Tunesteinen er en runestein i rødlig granitt med den lengste bevarte innskriften i eldre runer (300-tallet). I 1627 stod steinen i kirkegårdsmuren ved Tune kirke i Sarpsborg. Steinen har trolig stått i forbindelse med en av de mange gravhaugene som tidligere fantes ved kirken. Tunesteinen befinner seg nå i Kulturhistorisk museum i Oslo.
Tunesteinen
Tunesteinen. Tegning av steinen med begge siders ristninger. Gjengitt etter Nordisk Kultur bd. 6, Runorna, 1933.
Tunesteinen, tegnet i 1627.
Funnstedet
Runesteinen er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1627, da Peder Alfssøn ved Oslo katedralskole beskrev den. På det tidspunktet stod steinen i kirkegårdsmuren, vest for kirken og nær hovedinngangen dens. I nærområdet, også vest for kirken, lå de historiske Tune-gårdene.
Ingen kunne opplyse Alfssøn om hvorvidt steinen alltid hadde stått i muren. Selve muren kan tenkes å ha vært relativt ny i 1627; steingjerder rundt kirkegårdene opptrer først i byene rundt år 1200, og kom til områder utenfor middelalderbyene på et senere, av og til mye senere, tidspunkt. Tunesteinen ble midt på 1800-tallet flyttet til nordsiden av kirken, og i 1857 havnet den i Oldsaksamlingen i Oslo.
Peder Alfssøns tegning viser en detalj som antyder at runesteinen stod på sin opprinnelige plass på hans tid. Tegningen synes å vise en lav røys eller steinpakning med steinen i midten. Slike steinpakninger er ikke uvanlige som gravmonumenter i Østfold i romertid og folkevandringstid. Tidligere lå det et stort forhistorisk gravfelt i dette området, og steinpakningen med runesteinen har utvilsomt hørt til dette. Det fantes flere lignende gravminner på dette gravfeltet, men med bautasteiner uten runeinnskrift.
Tunesteinens innskrift
Innskriften er i klassisk urnordisk, viser stavrim og er ristet på begge steinens bredsider.
A-siden leses gjerne: Jeg Wiw virket (forrettet, ristet innskriften) etter Wodurid, husbonden.
B-siden er usikker, blant tydningsforslagene nevnes: (For meg?) Wodurid gjorde tre døtre i stand steinen, (men) gravølet de nærmest beslektede (eller fornemste, eller mest gudebårne) av arvingene. Eller: (Jeg Wiw) overdro (viet) steinen til Wodurid (og) tre døtre holdt gravølet som de nærmeste av arvingene og så videre.
Tunesteinen er trolig det eldste norske dokument om gravritualer og arv. Versemålet er det felles gammelgermanske: to kortlinjer (= en langlinje) med to trykktunge stavelser og et ubestemt antall lettere stavelser i hver kortlinje, og de to kortlinjene sammenholdt med bokstavrim.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Grønvik, Ottar: Runene på Tunesteinen, 1981, isbn 82-00-05656-2
- Stylegar, Frans-Arne: The Tune Stone and its Archaeological Context, i: O. Grimm & A. Pesch (red.), Fallstudien zu Archäologie und Runen. Inschriften im älteren Futhark in altertumskundlich-sprachwissenschaftlicher Synthese. Neumünster, 2011
Kommentarer (3)
skrev Steinar Kristian Skailand
svarte Marte Ericsson Ryste
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.