Alkoholloven er en norsk lov som inneholder regler om innførsel og omsetning av alkoholholdig drikke. Loven har som formål å begrense skadene som alkoholbruk kan medføre, og å begrense det generelle forbruket av alkoholholdige drikkevarer. Loven regulerer også rettigheter til produksjon, oppbevaring, salg og skjenking samt markedsføring. En sentral forskrift til alkoholloven er alkoholforskriften fra 2005.

Faktaboks

Fullt navn
lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.
Kortnavn
alkoholloven
Forkortelse
alkhl.
Vedtatt
2.6.1989
Trådt i kraft
1.1.1990
Lovdata-ID
NL/lov/1989-06-02-27

Alkohol er det mest utbredte rusmidlet i Norge og det er gjennom historien brukt ulike politiske virkemidler for å regulere bruken. Dagens alkohollov er fra 1989. Loven har siden vedtakelsen blitt endret flere ganger og har også blitt tilpasset kravene i EØS-avtalen. Alkoholloven av 1989 erstattet den tidligere alkoholloven som var fra 1927.

Lovens innhold

Lovens virkeområde og formål

Loven regulerer innførsel til og utførsel av alkoholholdig drikke i Norge i tillegg til omsetning av alkoholholdig drikke. Denne reguleringen har som mål å begrense de samfunnsmessige og individuelle skadene som følger ved bruk av alkohol, samt å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer.

Hva alkoholholdig drikk er

Alkoholloven definerer hva som er alkoholholdig drikke basert på volumprosenten for de ulike kategoriene av alkoholholdig drikk. Alkoholfri drikk er drikk som inneholder under 0,7 volumprosent. Alkoholsvak drikk er drikk som inneholder fra og med 0,7 til og med 2,5 volumprosent alkohol. Loven deler alkoholholdig drikke inn i tre grupper. Den første gruppen er drikk som inneholder over 2,5 og høyst 4,7 volumprosent alkohol. Gruppe to er drikk som inneholder over 4,7 og mindre enn 22 volumprosent alkohol. Gruppe tre er drikk som inneholder fra og med 22 til og med 60 volumprosent alkohol og denne gruppen regnes som brennevin. Alkoholloven gjelder for alkohol beregnet på å drikkes. Loven gjelder ikke alkoholholdig væske som ikke er egnet til berusningsmiddel, for eksempel rødsprit og sprit til desinfeksjonsbruk.

Regulering av omsetning og tilvirkning

Loven har i kapittel 1 en rekke bestemmelser om hva som kreves for å kunne omsette alkohol. Loven stiller krav om bevilling for å kunne drive med salg, skjenking og tilvirkning av alkoholholdig drikk og det er registreringsplikt for engrossalg. Loven har videre bestemmelser om blant annet hva som kreves for å få bevilling, for eksempel krav til vandel, hvor lenge den varer, kontroll, stengningsadgang og saksbehandlingsregler.

I lovens kapittel 2 og 3 reguleres innførsel, utførsel og salg av alkohol. Lovens kapittel 4 regulerer nærmere kommunale skjenkebevillinger og kapittel 5 regulerer statlige skjenkebevillinger. I kapittel 6 er det regler om tilvirkning. I kapittel 7 er det regler om gebyrer og avgifter og i kapittel 8 spesielle påbud og forbud, for eksempel er det forbud mot å kjøpe ulovlig tilvirket brennevin. I kapittel 9 reguleres et reklameforbud.

Aldersgrenser

Den alminnelige aldersgrensen for kjøp og salg av alkoholholdige drikkevarer er 18 år. Unntaket er alkoholholdig drikke gruppe 3, som inneholder fra og med 22 til og med 60 volumprosent alkohol. For kjøp og salg av denne type drikke må man være fylt 20 år. For kjøp og salg av drikke med under 0,7 volumprosent alkohol er det ingen alderskrav, da dette klassifiseres som alkoholfri drikke.

Brudd på bestemmelsene

Brudd på bestemmelsene reguleres i lovens kapittel 10. Ved brudd på bestemmelser i alkoholloven straffes det med bøter eller fengsel inntil seks måneder. Både forsettlig og uaktsom overtredelse av bestemmelsene rammes.

Historikk

Alkohol er det mest utbredte rusmidlet i Norge og det er gjennom historien tatt i bruk ulike politiske virkemidler for å regulere bruken.

Tidlig på 1800-tallet ble produksjon og salg av brennevin frigitt for å prøve å bedre de økonomiske forholdene på landsbygda. Frigivelsen resulterte i mye brennevinsdrikking og betydelige sosiale skadevirkninger for de fattigste. Dette skapte økt motstand mot brennevinsdrikking. Det ble innført et nytt avgiftssystem og utover 1800-tallet flere politiske tiltak for å begrense produksjonen av brennevin.

Lov om løsgjengeri, drukkenskap og betleri ble vedtatt i 1900 og trådte i kraft i 1907. Loven ga bestemmelser om straff for beruselse på offentlig sted og for offentlig forstyrrelse i beruset tilstand. Loven hadde bestemmelse om at det kunne idømmes opphold i tvangsarbeidshus eller kuranstalt for personer med mer omfattende alkoholproblemer. I 1904 vedtok Stortinget en samlet alkohollov for både by og på land, og for både øl, vin og brennevin og regulerte både salg og skjenking. Utover 1900-tallet kom det også flere politiske tiltak knyttet til å kontrollere alkoholomsetningen og helseskadene den resulterte i. I 1922 ble Vinmonopolet etablert med enerett på blant annet innførsel og partisalg av brennevin, vin og enkelte typer øl. I 1927 kom det ny alkohollov som hevet aldersgrense for salg og skjenking av brennevin til 21 år. I 1932 ble det innført aldersgrense på 18 år for salg og skjenking av vin, fruktvin og mjød. I 1956 kom tilsvarende aldersgrense for salg og skjenking av øl. I 1948 åpnet AA sin første poliklinikk i Oslo. I 1975 trådte reklameforbudet for alkoholholdig drikk i kraft. I 1987 fikk vi en stortingsmelding om alkohol og folkehelse.

Gjeldende alkohollov er fra 1989 og erstattet lov om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl. fra 1927 og lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab fra 1900.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg