Ved siden av alliert og regionalt militært samarbeid, har Tyskland etablert særlig tette forbindelser til enkeltland, framfor alt Nederland og USA, men også til Norge.
USA og Tysklands forsvarssamarbeid, dels tosidig og dertil innenfor NATO, står i en særstilling. USA var en av de allierte stater som okkuperte Tyskland etter andre verdenskrig, og som også etter Vest-Tysklands selvstendighet i 1949 har utplassert store styrker i landet. Dette ble regulert i en avtale mellom den vesttyske stat og de allierte i 1954, og er fortsatt rammen for stasjoneringen av amerikanske, og andre allierte, styrker i Tyskland. Under den kalde krigen hadde USA på det meste rundt 200 000 soldater i Vest-Tyskland, men tallet sank deretter til rundt 30 000. Som følge av krigen i Ukraina og økt spenning i Europa, har USA økt sitt nærvær i Tyskland, og har om lag 50 000 soldater stasjonert i landet (2024). Personell og materiell fra US Air Force er deployert til flere baser i Tyskland, først og fremst Ramstein og Spangdahlem. USA bidro i avgjørende grad til å utruste det nye tyske forsvaret fra 1955, og er fortsatt en viktig våpenleverandør. Det amerikanske nærværet har i alle år møtt noe politisk motstand i Tyskland. Dette gjelder i nyere tid også bruken av Ramstein-basen som kontrollsenter for droneangrep blant annet mot Jemen.
Storbritannia hadde okkupasjonsstyrker, med British Army of the Rhine (BAOR) i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig, der en norsk styrke inngikk. Storbritannia hadde styrker utplassert under den kalde krigen, men avviklet sitt permanente styrkenærvær i Tyskland i 2020. Tyskland og Storbritannia har de sterkeste forsvar i Europa, men har i liten grad utviklet et bilateralt forsvarssamarbeid. Dette har særlig vært innen forsvarsindustri og gjennom felles deltakelse i internasjonale operasjoner. Russlands invasjon av Ukraina har bidratt til et mer formalisert samarbeid mellom Tyskland og Storbritannia, med formulering av en felles strategisk visjon i 2021.
Frankrike var også en av okkupasjonsmaktene etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og det landet Vest-Tyskland, og senere det forente Tyskland, etter hvert utviklet tettest samarbeid med, først og fremst politisk og økonomisk, og i noen grad også sikkerhetspolitisk. Innenfor NATO var det på 1950- og 1960-tallet en rivalisering om politisk innflytelse, men en første bilateral avtale, Elysee-traktaten om forsvarssamarbeid inngått i 1963, la grunnlaget for et samarbeid som imidlertid i liten grad ble konkretisert før på 1980-tallet og deretter. Fra tysk side ble det i 1987 foreslått en felles fransk-tysk brigade, som ble etablert med en styrke på 6000 soldater fra begge land; først satt inn i operasjoner i Afghanistan og Mali på 2000-tallet. I 2019 undertegnet Tyskland og Frankrike Aachen-traktaten med sikte på å utvikle en felles militærkultur og legge rammen for felles deployeringer, også utenfor NATO og EU. Samarbeidet har vært omfattende innenfor militærindustri, men har møtt utfordringer i noe ulike interesser, og intern konkurranse. På 2020-tallet samarbeider tysk og fransk industri spesielt om utviklingen av en ny stridsvogn. Selskap fra de to land inngikk i 2024 en avtale om å etablere felles ammunisjons- og våpenproduksjon i Ukraina.
Nederland har siden 1990-tallet vært en spesielt nær samarbeidspartner, og det bilaterale samarbeidet ble ytterligere forsterket gjennom en avtale om sikkerhet og forsvar inngått i 2023. Samarbeidet skjer særlig gjennom Det tysk-nederlandske korps, et flernasjonalt landmilitært styrkeelement i NATO, opprettet i 1991. Tyskland og Nederland har i praksis integrert sine styrker, som de første land innenfor NATO og EU. Samtidig som samtlige nederlandske tre brigader er underlagt en tysk divisjon, er en tysk marinebataljon under det nederlandske marinekorpsets kommando. Det luftmilitære samarbeidet styrkes ved at begge land innfaser kampflyet F–35 og transporthelikopteret Chinook.
Polen og Tyskland har et historisk problemfylt forhold, både før og etter den brutale tyske okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig. Et grunnlag for framtidig forsvarssamarbeid ble lagt etter den kalde krigen, og ble forsterket med Polens inntreden i NATO i 1999. Samme år ble flere tysk-polske avtaler undertegnet, blant annet for samarbeid mellom de to lands luftforsvar og mellom tyske og polske hærstyrker. Tyskland og Polens samlede strategiske betydning har økt i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter Russlands invasjon av Ukraina, og har ført til nye initiativ for bilateralt samarbeid, inklusive stasjonering av tyske styrker i Polen. De to land har også gått sammen om å etablere en felles reaksjonsstyrke på 5000 soldater. Gjennom en avtale inngått i 2002, har Tyskland gitt Polen russiske jagerfly som stammet fra DDR, så vel som vesttyske Leopard stridsvogner.
Norge var okkupert av Tyskland i 1940–1945. Deretter deltok norske styrker i den allierte okkupasjonen av Tyskland i 1947–1952, med Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. På 1950-tallet ble utviklingen av et nasjonalt forsvar i Vest-Tyskland et politisk spørsmål i Norge. Norge ble med i NATO fra starten i 1949, og dermed på å akseptere Vest-Tyskland som medlem fra 1955. Det vesttyske forsvarets integrering i NATOs kommandostruktur, og stasjonering av tyske offiserer ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås, samt deltakelse av tyske soldater under NATO-øvelser i Norge, møtte betydelig motstand. Det var også motstand mot at Vest-Tyskland skulle utrustes med atomvåpen, noe som førte til det såkalte påskeopprøret i 1958. Fra å gå inn for et demilitarisert Tyskland i 1947, endret Norge syn og gikk inn for et sterkt vesttysk forsvar i NATO, som også ville få viktige oppgaver i forsvaret av Sør-Norge ved en eventuell krig med Sovjetunionen. Dette gjaldt ikke minst den nye tyske Kriegsmarine, som fikk adgang til norske farvann og havner. Fra 1957 fikk Luftwaffe adgang til å bruke flybaser i Norge, og i 1964 deltok vesttyske fly- og marinestyrker for første gang på øvelse i Sør-Norge; fra 1966 også i Nord-Norge. Den tyske Heer fikk tilgang til skytefeltet på Hjerkinn i 1963.
Etter den kalde krigen er det militære samarbeidet forsterket på mange områder, inklusive med tysk deltakelse i øvelser i Norge, og mellom landenes forsvarsindustri, der Norge blant annet har valgt å anskaffe den tyske stridsvognen Leopard, senest i 2023, og har inngått samarbeid om anskaffelse av nye, felles ubåter. Norge deltar i et landmilitært samarbeid innen Det tysk-nederlandske korps, som inngår NATOs styrkestruktur. Norske og tyske styrker har også operert sammen i flere internasjonale operasjoner, blant annet ISAF i Afghanistan. Tyskland er i norsk forsvarspolitikk definert som en strategisk partner.
Kommentarer (4)
skrev Fredrik Mentzoni
skrev Yngve Jarslett
skrev Yngve Jarslett
skrev Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.