Vardøhus festning

Det er ikke sikkert kjent hvor den første festningen lå, men det er mulig den ble bygget i Østervågen (sør)øst for dagens anlegg. Om nøyaktig plassering og etableringsår er uvisst, så fantes anlegget iallfall i 1339/1340. Da er den kildefestet i korrespondanse mellom kong Magnus 7. Eriksson og erkebiskop Pål (Bårdsson).

Omkring år 1400 mener man at Vardøhus slott ble bygget, også det i Østervågen, rimeligvis til erstatning for den første middelalderborgen. Dette anlegget ble omtalt som «uinntakelig», og var antakelig omkranset av steinmurer, selv om den opprinnelige konstruksjonen ikke er kjent. Senere mener man slottet var befestet som en større skanse med bastioner.

På 1600-tallet må Vardøhus ha spilt en viss rolle i forbindelse med de voldsomme trolldomsprosessene som særlig fra 1660-tallet fant sted i området. Dette fordi «trollkvinnefengselshullet» på festningen nevnes i kildene. I det øvrige var Vardøhus på denne tiden temmelig forfallen, og de første forslagene om å bygge en ny festning begynner så smått å gjøre seg gjeldende.

Etter tiår med diskusjon og planlegging ble arbeidene med den nye Vardøhus festning igangsatt i 1734, og i 1738 sto den ferdig som planlagt. I store trekk er det dette anlegget som står i dag, den lett gjenkjennelige åtte-taggete stjernefestningen med bygninger innenfor vollene. I 1739 var festningen ferdig bestykket med 17 kanoner og en morter og bemannet med noe over 50 mannskaper inkludert ledelse.

Som en følge av sedvanlig raskt forfall samt en rolig politisk situasjon, ble festningen lagt ned i 1793, men nye uroligheter omkring 1800 førte til at den ble satt operativ igjen. Etter unionsinngåelsen i 1814 ble festningen bibeholdt, vesentlig på grunn av nærheten til Russland. Midt på 1800-tallet ble det utført en del forsterkingsarbeider på festningen, blant annet ble deler av murene forhøyet, festningsgraven gjort dypere og vollgangen bredere.

Under andre verdenskrig var Finnmark strategisk viktig, og Vardø var sterkt berørt. Okkupasjonsmakten gjennomførte store befestningsarbeider på Vardøya, men lot festningen stort sett i fred. Forbausende nok fikk den ikke ødeleggende skader under den stadige bombingen av Vardø by, og heller ikke da tyskerne trakk seg ut.

Etter andre verdenskrig var festningens militære betydning for lengst forbi, og den ble lagt ned i 1959. Militær tilstedeværelse ble imidlertid opprettholdt gjennom kommandantskapet. På 1960- og 1970-tallet ble det foretatt en del bygningsmessige endringer i anlegget. Dette til store protester, for nå var festningen blitt et kulturminne mange ønsket å bevare slik den var.

Vardøhus ble trolig anlagt for å beskytte den norske fiskeværbosettingen og sikre norsk overhøyhet i Finnmark og østover. Vardø lå langt unna sentralmakten, men var viktig for kongens og statens proveny. På slutten av 1500-tallet forsterket dette seg ved at større deler av russlandshandelen ble ført via nord. Kretsen rundt den unge Christian 4. brukte også festningen i striden mot England på denne tiden.

Det må ha vært maktpåliggende for staten å ha et sikkert anlegg i Vardø også på 1700-tallet, siden det da ble bygget en helt ny festning på stedet. På begynnelsen av 1800-tallet fungerte festningen som forutsatt og var blant annet en sikkerhetsgarantist i forbindelse med stadige russiske angrep på Finnmark. Festningens militære betydning forsvant likevel etter hvert, men som symbol for norsk-svensk styre og makt i nord var Vardøhus like viktig som før.

Under andre verdenskrig viste Vardøhus seg å på ny å ha symbolkraft. Festningen var det siste stedet det norske flagget vaiet, så sent som 1. november 1940. Etter en måneder lang «flaggkrig» mellom den ferske kommandant Roald Rye Rynning og okkupasjonsmakten, endte striden om flagget med at rikskommissær Terboven selv reiste opp og fikk kommandanten arrestert. Symboltungt er også at Vardøhus var den første festningen der det norske flagget atter ble heist den 31. oktober 1944.

Innenfor de karakteristiske bastionmurene består anlegget i dag av ni bygninger: Portbygningen, Corps de garde (bygg for vaktmannskapene), Kommandantboligen, Bombehuset, Krutthuset, Ladetøyhuset, Magasinet, Barakken (garnisonsbrakken, kasernen, slaveriet) og Brønnhuset. Alle, unntatt portbygningen, står i tunform.

Vardøhus er åpen for allmennheten hele året og drives blant annet som museum. Festningen har militær kommandant underlagt Forsvarets kommandantskap og er en av landets salutterende festninger. Anlegget er et nasjonalt viktig kulturminne og ble i sin helhet fredet av Riksantikvaren i 2007.

• Vardøya
• festning

• Stangeland, Gro og Eva Valebrokk: Norges bedste værn og fæste : nasjonale festningsverk, 2001, 195-213, isbn 82-91370-35-4
• Willoch, G. I., red.: Vardøhus festning 650 år : jubileumsskrift, 1960