Whitechapel – Store norske leksikon

Whitechapel er en bydel i Londons East End, nordøst for Tower of London i kommunen Tower Hamlets. Her finnes kjente institusjoner som Royal London Hospital, som ble grunnlagt i 1790, og Whitechapel Art Gallery.

Whitechapel Bell Foundry ble grunnlagt 1738 og er et av verdens mest kjente klokkestøperier. Det har levert klokkene til Big Ben i Westminster og Liberty Bell i Philadelphia, USA. East London Mosque er en av de største moskeene i Europa og er Storbritannias største muslimske menighet, hovedsakelig for sunnimuslimske briter fra Bangladesh.

Historie

Navnet Whitechapel skriver seg fra kirken St. Mary Matfelon, som ble reist i området på 1200-tallet og omtalt som alba capella, eller det hvite kapellet. Området ble industrialisert allerede fra 1400-tallet ved at det ble etablert teglverk, kalkbrennerier og snekkerverksteder som forsynte det voksende London med byggevarer. Fra 1700-tallet kom et bredere spekter av virksomheter, med blant annet bryggerier, sukkerraffinerier, verksted- og tekstilindustri.

På slutten av 1600-tallet bosatte fordrevne jøder fra Spania og Portugal seg i Whitechapel. Etter de russiske pogromer i 1881 opplevde bydelen stor innvandring av jøder herfra, noe som har gjort strøket kjent som det jødiske East End. Utover på 1800-tallet forsvant den gamle industrien, og Whitechapel ble et stadig mer trangbodd og fattigslig boligkvarter med tiltagende kriminalitet og prostitusjon. Det var i dette strøket massemorderen med tilnavnet Jack the Ripper opererte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Frida Skatvik