Unni Wikan

Wikan utvikla ei særskild forskingsmetode, der ho under feltarbeid ikkje legg skjul på sin eigen personlege og kulturelle identitet og – i strid med vanleg feltteknikk – heller ikkje på meiningane sine. Dette gjorde det mogleg for henne å utvikle djupt fortrulege relasjonar til ei gruppe kvinner i Kairos fattigaste slum. Slik fekk ho eit grep på mennesket bak det personlege rollespelet.

Boka ho gav ut om studien, Fattigfolk i Cairo, blei gitt ut på både norsk og engelsk og vekte internasjonal oppsikt.

Metoden frå Kairo gav spesiell uttelling under feltarbeidet i Oman, som danna grunnlag for doktoravhandlinga hennar, Behind the Veil in Arabia – Women in Oman. Det spesielt interessante var forskjellen mellom manns- og kvinnerolla. I tillegg til dei tradisjonelle kjønnsrollene, fann ho ein mellomtype, den såkalte xanit. Det var ein mann som var kledd halvvegs som kvinne og som hadde tilgang til den kvinnesfæra som normalt er lukka for andre menn enn nære slektningar. Det psykologisk sett oppsiktsvekkande ved funna til Wikan var at det i Oman-kulturen ikkje fann stad den essensialiseringa av kjønnsrollene som er karakteristisk for vestlege samfunn.

Gjennom skildringa hennar ser me ei kvinneverd bak sløret som er full av nærleik og gjensidigheit. Verda til mannen er derimot utan intimitet. Den blir spelt ut på den offentlege scena og er dominert av æresførestillingar. Men det står opent eit høve til å tre inn i verda til kvinnene som transseksuelle, ei rolle som lokalt kallast xanit. Som regel skjer dette i ungdomsåra, men Wikan dokumenterte òg døme på at godt vaksne menn vel xanit-rolla. Gjennom den fortrulegheit ho oppnådde med kvinner og xanit fann ho ut at prostituerte i Oman i regelen er xanit, men då utan at det seksuelle samværet mellom dei og kundane deira blir forstått som eit uttrykk for homofili. Såleis meiner Wikan at xanit verkar å vera ein slags tredje kjønnsrolle. Då ho publiserte funna sine, blei ho erklært persona non grata i Oman.

Metoden til Wikan ga dei mest oppsiktsvekkande resultata i feltarbeidet hennar på Bali. Balinesarane er kjende for den spesielt elegante og koreograferte atferdsregien sin, som har overraska dei fleste antropologiske observatørar. Wikan oppdaga ei anna verkelegheit bak den harmoniske fasaden. Det daglege rollespelet deira var diktert av eit kulturelt grunnleggjande harmoniparadigme. Det blei dermed oppfatta som farleg å vise sterke kjensler, som til dømes sinne, men også for sterk kjærleik. Sterke kjensler kunne føre til at dei vitale kreftene kom ut av balanse. Desse funna la ho fram i boka Managing Turbulent Hearts. Den er ikkje berre eit bidrag til sosialantropologisk, men også til psykologisk teori og metode. Det er på Bali at folk går amok, ei uakseptabel, men utbredt løysing på dei indre spenningane.

I Bhutan har Wikan bidratt med løysingar på reint praktiske medisinske problem i tilknyting til barnefødslar, som i dei lokale førestillingane er så skitne at mange kvinner føder åleine, og jordmoryrket er ikkje-eksisterande. Dette fører til stor spedbarnsdødelegheit og personlege lidingar.