Willi Storn

Første gang Storn vekket til hissig debatt, var i 1969, da han i Unge Kunstneres Samfund presenterte en banebrytende installasjon som han kalte Coca-Donald samfunn – ikke ta meg (senere destruert). Denne begivenheten kan karakteriseres som Norges første miljøutstilling. Utstillingen var et saftig angrep på konsumentsamfunnets heslighet med forløpere i amerikansk «junk art» og «happenings». Her kom kunstneren med sin skarpe kritikk av bruk-og kast-samfunnet og kommenterte temaer knyttet til fremmedgjøring og individet som settes til side av de politiske maktapparatene.

Utstillingen utløste en heftig offentlig debatt og fikk stor oppmerksomhet. Publikums negative reaksjoner og krav om at Norsk kulturråd skulle trekke tilbake den økonomiske støtten til utstillingen, skyldtes snarere den uvante estetikken enn installasjonens politiske brodd. Rommene ble fylt med søppel og plast, svart-hvitt-bilder, film og lyd. I tillegg deltok andre kunstnere, skuespillere og forfattere.

En forløper til denne utstillingen ble arrangert av Willi Storn, Egil Storeide og Per Helge Berrefjord, da de laget en miljø-utstilling i Skien, med plast, jord, bilvrak, avfall, sammen med 15–20 ungdomsmusikere tidligere samme år.

Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–1973), sammen med blant andre Per Kleiva, Morten Krohg og Anders Kjær. Dette var et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk. Denne teknikken, så vel som GRAS-gruppens formspråk, var til dels lånt fra amerikanske popkunstnere som Storn rent formalt ble påvirket av. I motsetning til disse, som refererte mer eller mindre passivt fra populærkulturen, var GRAS-kunstnerne politisk engasjert.

I 1969 inviterte Storn til en kunsthappening i styrerommet til Christianssands Sparebank og okkuperte Kristiansand domkirke. Storn og GRAS-gruppa stilte ut i sørlandsbyen til mye støy i det som senere er blitt kalt «det store kunstslaget».

De ensidig politiske motivene gikk snart ut på dato. Likevel bidro GRAS-gruppen til å løfte norsk grafikk, spesielt silketrykket, og enkelte av bildene deres er blitt stående i norsk kunsthistorie.

Storns mer allmennmenneskelige og eksistensielt funderte samfunnsengasjement ble manifestert i frisen Veien til Utopia, en 200 meter lang utsmykning på Høyenhall T-banestasjon i Oslo. Billedserien vitnet om kjærlighet til livet så vel som fortvilelse over urett og lidelse. Men frisen provoserte til hærverk og ble fjernet i 2001.

Ikke sjelden fornemmes en underliggende angst i Storns billedverden, selv i fredfylte motiver, for eksempel i bildet av hjorten som beiter ved elvebredden og snuser på piken som hviler i blomsterengen – i Timen før soldatene kom.

Titler og tekster, ofte på tysk, kan være vesentlige elementer i Storns kunstuttrykk, i pakt med surrealistiske tradisjoner. Utover i 1980-årene mottok han impulser fra postmodernismen, «siterte» Pablo Picasso og Edvard Munch og refererte til grufulle fotografier fra andre verdenskrig. Influert av de «heftige» tyske malernes tilbakeskuende bilder ble formspråket forenklet og iblant smittet av såkalt «primitiv» og forhistorisk kunst.

Som hos hans landsmenn Gustav Klimt og Egon Schiele har det sensuelt erotiske en bred plass i Storns motivkrets. Til og med en så uskyldig figur som teddybjørnen kan han utstyre med farlig potens. Teddymetaforen forteller kanskje noe om Storns ambivalens overfor Homo Skrapiens (1978), som han har kalt et av sine mange korsfestelsesmotiver.

Storn har i årenes løp vekslet mellom forskjellige medier innenfor grafikk og maleri. Han har bygd materialbilder så vel som skulptur, limt collager og malt på fotografier. En utstilling av bearbeidede pornobilder førte i 1997 til politianmeldelse – og påfølgende henleggelse.

Omkring 2000 laget han flere fotografiske selvportretter, avkledt og i kostymer. Generelt har fotografiet fått en stadig større plass i Storns œuvre, noe som gjenspeiles i en rekke rene fotoutstillinger som han viste mellom 2001 og 2004. Han eksperimenterer også med computer print, det vil si at han skanner inn og bearbeider fotografiene på dataskjerm.

• Øst-vest, Nord-sør, Veien til Utopia, 1974, Høyenhall T-banestasjon, Oslo (fjernet 2001)
• Rommen skole, Oslo, 1978/1979 (revet 1997)
• Universitetet i Tromsø, 1984
• Holmenhallen, Oslo, 1990
• Heggedal skole, Asker, 1990
• Rikshospitalet, Barneavdelingen, 1997–2000