USAs geografi

Denne består av flattliggende, løse sedimenter, vesentlig sandstein og leirskifer fra kritt- eller tertiærtiden, som heller svakt mot kysten og fortsetter utover kontinentsokkelen utenfor. Kystsletta strekker seg sørover fra New York (skjønt en forlengelse av samme formasjon stikker delvis frem på New Englandskysten). Sørover blir den gradvis bredere og strekker seg rundt sørenden av fjellkjeden Appalachene og vestover nesten til grensen mot Mexico. Den strekker seg langt innover Mississippidalføret (helt opp til Cairo, der elven Ohio munner ut) og i sør ut gjennom Florida. Mississippidalen er bred og flat, og elven bukter seg nedover i store sløyfer (noen er blitt avstengt fra hovedløpet, såkalte bayous), noe som lett skaper store oversvømmelser.

Langs kysten bærer landskapet preg av at havnivået har endret seg. I det terrasseformede landskapet ser en merker etter gammel kystlinje opp til 75 meter over dagens havnivå, mens oversvømte, gamle elvedaler som Chesapeake Bay, med estuariene til elvene Susquehanna, Potomac og James, forteller at landet andre steder har sunket betraktelig. Men i hovedsak hevet landet seg da isen smeltet, og særlig er dette merkbart i nord. Sør for Chesapeake finner vi en typisk utjevningskyst med lange landtanger og banker utenfor laguner.

Florida er et lavt kalkplatå med en gjennomsnittshøyde på vel 30 meter over havet (med høyeste punkt på 100 meter over havet), med vannfylte søkkegroper og store sumpområder, særlig i sør, Everglades. Utenfor halvøya ligger koralløyrekken Florida Keys. Langs hele øst- og sørkysten er farvannet urent, med banker, skjær og et utall større og mindre øyer. Arkipelet Sea Islands utenfor Carolinas er typisk i så måte. Ved utløpet av Mississippielven i Mexicogolfen har det bygd seg opp et stort delta. Ellers er kystsletta i sør preget av en rekke parallelle lave rygger med lavland imellom (Red og Pine Hills), og i øst er den gjennomskåret av elver. Sedimentene på kystsletta inneholder en del viktige mineraler, blant annet svovel, salt og petroleum.

Appalachene omfatter det åskledde og fjellrike landet nord og vest for slettelandet ved kysten. Det består av tre hoveddeler: en sørlig del, som strekker seg fra Alabama og gjennom selve Appalachene til Hudsondalen i New York; en midtre del (New England), fra Hudsondalen til midtre Maine; og en nordre del, fra midtre Maine og inn i de maritime provinser i Canada.

I øst markerer fall-linjen (Fall line) et skarpt skille mellom de bløtere sedimentene på slettelandet og det krystallinske høylandet innenfor. Innenfor Fall line ligger Piedmont, som hever seg slakt fra 100 meter over havet til cirka 450 meter over havet med skogkledde åser, og som i sør går over i Great Smoky Mountains og Blue Ridge (høyeste topp Mount Mitchell 2039 meter over havet). Nordvest for denne rekken finner vi Alleghenyplatået, som strekker seg nordover gjennom West Virginia og Pennsylvania, langs Hudsondalføret helt frem til Mohawkdalen i øvre delen av delstaten New York.

Geologisk består Appalachene av en tykk lagrekke foldet i jordens oldtid, samtidig eller noe senere den kaledonske fjellkjeden i Nordvest-Europa. Appalachene er bygd opp av sand- og kalkstein og skifer som delvis er dekket av yngre horisontale lag fra trias i jordens mellomalder. Vestover fra Blue Ridge finnes et til dels svært ulendt landskap som er skapt av foldinger, forkastninger og forskyvninger og som gir området et opprevet og uryddig preg.

En serie store daler gjennomskjærer landet i sørvestlig–nordøstlig retning, hvorav den største, Great Valley, løper helt fra Alabama til New Jersey. Virginias Shenandoah Valley, som heller nordover, og Tennessee Valley som strekker seg sørover, er deler av denne. Fjellrekkene i dette Ridge and Valley-området gjennomskjæres av dype, tverrgående daler og slukter, mange med elver som flyter østover mot Atlanterhavskysten.

Appalachene var i koloniseringstiden en betydelig hindring for ferdselen innover i landet. I sør var Cumberland Gap («åpnet» av pioneren Daniel Boone i 1760-årene) og i nord Mohawk Gap (hvor Eriekanalen ble åpnet i 1825) de viktigste innfallsportene til landet innenfor. Nordøst for Hudsondalen finner vi Green Mountains i Vermont og White Mountains i New Hampshire, som representerer utløpere av Appalachiakjeden, som er noe lavere og mer avrundede enn hovedmassivet, mest på grunn av breerosjon. Foldesonen fortsetter helt ut til kysten av Maine. Mount Washington (1917 meter over havet) i White Mountains er den høyeste toppen i denne delen av Appalachene. I foldesonens vestlige del, særlig i deler av Alleghenyplatået i delstatene Kentucky, West Virginia og Pennsylvania, finnes rike kullforekomster mellom kalkstein- og sandsteinlagene.

Dette området består av to mindre, høyereliggende områder på hver sin side av Mississippidalen. I øst ligger Cumberlandplatået, som kan betraktes som en fortsettelse av Alleghenyplatået mot sør og vest, og i vest det isolerte høylandet bestående av Ozarkplatået og Quachita Mountains. Det østre området (Interior Low Plateaus) er et overgangsfelt mellom de mer dramatiske foldningene i Appalachia og det indre slettelandet i sentralbassenget (hvor lagbergartene ligger nærmest urørte) og består av sedimenter, oftest et sandsteinlag over dypere lag av kalkstein. Foldingene av de dypere lagene har skapt en del geologiske særegenheter, som kalksteinsgrottene Mammoth-Flint Ridge Cave i Kentucky. Økonomisk sett langt viktigere er Bluegrass Basin i Kentucky og Nashville Basin i Tennessee, to store bassenger som foldingene har skapt (og hvor sandsteinlaget er slitt vekk), og hvor den kalkholdige jorden har skapt verdifulle beiteområder.

Høylandet vest for Mississippi (også kjent som Interior Highlands) består i nord av Ozark Mountains, granittklipper fra prekambrium, som stikker opp i dagen (Salem og Springfield Plateaus og Boston Mountains, opp til cirka 600 meter over havet). Sør for Arkansaselven ligger et foldeområde (Quachita Mountains, cirka 800 meter over havet), som ble dannet samtidig og har store likhetstrekk med Ridge og Valley-området i Appalachia. Ozarkplatået har svært rike blyforekomster.

Grunnfjellsskjoldet (Canadian/Laurentian Shield) dekker hele det nordøstlige Canada med to utløpere ned i USA, den ene i Superior Upland, fra nordlige Minnesota til øvre Michigan, og den andre i Adirondackfjellene, lengst nord i delstaten New York. Superior Upland er det øvre området omkring Lake Superior. Her ligger noen av jordens rikeste jernmalmleier (for eksempel Mesabi Range, Minnesota). Lake Superior ligger i en gryte som isen har gravd ut i grunnfjellet.

Indre lavland og det store slettelandet vestover mot Rocky Mountains er bygd opp av avsetninger og består hovedsakelig av kalk- og sandstein og skifer av ulike slag. De heller svakt oppover mot grunnfjellsskjoldet i nord. Under sedimentene ligger grunnfjellet som har «stivet opp» kontinentplaten og forhindret senere foldinger. Der sedimentene er harde, dannes ofte såkalte cuestas eller escarpments, 'brattkanter' mot de bløtere bergartene. En slik brattkant av magnesiumholdig kalkstein danner de berømte Niagara Falls mellom Eriesjøen og Ontariosjøen. Denne formasjonen fortsetter vestover i en halvsirkel gjennom øyene i Huronsjøen, deretter sørvestover gjennom øvre Michigan og inn i Wisconsin.

De store løsavsetningene fra istiden og i smelteperioden etterpå har satt sitt preg på området omkring Great Lakes sørover til Ohio og Missouri. I nord finnes mange innsjøer (og sumpområder før de ble drenert og dyrket). I sørlige deler av Illinois, Indiana og Ohio finnes store, flate sletter dannet av bunnmorene. Lenger sør, der landet ikke var dekket av bre under siste istid, er den eldre morenemassen nedskåret av elver og bekker. Isen og breelvene har lagt opp et tykt lag av fruktbar jord i området sør for Great Lakes, stedvis i en dybde av nesten 100 meter. Store områder er dekket av løss, fin flygemasse som er ført over slettene med vinden, ofte langveis fra. Dette mer bølgende landskapet finner en igjen vest for Mississippi, og før landet ble lagt under plogen, var det dekket av langt gress, såkalt tall grass prairie.

Great Lakes (unntatt Superior) ligger i det indre lavlandsbassenget i gryter utgravd ved iserosjon i de bløte bergartene, og utgjør verdens største ansamling av ferskvann. De har avløp gjennom Saint Lawrence-vassdraget i Canada.

Vest for Mississippi heller lagbergartene svakt vestover, samtidig som landskapet stiger mot Rocky Mountains. Resultatet er en rekke brattkanter som vender mot øst og som blir gradvis yngre jo lengre vest en kommer. Coteau du Missouri (Escarpment) er den vestlige avgrensningen av det indre lavland i nord, mens Balcones Escarpment i Texas utgjør et tilsvarende skille mellom kystsletta og Great Plains i sørvest.

De store slettene vestover fra Mississippi til foten av Rocky Mountains kalles Great Plains. De stiger fra cirka 600 meter over havet i øst til cirka 1200–1500 meter over havet i vest. Berggrunnen her består av sedimenter fra kritt og tertiær som er dannet av erosjonsmateriale fra Rocky Mountains. Disse ligger over lagbergartene fra jordens oldtid som en finner lenger øst. Slettene er gjennomskåret av en rekke elver som flyter østover mot Mississippi. I Nebraska ligger et belte av sandåser (Sand Hills) som ble dannet av voldsomme vindkrefter i istiden.

Strukturelt er Great Plains en del av lavlandet som strekker seg fra Mexico til Alaska, bare delvis avbrutt av Black Hills i South Dakota, en barriere av granitt som når opp i over 2200 meter over havet. Her er rike malmforekomster, blant annet av gull.

Rocky Mountains, «Klippefjellene», utgjør den østre del av de nordamerikanske Cordilleran Highlands. Her ble lagbergartene foldet sammen i slutten av kritt- og i begynnelsen av tertiærperioden (Laramide-orogenesen) i en prosess med høy vulkansk aktivitet. De høyeste ryggene ble utsatt for sterk erosjon senere i tertiærperioden slik at de underliggende prekambriske lagene (mest granitt) ble avdekket. Lavastrømmen dekket mye av området, fra New Mexico til Wyoming, hvor Yellowstone nasjonalpark har om lag 3000 aktive geysirer på et vulkansk platå cirka 2100 meter over havet.

Wyoming Basin danner en åpning i Front Range som har vært en viktig transportåre vestover helt fra Oregon Trail ble etablert i 1840-årene. Foldesonen har mange forkastninger og overskyvninger. Utløpere vestover danner egne fjellkjeder på platået vest for hovedryggen. De høyeste toppene finner en i Colorado (Mount Elbert 4402 meter over havet) og i Wyoming (Gannett Peak 4207 meter over havet), hvor Grand Tetons kanskje er de mest imponerende. I foldesonen finnes en rekke rike mineralleier, for eksempel gull, sølv, bly og sink i Colorado.

Platålandet er høylandet mellom Rocky Mountains og Pacific Mountains (1500–3300 meter over havet), som i nord dreneres mot Columbiaelven og i sør mot Coloradoelven. Mellom nedslagsfeltene finnes flere områder uten avløp mot havet, for eksempel i det nordlige Utah (Salt Lake) og i Nevada (Carson Sink).

Coloradoplatået er et svært iøynefallende landskap med lagdelte bergarter som er skiftesvis blitt løftet og gjennomskåret av dype kløfter, med karakteristiske isolerte bergformasjoner, buttes og mesas innimellom, der vulkansk aktivitet har gitt landet ytterligere særpreg. Coloradoelven har gnagd seg ned gjennom disse sedimentene og skapt enorme terrasseformede slukter, med Grand Canyon som den dypeste og mest dramatiske. Her har elven skåret seg ned gjennom de ulike lagene helt ned til det prekambriske bunnlaget og viser et tverrsnitt av regionens geologiske historie. I nord ligger Columbiaplatået, som består av tertiære basalter, der Columbia og dens største bielv, Snake River, har gravd seg og dannet canyons som i størrelse, om ikke i geologisk variasjon og skjønnhet, kan måle seg med Grand Canyon.

Vest og sør for platåene ligger Basin and Range-området. Delstaten Nevada utgjør sentrum i Great Basin, som strekker seg fra Coloradoplatået og Wasatch Range i øst til Sierra Nevada i vest, og består av flere mindre gryter atskilt med klippeblokker som i likhet med fjellkjedene omkring er blitt dannet ved forkastninger.

Lenger sør, i Rangeområdet, som strekker seg gjennom Arizona, sørøstlige California og deler av nordlige Mexico, er landbasen lavere og forkastningsblokkene mer beskjedne i størrelse og mindre regelmessige i struktur. Det aller laveste punktet på kontinentet ligger her, i Death Valley, 86 meter under havets nivå.

Stillehavsregionen domineres av to parallelle fjellkjeder. Den østlige ryggen strekker seg fra sørlige California gjennom Sierra Nevada og Cascade Range i Oregon og Washington, Coast Mountains i British Columbia i Canada og frem til Alaska Range, hvor Mount McKinley utgjør Nord-Amerikas høyeste punkt (6193 meter over havet). Mount Whitney (4418 meter over havet) i Sequoia nasjonalpark i Sierra Nevada er den høyeste toppen i USA unntatt Alaska. Sierra Nevada består av en skråstilt granittblokk, brattest mot øst, hevet ved forkastninger som har foregått helt inn i vår tid.

Cascade Range er også dannet ved forkastning, men har også en rekke kjegleformede vulkaner (Mount Rainier 4392 meter over havet). Her er vulkaner fremdeles i aktivitet. Lassen Peak hadde et utbrudd i 1922, og 18. mai 1980 eksploderte toppen av Mount St. Helens i delstaten Washington i et utbrudd 500 ganger så kraftig som Hiroshima-bomben, krevde 26 menneskeliv og begravde store områder. Columbiavassdraget er det eneste som skjærer seg gjennom denne massive fjellryggen.

Vest for fjellrekken ligger en serie fordypninger, med Willamette Valley og Puget Sound i Washington og Oregon og Central Valley i Nord-California som de mest kjente. Disse senkningene er blitt dannet under foldingen og har vært fylt av is, slam og elveavsetninger. Fra Washington og nordover ligger senkningen delvis under vann, mens den i sør utgjør et av verdens frodigste jordbruksområder. Langs kysten hever den lavere fjellkjeden Coastal Ranges seg i relativt lave, rullende åser i California (600–1200 meter over havet) som går over i den høyere Coast Range i Oregon og Washington, hvor Olympic Mountains (Tehachapi Mountains 2424 meter over havet) nord for Columbiaelven er ganske ville.

Helt i sør fortsetter Coast Range over i halvøya Baja California i Mexico. Kystfjellene går de fleste steder nesten helt ut til havet uten noen kystslette utenfor. Kystlinjen er derfor nesten uten innbuktninger, men de store elvene bryter igjennom kystfjellrekken og danner estuarier. Nord for Los Angeles forbinder de tverrgående Sierra Navada med kystfjellene. De er blitt dannet ved foldinger i retning øst–vest. Lenger sør danner de lavere fjellpartiene San Gabriel og San Bernardino et skille mellom lavlandet omkring Los Angeles og Intermontane Belt innenfor. Her, lenger sør i Imperial Valley, ligger den store saltsjøen Salton Sea, som ble dannet på de vide saltslettene i Colorado Desert i 1905–1906 da Coloradoelven tok seg nytt løp under en flom. Innsjøen ligger cirka 70 meter under havnivå og dekker cirka 770 kvadratkilometer.

I California finnes en rekke større forkastninger. Den største er San Andreas-forkastningen som løper parallelt med kysten i retning nord–sør. I 1906 og 1989 var det større jordskjelv (henholdsvis 8,3 og 6,9 på Richters skala og tap av 503 og 62 menneskeliv) i San Francisco Bay-området, i 1971 et i San Fernando Valley nord for Los Angeles (6,6 Richter, 65 liv) og i 1992 i Los Angeles-området (7,7/6,6 Richter). Mange frykter et storskjelv, «The Big One» i St. Andreas-forkastningen.

• Nord-Amerika
• USAs delstater
• USAs befolkning
• nordamerikanske urfolk
• økonomi og næringsliv i USA
• dyreliv i USA
• klima i USA
• geologi
• geografi

• USGS – The National Map