allemannsretten

Turer i skogen og på fjellet, til fots og på ski, er de klareste eksemplene på ferdselsretten. Men også ikke-motorisert ferdsel med båt på vassdrag er omfattet av ferdselsretten.

Her er det viktige skiller mellom hvor (utmark og innmark) og hvordan ikke-motorisert ferdsel kan foregå. Sykling og ridning er som eksempel på det siste regulert særskilt. I for eksempel utmarksområder som er vernet gjennom naturvernlovgivningen, kan slik ferdsel være begrenset. I viktige hekkeområder for fugl kan det være ferdselsforbud i deler av året.

Motorisert ferdsel står i en særstilling, her gjelder lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselsesloven) av 10. juni 1977. Elsykler er ikke omfattet av allemannsretten per definisjon, men det er lovlig å bruke elsykkel i utmark på samme måte som vanlig sykkel så fremt det ikke er nedlagt forbud fra grunneier, eller det gjelder særskilte regler eller begrensninger. Et eksempel på en slik særregel finnes i Markaloven, som har en forskrifthjemmel for å nærmere regulere bruken av elsykkel på stiene i Oslomarka.

All ferdsel skal skje i tråd med god ferdselskultur, foregå varsomt og hensynsfullt uten å være til fortrengsel for grunneier eller bruker av eiendommen.

Innenfor oppholdsretten faller bading, telting og ankring av båt. Det er verdt å merke seg at telting ikke kan skje nærmere enn 150 meter fra bebodd hus, og som hovedregel ikke kan vare i mer enn to døgn.

Høsting av ville bær og blomster, og fritidsfiske i sjøen er eksempler på høstingsretten. Ved høsting og tilegnelse av naturprodukter kan det gjelde både lokale bestemmelser og andre særregler, slik at det lønner seg å undersøke på forhånd. Molteplukking i Nord-Norge på moltebærland er for eksempel en særrett for grunneier i noen få områder. På moltebærland er det tillatt å spise molter på stedet, men man kan ikke ta med seg bærene.

Hovedregelen om høsting finnes i friluftsloven § 5 første ledd som lyder:

«Under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville nøtter som skal spises på stedet og plukke og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»

Lovforarbeidene nevner at regelen favner videre enn ordlyden, og begrunner det i langvarig sedvanerett. Det trekkes fram at man kan sanke tang, tare, skjell og annet i fjæra. Trolig gjelder høstingsretten også annet vi kan finne i naturen, for eksempel fine steiner.

I Straffelovens § 323 står det: "Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke."

Mange tror at hogst av tørre trær til bål i utmark er en del av allemannsretten. Men dette er feil, slik hogst er en grunneierrett da virket i utgangspunktet kan selges som såkalt biovirke. En del friluftsfolk er heller ikke klar over at tørre trær er svært viktige for biologisk mangfold, særlig furugaddene som kan stå døde i svært lange tidsperioder. Det er funnet gadder som har stått døde i 300 år og som var 600 år da de døde. De tørre trærne var altså hele 900 år og slike klenodier og antikviteter er unike i skogsnaturen. Mange skogeiere er omfattet av PEFC-reglene der det står: "Stående og liggende død ved av lauvtrær og furu som har vært døde i mer enn ett år, og gran som har vært død i mer enn 5 år, skal spares. I situasjoner med store mengder død ved som følge av kalamiteter, kan nylig døde lauvtrær og furu tas ut innen to år. Dette må begrunnes og dokumenteres. Livsløpstrær skal gjensettes som normalt." Med begrepet kalamiteter menes eksempelvis stormfellinger, store insektsangrep med mer.

Norge har til alle tider bestått av store områder med ubebodd villmark eller relativt øde eller ubebodde fjell-, myr- og skogsvidder, noe som ikke har innbydd til konflikter eller innskrenkninger av bevegelsesfrihet, uskyldig opphold og høsting i og av naturen.

Allemannsretten har eksistert i Norge i lang tid, og var tidligere uskrevne sedvanerettslige regler, som kom til uttrykk i spredte bestemmelser i de gamle norske lovene og senere i dansketidens lovgivning. På 1800-tallet ble læren om «den uskyldige nyttesrett» utviklet i domstolspraksis. I dag er reglene om allemannsretten i det vesentlige nedfelt i friluftsloven, som kom i 1957. Flere andre lover berører også allemannsretten, blant annet vannressursloven. Det finnes mange unntak, ofte lokalt, som er forankret i andre lover.

Også andre land har en allemannsrett og en turkultur, men den norske allemannsretten gir de mest vidtrekkende rettighetene for befolkningen.

I de andre nordiske landene har Sverige og Finland en uskreven sedvanerett som tilsvarer de norske reglene. På Island er allemannsretten tatt inn i naturvernloven. I Danmark er det ingen allemannsrett, men regler om lovlig ferdsel på strender og i utmark. Heller ikke på Færøyene er det noen allemannsrett.

I England, Wales og Nord-Irland er ti prosent av landet avsatt som «open access land» der vandrende har fri adgang utenfor stiene, og de har i tillegg et sammenhengende nett av ferdselsårer åpent for befolkningen. I tillegg er de utallige 'commons' (allmenninger) som eies av bøndene eller innbyggerne i en landsby som felleseiendom. I Skottland er lovgivningen nærmere den nordiske modellen. Naturvernloven i Tyskland gir befolkningen rett til fri ferdsel på veier i ubebygde områder og i skogene.

I USA er retten til ferdsel og opphold i utmark størst i areal i noe land, da det offentlige eier 75 prosent av all mark. Det gjelder nasjonalparker, naturreservat på avmerkete steder for camping, naturstier og veier, sammen med enorme arealer eid av de føderale myndigheter, delstatlige myndigheter, fylker og byer. Disse arealene er åpen for camping, ildsteder og ferdsel.

• friluftsloven
• bærplukking
• utmark
• friluftsliv

• Lovdata: Lov om friluftslivet (friluftsloven)
• Miljøstatus: Allemannsretten

• Reusch, Marianne (2016). Friluftsloven med kommentarer.
• Reusch, Marianne (2012). Allemannsretten – friluftslivets rettsgrunnlag.
• Falkanger, Thor og Aage Falkanger (2016). Tingsrett, 8. utg.
• Backer, Inge Lorange: «Allemannsretten i dag», Lov og rett (2007), 451–470
• Falkanger, Thor: «Allemannsrett» i Lov og rett (1999), 170–83
• Swang, Ole (1992). Lov og rett i utmark, 2. utg. (Les boken hos Nationalbiblioteket)