Unionsoppløsningen i 1905

Den svensk-norske union, slik den ble etablert ved 4. november-grunnloven i 1814 og Riksakten året etter, var en meget tynn union, ikke stort mer enn en personalunion med felles konge som hadde begrenset myndighet etter tidens forestillinger. Selv militærvesenet og utenriksstellet, som normalt skulle ligge under kongelig myndighet, hadde de norske politiske institusjoner en viss kontroll over.

Det var Karl Johan, som kronprins, som førte den svenske politikken i 1814. For ham gjaldt det å få unionen på plass, og i den sammenheng var han villig til å gi nordmennene store konsesjoner. I 1818, da han ble konge, forsøkte han imidlertid en «amalgamasjonspolitikk» – en sammensmeltning (amalgamering) av de to rikene. Han tok også initiativ til å få endret Grunnloven slik at kongens makt ble større. Blant annet foreslo han at kongens utsettende veto i lovsaker skulle erstattes av absolutt veto, og at Kongen skulle kunne oppløse Stortinget.

I 1821, da Stortinget skulle behandle kongens grunnlovsforslag, samlet han troppestyrker utenfor Kristiania (Oslo). Men han kom ingen vei, nordmennene hadde sine politiske institusjoner på plass og voktet strengt om sin selvstendighet. Karl Johan vek også tilbake fra å anvende militær makt når det kom til stykket. Da Karl Johan døde i 1844, ble amalgamasjonspolitikken oppgitt, og forholdet mellom de to stater bedret seg betraktelig.

1850-årene er betegnet som unionens lykkelige tid. Det bredte seg da en panskandinavistisk bevegelse, ikke ulik pangermanismen i Tyskland. I denne situasjon ble det nedsatt en unionskomité med tung representasjon fra begge land. Den la frem et forslag om en tettere union med flere felles politiske arenaer, og med full likestilling mellom de to stater. Det var på dette tidspunkt det ble bestemt å reise et minnesmerke over Karl Johan i Oslo. Rytterstatuen over mannen som førte Norge inn i unionen med Sverige er fremdeles det mest spektakulære minnesmerket i Oslo.

Unionskomiteens forslag var for radikalt, og ble nå lagt til side. Det ble også fulgt av en svensk aktivisme for en tettere union. I Norge skjønte man at det bar galt av sted, som Jens Arup Seip skriver. I 1864 led dessuten skandinavismen et avgjørende nederlag da Sverige/Norge ikke kom Danmark til unnsetning i krigen med Preussen. Nasjonalismen fenget til fortrengsel for skandinavismen.

Av viktighet var også forskjellene i de politiske institusjonene i landene. Norge var mer demokratisk, og dette ga muligheter for en radikal, demokratisk venstrebevegelse. Den demokratiske bevegelse ville at Kongens makt skulle begrenses, og siden kongen ble regnet som svensk, ble opposisjonen også anti-unionell og nasjonalistisk. På grunn av unionen fikk man altså en allianse mellom nasjonalisme og radikalisme som var uvanlig ellers i Europa, der nasjonalismen ofte ble representert av de konservative. Alliansen ga den norske venstrebevegelsen et sterkt momentum.

I Sverige begynte de konservative å frykte den liberale smitte fra Norge. Som historikeren Göran B. Nilsson skriver: «den svenska ultrahögern började från mitten av 1880-talet att utnyttja unionsfrågan på samma listiga sätt som det norska venstre fast med omvända förtecken. Högern kunde få vind i sin kamp mot demokratins frammarsch i Sverige genom att spela på storsvenskhet och antinorskhet.»

Det er sagt at fra omkring 1880 trakk de svenske konservative og de norske radikale i hver sin ende av unionen slik at den tilslutt revnet på midten. Det er ikke en helt gal beskrivelse av utviklingen.

Venstre kom til makten i Norge 1884. Året betegner det første og største skritt mot parlamentarisme, det vil si at regjeringen skulle ha støtte i flertallet i Stortinget. Den norske regjering hadde først vært utnevnt av Kongen, men hadde lenge vært et selvsupplerende kollegium. Nå grep det radikale Stortinget tøylene.

Fra 1890 innledet Venstre den såkalte «knyttenevepolitikk» i unionssaken. Sverige ble utfordret, blant annet ble det krevet nasjonal kontroll med utenrikspolitikken og eget nasjonalt konsulatvesen. Dette var ikke bare en symbolsak. Sverige hadde nærmet seg Tyskland, mens Norge så seg best tjent med et tett forhold til Storbritannia. I 1895 kom det til krise. Svenskene begynte å rasle med sablene, og krig mellom de to land ble nå et mulig alternativ. Oppløsning av unionen ble også omtalt som en mulighet. Da oppløsningen ble realisert ti år senere, var man for så vidt mentalt forberedt.

Viktigst var det imidlertid at svenskene i 1895 ensidig sa opp mellomriksloven som regulerte handels- og skipsfartsforholdene mellom Sverige og Norge, altså et slags fellesmarked. Denne ensidige avvikling av mellomriksloven røper at man heller ikke i Sverige tenkte unionelt. Skulle det være noe substans i en union, måtte det i det minste være et fellesmarked. Oppsigelsen vakte harme i Norge, og det er blitt hevdet av noen at egentlig var det svenskene som ved dette sa opp unionen. 1905 var bare en naturlig konsekvens av oppsigelsen i 1895.

Krisen i 1895 endte med at nordmennene la seg på en mykere linje. En ny unionskomité ble nedsatt, noe som innebar at unionssaken ble stilt i bero i noen år. Ikke desto mindre er det rimelig å hevde at unionens skjebne nå var beseglet, om den ikke hadde vært det før. Det var bare et spørsmål om tid.

I 1903 fikk Norge en samlingsregjering under den konservative Francis Hagerup og Henrik Ibsens liberale sønn, Sigurd Ibsen. Norge hadde på det tidspunkt to statsministere, én i Kristiania (Oslo) og én i Stockholm. Hagerup/Ibsen-regjeringen hadde som program en mulig oppløsning av unionen gjennom forhandlinger. Dette var en politikk på lang sikt. Det skulle imidlertid skje ting som satte fart i prosessen.

Den dramatiske utvikling frem mot unionsbruddet i 1905, begynte sent i 1904 da den svenske statsminister Erik Gustaf Boström la frem et forslag til løsning av konsulatsaken som innebar at et eventuelt eget norsk konsulatvesen fortsatt skulle innordnes under den svenske utenrikspolitikk. Disse «lydrikepunkter» avfødte stor forbitrelse i Norge. Sannsynligvis har ikke Boström forstått hvor provoserende hans forslag virket i Norge. Det er sagt at han ved dette forslag drepte unionen ved et vådeskudd.

«Lydrikepunktene» førte til at Hagerups regjering sprakk og måtte gå av slik at scenen var ryddet for aktivistene under den gamle venstremannen Christian Michelsen.

I Sverige var unionspolitikken i høy grad et anliggende for Kongen. Kong Oscar II var imidlertid gammel og mye av initiativet var tatt over av kronprins Gustav. I 1895 hadde han vært av de militante. Men i 1905 var han kommet til at det var best at unionen ble oppløst. Gustav hadde fått meldinger fra stormaktene (Storbritannia og Tyskland) at det de først og fremst ønsket var fred i Skandinavia, forøvrig stilte de seg likegyldige til en oppløsning av unionen.

Storbritannias avslappede holdning til unionsoppløsningen var blant annet påvirket av Storbritannias minister i Sverige og Norge, James Rennell Rodd. På dette grunnlag foreslo Gustav overfor Riksdagen at Sverige skulle ta initiativ til en fredelig oppløsning av unionen. Det ble imidlertid ikke godtatt, ikke fordi Riksdagen ville holde på unionen for enhver pris, men fordi det var viktig at skylden for et eventuelt unionsbrudd skulle ligge hos Norge.

Kronprins Gustavs initiativ til unionsoppløsning har vært kjent i noen tid, men har hatt vanskeligheter med å komme inn i den norske «fortelling» om unionsoppløsningen. For norsk selvforståelse har det vært viktig å holde fast ved at det var Norge som drev frem unionsoppløsningen mot motstand fra Sverige. Som bakgrunn for den fredelige unionsoppløsning, er det imidlertid all grunn til å merke seg kronprinsens initiativ.

Det neste skritt var at det norske Stortinget etter initiativ fra den nye aktivistiske regjering ensidig vedtok en lov om opprettelse av eget norsk konsulatvesen. Lovvedtaket måtte sanksjoneres (godkjennes) av Kongen.

På et dramatisk møte på Stockholms slott den 27. mai 1905 henstilte først den norske statsminister i Stockholm, Jørgen Løvland, innstendig kongen om å sanksjonere loven. Kongen nektet imidlertid. Den svenske opinion ville ikke ha godtatt en sanksjon. Løvland gjorde da kongen oppmerksom på at nektelsen kunne føre til oppløsning av unionen idet ingen av statsrådene ville kontrasignere sanksjonsnektelsen, noe som måtte skje om sanksjonsnektelsen skulle være gyldig. Istedenfor kontrasignatur ville hele regjeringen innlevere sine avskjedssøknader.

Kongen hadde utsettende veto i lovsaker, og det har vært en del diskusjon om nektelsen av kontrasignatur var i overensstemmelse med den etablerte statsrett. Det er nå allment anerkjent at det var den, og at dette var kjent og godtatt så vel på svensk som på norsk side.

Kongen hevdet til slutt at han ikke ville bifalle avskjedssøknadene da han ikke ville kunne danne noen annen regjering. Etter dette reiste de norske statsråder tilbake til Kristiania. Hjemme i Kristiania så statsminister Michelsen hvilken mulighet som åpnet seg ved kongens siste uttalelse. Sammen med sine nærmeste medarbeidere formulerte han den berømte 7. juni-beslutningen som ble vedtatt av Stortinget, og som simpelthen slo fast at Kongen hadde oppløst unionen ved å erklære at han ikke kunne danne noen norsk regjering og følgelig hadde opphørt å fungere som norsk konge.

Samtidig bemyndiget Stortinget regjeringen Michelsen til å fortsette − nå også formelt som Stortingets regjering. Det er de som har hevdet at dette var det endelige gjennombrudd for parlamentarismen.

Sverige hadde altså oppløst unionen! Selv om kontrasignaturnektelsen var statsrettslig «i orden», har det vært diskutert om 7. juni-beslutningen var i overensstemmelse med folkeretten. En sentral jurist som høyesterettsjustitiarius Carsten Smith har hevdet at 7. juni-beslutningen var «et nederlag for internasjonale rettsprinsipper. De norske statsorganer handlet den dag antagelig i strid med våre internasjonale – og unionsmesssige – forpliktelser ved ensidig å erklære unionen for oppløst».

Professor Ola Mestad har imidlertid hevdet at den nok var i overensstemmelse med folkeretten, men så føyer han til at om det var en revolusjon, så var det en «revolusjon per invitasjon». Dette er grunnet på kongens erklæring om at han ikke kunne skaffe Norge en ny regjering. Kongen visste at han ikke kunne hindre regjeringen fra å tre tilbake. Han hadde heller ikke noen alternativ kriseløsning å henvise til.

Det er med andre ord noe resignert over kongens uttalelse, han har forstått at unionsoppløsningen var det sannsynlige utfall. Det er nettopp denne resignasjon Michelsen har sett og grepet fatt i.

I Sverige var kronprins Gustav og regjeringen under statsminister Johan Ramstedt (som hadde overtatt etter Boström) tilbøyelig til uten videre å godta unionsoppløsningen. 7 juni-beslutningen hadde imidlertid vakt en storm av forbitrelse i Sverige. Man reagerte ikke så mye på selve unionsoppløsningen, den var man mentalt forberedt på, men man reagerte på måten dette var gjort på, på nordmennenes ensidige aksjon. Selv liberalere og gamle venner av Norge reagerte med harme.

I denne situasjon satte Riksdagen kongehuset og regjeringen Ramstedt på sidelinjen og etablerte en komité under den ultrakonservative Christian Lundeberg for å føre saken videre. Politikken ble ikke å godta at unionen var oppløst ved 7. juni-beslutningen, men at den måtte kunne oppløses under forutsetning av at Sveriges ære ble ivaretatt. Det vil si at det måtte stilles betingelser og gis konsesjoner.

Sommeren 1905 ble det ført forhandlinger mellom de to regjeringer i den svenske byen Karlstad, midtveis mellom Stockholm og Kristiania. I Sverige ble Lundebergs komité gjort til en regjering. Dette var altså Riksdagens (og ikke Kongens) regjering og innebar et viktig skritt mot parlamentarisme også i Sverige.

Svenskene forhandlet ut fra den forutsetning at unionen fortsatt besto og at det var betingelsene for en oppløsning man diskuterte. Norge derimot, forhandlet ut fra den forutsetning at unionen var oppløst og at diskusjonene dreiet seg om de kompensasjoner Sverige skulle innrømmes. De formelle spørsmålene som oppsto på dette grunnlaget, bestemte man seg på begge sider for å overse. Det gjaldt for eksempel slike ting som hvordan Jørgen Løvland, som hadde vært statsminister i Stockholm, men som etter 7. juni var blitt utnevnt til Norges første utenriksminister, skulle tituleres. For svenskene var han fremdeles statsminister.

Den første betingelse den svenske Riksdagen stilte, var at det måtte holdes folkeavstemning i Norge. Det er noe paradoksalt ved at de ultrakonservative krever et slikt demokratisk grep. Michelsen kom imidlertid Riksdagen i forkjøpet slik at folkeavstemningen fikk preg av å være et norsk initiativ. Dette førte til en unison oppslutning om Michelsen og 7. juni-beslutningen, kun 184 enkeltstemmer ble avgitt mot beslutningen.

På det tidspunkt var det alminnelig stemmerett for menn i Norge (men ikke i Sverige). Kvinnene mobiliserte også til støtte for Michelsen ved en underskriftskampanje som fikk en enestående oppslutning. De gamle meningsforskjeller som hadde eksistert i Norge om unionens gagnlighet, ble altså feid til side til fordel for en nasjonal samling om den aktivistiske politikken.

Det vanskeligste punktet under forhandlingene var svenskenes krav om at de norske grensefestninger langs grensen mot Sverige skulle ødelegges. Det gjaldt to gamle historiske festninger, Kongsvinger og Fredriksten (det var ved den siste at den svenske krigerkongen Karl 12 var blitt skutt i 1718), foruten en del nyere befestninger som var bygget i årene før 1905 på grunn av den tilspissede unionskonflikt.

Hverken Michelsen eller Lundeberg var villige til å sette saken på spissen. Det gjaldt for begge å unngå krig, derfor måtte det ikke stilles krav som de visste motparten ikke kunne godta. I det hele tatt utviklet det seg et godt og tillitsfullt forhold mellom de to hovedforhandlere, venstremannen Michelsen og den ultrakonservative Lundeberg. De likte hverandre og stolte på hverandre, og var begge innstilt på at forhandlingene skulle lykkes. Men de hadde begge militante grupper på hver sin side som det måtte tas hensyn til.

På den norske siden var det en militant gruppe som mente at kravet om å rive grensefestningene gikk den norske suverenitet for nær. Lundeberg hadde en tilsvarende situasjon på sin side. Der var det en gruppe som krevet en militær aksjon. Sannsynligvis hadde Lundeberg og Michelsen stor gjensidig forståelse for hverandres forhandlingsstrategier. Det vil si at det var et element av spill for galleriet over forhandlingene, noe som knapt er uvanlig i slike situasjoner.

Resultatet var for det første at de militante grupper ble isolert så vel i Sverige som i Norge, og for det andre at de to gamle historiske festningene fikk bli stående, mens de andre ble revet.

Sannsynligvis var den svenske reaksjonen kraftigere enn Michelsen hadde tenkt seg. Etter det dristige og avgjørende grep 7. juni, ble hans politikk å mildne motsetningene og gi konsesjoner til svenskene. Det er sagt at han skiftet politikk, men det har han selv benektet. Seieren var vunnet, nå måtte den sikres på en fornuftig måte.

Det klareste uttrykk for denne forsoningspolitikk i kjølvannet av den provoserende 7. juni-beslutningen ble da også tilbudet til kronprins Gustavs yngre bror, prins Carl, om å overta den norske krone. Dette ble blankt avvist, men Michelsen hadde fått demonstrert god vilje gjennom en gest til det svenske kongehus. I stedet ble det altså den danske prins Carl som ble valgt til norsk konge – Haakon VII.

I den foreliggende situasjon var det av stor betydning å få demonstrert overfor stormaktene at unionsoppløsningen var en ren politisk handling og at det ikke var tale om noen sosial revolusjon. Michelsen var selv gammel republikaner, men dette var ikke tiden for å være radikal og innføre republikk. Nå skulle så mange som mulig samles om den nasjonale politikken, det vil si om unionsoppløsningen og bare den.

Bakgrunnen for denne holdning lå dels i en nyskandinavistisk bølge i tiårene før 1905. Selv om man aldri kan snakke om en felleskultur i likhet med den dansk-norske felleskultur, ble det kulturelle og faglige samarbeid mellom Sverige og Norge stadig tettere. Det er symptomatisk at Svenska Akademien ga Nobelprisen i litteratur til den norske forfatter og nasjonale aktivist Bjørnstjerne Bjørnson i 1903. Samme år holdt Norges «grand old man» innenfor humaniora, Sophus Bugge, under stor begeistring sitt kjente foredrag i Studentersamfundet i Kristiania om den nye tid for skandinavisk samarbeid.

Året etter, i 1904 midt under unionskrisen, holdt Edvard Grieg åtte konserter i Stockholm. Til en venn skriver han: «Blandt Tilhørerne har jeg bare set Tegn på den varmeste sympati...» og han fortsetter, «Musiklivet her i disse Dage står ganske under Tegnet: Norge. Og det er forunderligt, hvordan de netop her lar sig elektrisere av norsk kunst. Tænk førend jeg kom hid, var der udsolgt til 3 Koncerte. Hjemme er jo sligt en Umulighed. Ja, til tre Sportsstævner! Men til tre Koncerter – aldrig!»

Det ble i denne tiden også etablert skandinaviske foreninger og skandinaviske tidsskrifter. Det ble arrangert regelmessige møter innenfor forskjellige profesjoner som økonomi, jus, naturvitenskap og så videre. Særlig markant var utviklingen av det som er blitt kalt «arbeiderskandinavismen» – et tett samkvem mellom de voksende arbeiderbevegelser i de tre skandinaviske land. Dette er bakgrunnen for den svenske arbeiderbevegelsens støtte til Norge i den kritiske unionsoppløsningsfase.

En forutsetning for dette stadig tettere samkvem mellom de tre skandinaviske land, var det språklige fellesskap. Svensk, dansk og norsk (dansk) sto så nær hverandre at alle kunne bruke sitt eget språk i samkvemmet innenfor Skandinavia.

Vi ser altså en karakteristisk motsetning mellom – på den ene side en stadig mer tilspisset politisk konflikt mellom Sverige og Norge, og – på den annen side et stadig nærmere samarbeid kulturelt og faglig. Denne motsetning ble sterkt følt og næret behovet for å bli kvitt unionssaken som sto som et hinder for en videre utvikling av samarbeidet mellom de to land.

Etterhvert vokste også den tanken frem at den beste måte å bli kvitt den besværlige unionssaken på, var simpelthen å få oppløst unionen. Denne tanken vokste ikke bare frem i Norge, men også i noen grad i Sverige. De ultrakonservatives frykt for den liberale smitte fra Norge løp altså sammen med de norgesvennliges ønske om å få bort hindrene for et nærmere samarbeid mellom de to land. På begge hold begynte man å se fordelene ved en unionsoppløsning.

Tanken hadde vokst frem allerede i 1890-årene. I 1894 oppholdt den kjente svenske poet og forfatter, Gustaf Fröding, seg på et nervesanatorium i Norge. Derfra skrev han artikler i den svenske avisen Karlstadtidningen. I en av disse skriver han «Om jag vore Kung – ja, då skulle jag först och främst förklara unionen upplöst.» Så ikler han seg kongerollen og fortsetter: «Vi vele inte att vårt och våra undersåters liv skall förbittras av ändalösa trätor. Faren i frid, mina kära norsker! Vi önske Eder all framgång, lycka och välmåga.» Man var simpelthen blitt trett av unionskonflikten på begge sider av grensen.

Sverige og Norge hadde forskjellige flagg. Begge flaggene skulle imidlertid ha et felles unionsmerke i hjørnet av flagget. De radikale norske nasjonalister mente unionsmerket gikk norsk suverenitet for nær og fikk det fjernet i siste fase av unionen. Da kunne nordmennene med stolthet heise det rene norske flagg. Sverige derimot beholdt unionsmerket frem til høsten 1905. Da man endelig ble kvitt det, berettes det om med hvilken begeistring man enkelte steder kunne heise det rene flagg – et svensk flagg uten unionsmerke! Men det skjedde først utpå høsten 1905.