og tankemønstre blant mennesker varierer kulturelt. Retningen favner om mange problemfelt og forskningsstrategier (etnobotanikk, komponentanalyse og så videre) og er preget av formelle problemstillinger og stringente metodologier. Det kan vanskelig sies om de mer «impresjonistiske» symbolantropologiske retningene, der forskeren søker «å gripe» det essensielle i den studerte kulturen gjennom å analysere et sentralt ritual eller kompleks av forbundne symboler (Sherry Ortner (1941–), David Murray Schneider (1918–1995), Clifford Geertz med flere). Victor Witter Turner kan også regnes med til denne retningen, selv om han hadde sine røtter i britisk funksjonalistisk antropologi («Manchester-skolen»).
Geertz' «fortolkende antropologi» har i denne sammenheng fått en spesiell betydning, ikke minst for vektleggingen av kontekstene for menneskelig handling og nødvendigheten av å beskrive disse så utførlig som mulig (thick description). Hans tekstmetaforer (kulturen forstått som «tekst») ble dessuten en inspirasjonskilde for den lingvistiske vendingen i antropologien som vokste frem i 1980- og 1990-årene (for eksempel James Clifford (1945–), George E. Marcus (1946–) med flere). På basis av dens filosofiske inspirasjonskilder (Michel Foucault, Jacques Derrida med flere) blir denne vendingen også ofte karakterisert som postmodernistisk. Det var en posisjonering som virket til å relativisere antropologiens vitenskapelige autoritet: I likhet med sine studieobjekter og informanter var antropologene bare å forstå som fortolkere av virkeligheten. Innenfor arkeologien ga liknende reservasjoner seg utslag i framveksten av såkalt post-prosessuell arkeologi (for eksempel Ian Hodder (1948–) og Christopher Tilley (1955–), begge Storbritannia).
Mange antropologer har også stilt seg kritiske til de postmodernistiske strømningene og heller forsvart mulighetene for vitenskapelig objektivitet innen ulike grener av faget. Og det er kanskje et paradoks at denne relativistiske strømningen gjorde seg gjeldende nettopp i ei tid da forskningsresultater innenfor biologisk antropologi, lingvistikk og arkeologi kunne synes å gi bedre fundament enn tidligere for antropologien som en enhetlig vitenskap om mennesket forankret i en positiv vitenskapstradisjon. Moderne biologisk antropologi (særlig basert på moderne forskning innen genetikk) har vist at alle grener av menneskeheten er nærmere beslektet enn tidligere antatt, og sammenstilt med data fra sammenliknende lingvistikk og arkeologi har det blitt mulig å utvikle dristige teorier om menneskenes forhistorie, kulturenes og språkfamilienes forgreninger. Dette sees i forskningen til for eksempel Joseph Harold Greenberg (lingvistikk), Luigi Luca Cavalla-Sforza (biologisk antropologi) og Colin Renfrew (arkeologi).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.