alger

Makroalger er de flercellede algene som finnes i strandsona og på grunt vann. Disse deles inn i brunalger (tang og tare), grønnalger og rødalger. Hos mange av de største artene kan man skjelne mellom rot-, stengel- og bladlignende organer, og det er temmelig vidtgående anatomisk differensiering.

Fastsittende makroalger finnes langs kystene hvor de utgjør et vegetasjonsbelte fra øverste flomerke og ned til 50–60 meters dyp i våre farvann, og ned til 100 meter i for eksempel Middelhavet hvor lysforholdene er bedre. Den vertikale fordelingen er avhengig av den enkelte artens krav til lys og vannbevegelse, ofte finnes blågrønnbakterier øverst i sprutsonen, grønn- og brunalger i tidevannssonen og under denne, og rødalger enda dypere. Eksponering til bølger og sollys vil virke inn både på den vertikale og den horisontale fordelingen av algeartene.

De fleste algene er encellede og kan bare sees i mikroskop. Disse omtales som mikroalger eller planteplankton. Av og til forekommer mikroalger i så store mengder at de gir farge til sjøvannet. Dette kalles algeoppblomstring. Dermed kan mikroalger observeres indirekte, selv om det er umulig å se hvert enkelt individ.

Frittlevende mikroalger finnes som planteplankton i havet og i innsjøer, så vel som i fersk- og brakkvannspytter, og fuktige lokaliteter på land. Epifytiske mikro- og makroalger vokser ofte på overflaten av de store algeartene. Mikroalger er også vanlige som belegg på jord, steiner og trestammer der det er fuktig. Symbiotiske mikroalger finnes som den fotosyntetiserende delen av lav og koralldyr, foruten i mange poredyr og enkelte flimmerormer.

Blågrønnbakterier, Cyanobacteria, tradisjonelt kalt blågrønnalger, kan spores tilbake cirka 3,5 milliarder år, rødalger cirka 1,3 og grønnalger cirka 1,2 milliarder år, mens kiselalger (diatomeer), kalkflagellater (coccolithophorider) og kiselflagellater kan spores 150–250 millioner år tilbake.

Blågrønnbakteriene (blågrønnalgene) har ikke cellekjerne (er prokaryote), på samme måte som andre bakterier, mens alle øvrige alger har cellekjerne (er eukaryote). Derfor regnes ikke blågrønnbakterier med blant algene i en del sammenhenger, selv om både blågrønnbakterier og eukaryote alger er vannlevende organismer med fotosyntese.

Noen eukaryote algetyper er oppstått ved at ulike encella organismer har omslutta ei blågrønnbakteriecelle og tatt denne inn i den fargeløse dyrecella. Dette kalles endosymbiose. Dermed har de ulike encella organismene fått mulighet for fotosyntese og kan leve og formere seg uten å spise, slik dyr vanligvis må. Andre algetyper er oppstått ved at ulike encella organismer har omslutta eukaryote alger, så endosymbiose har i noen tilfeller skjedd i flere trinn etter hverandre.

Blant fureflagellatene har endosymbiose skjedd på forskjellige måter. Derfor finnes det fureflagellater uten fotosyntese, samtidig som det finnes fureflagellater som har omslutta ulike typer alger. Dette gir utfordringer ved blant annet satellittfjernmåling av havvann, siden noen fureflagellater er fargeløse, noen har særegne fargestoffer, mens andre har fargestoffer felles med ulike andre typer mikroalger.

Økonomisk utnyttelse av algene er foreløpig vesentlig knyttet til makroalger. Av de store brunalgene fremstilles alginater som har en mangfoldig bruk som blant annet fortykningsmiddel. Rødalgene krusflik, Chondrus crispus, og vorteflik, Mastocarpus stellatus, gir karragenan.

Noen arter har blitt brukt direkte som fôr, for eksempel brunalger som grisetang, Ascophyllum nodosum, butare, Alaria esculenta, og sukkertare, Saccharina latissima. Av tang- og tarearter lages taremel, som brukes som tilleggsfôr for husdyr. Butare og især søl, Palmaria palmata, har også til dels blitt brukt som menneskeføde. Tang- og tareartene (brunalgene) brukes noe til gjødning.

I asiatiske land, spesielt i Japan, brukes flere algearter direkte i kostholdet, og alger brukes også i Norge i tillaging av sushi. Særlig viktige i så måte er de store tareartene. Spesielle rødalger (fjærehinne, Porphyra) har fra lang tid tilbake blitt dyrket i grunne havbukter, og er i dag grunnlag for en egen industri. Grisetangdokke kalles også trøffeltang på grunn av smaken, og kan etter tørking brukes som krydder.

Mikroalger har foreløpig begrenset kommersiell anvendelse, men enkelte brukes i forskning og medisinsk terapi. Enkelte blågrønnbakterier (Spirulina) brukes som kosttilskudd eller til å farge mat. Dyrkede mikroalger anvendes i produksjon av østers, de brukes som startfôr for mange fiskearter i oppdrett, og det gjøres forsøk med massekultur av flere arter for utvinning av karbohydrater og proteiner. Det pågår også forsøk med å dyrke mikroalger for å isolere astaxantin, eller bruke hele algeceller i fôr til laksefisk.

Formeringsmåten hos algene varierer svært. Foruten vegetativ formering (ukjønna celledeling) forekommer kjønnet formering av ulike typer fra isogami og anisogami til høyt utviklet oogami. Hos noen makroalger inngår mikroskopiske haploide stadier i livssyklusen, hos andre kan det være veksling mellom morfologisk like haploide og diploide stadier. Kjønnet formering hos mikroalger er kjent blant annet hos kiselalger, hvor det dannes auxosporer.

Hos de fleste mikroalger er kjønnet formering ikke kjent, men veksling mellom morfologisk ulike former er påvist, for eksempel hos svepeflagellatslekten Phaeocystis. Bevegelige stadier med flageller kan finnes både som gameter, zoosporer og vegetative celler i livssyklus, eller som permanent tilstandsform hos flagellatene.

• alger – systematikk
• systematikk i biologi
• liv – systematisk inndeling
• planteplankton
• tang og tare

• Algeinformasjon fra Havforskningsinstituttet
• Database over verdens ulike algearter fra National University of Ireland Galway