Tsjads historie

Området som utgjør dagens Tsjad har vært bebodd fra førhistorisk tid og spilte en viktig rolle for tidlig handel mellom denne delen av Afrika og landene nord for Sahara. Handelsruter gikk fra området ved Tsjadsjøen nordøstover via byene Abéché og Darfur videre til Kairo og Mekka. Viktige handelsvarer var salt, gull og slaver, og fra 1800-tallet også våpen.

Den største, viktige statsdannelsen i området som i dag utgjør Tsjad var kongeriket Kanem. Kanem ble grunnlagt allerede på 800-tallet av etniske zaghawa som klarte å underlegge seg en rekke andre folkegrupper, blant annet kangu, ngalaga og tomagra. Zaghawa-kongen, kalt Kakrh, ble regnet som hellig, og man trodde han kunne kontrollere regn, avling og død. Kanem-riket var preget av fredelig sameksistens mellom jordbrukere, fiskere og nomader med geiter, kveg eller dromedarer. Samtidig var det et klart hierarki i staten med de nomadiske zaghawaene på toppen som de absolutte herskerne. Kongen og hans stormenn kontrollerte en stor hær som hovedsakelig bestod av slaver.

Fra det 11. århundre var Kanem en ledende islamsk stat som både bidrog til utbredelsen av islam og til økt handel. Fra Kanem gikk en direkte handelsrute til Middelhavet via kongedømmet Fezzan i Libya. Andre handelsveier gikk via Nildalen, gjennom Darfur og Kordofan i dagens Sudan, mot Kairo og Mekka. Kanem opphørte som rike i løpet av 1300-tallet som følge av konflikter rundt valg av kongeetterfølgere, tørke og påfølgende dårligere avlinger, samt mindre handelsinntekter som følge av uro i deler av Nord-Afrika.

Rundt 1635 etablerte Abd al-Karim det muslimske riket Wadai og etablerte Abéché som rikets hovedstad. Wadai-riket grenset til Darfur-riket (i dagens Sudan). Wadai var på slutten av 1800-tallet et av Afrikas mektigste, og herskeren (kalt kolak eller sultan) hadde en stor slavehær. Franske kolonialister kom til området i 1906, men måtte kjempe i tre år for å overvinne kolaken i Wadais hær. Ni år senere, i 1918, uttalte franske koloniadministratorer at de ennå ikke hadde noen effektiv kontroll over Wadai.

Frankrike begynte å kolonisere området som i dag utgjør staten Tsjad i 1892. Både i sør og nord møtte kolonimakten motstand, mer omfattende i nord enn i sør. I sør hadde misjonærer virket, og en liten del av befolkningen var omvendt til kristendommen. De kristne som kunne lese og skrive, ble brukt i koloniadministrasjonen som bindeledd mellom myndighetene og bøndene. I 1900 ble dagens hovedstad, N'Djamena, etablert under navnet Fort-Lamy, noen dager etter at den franske generalen Amédée-François Lamy var blitt drept i et slag like ved.

Først rundt 1920 var Nord-Tsjad noenlunde under fransk kontroll, etter at motstanden fra muslimske befolkningsgrupper nord i landet var midlertidig slått ned. Landet fikk da en sivil administrasjon, men bevarte en militær administrasjon i nord helt til kolonitidens slutt. Franskmennene lot likevel sultanatene, inkludert Wadai, i nord bestå. I sør var ikke befolkningen samlet i egne riker, men fungerte sammen i mindre slektsbaserte enheter.

Landet ble i 1910 innlemmet i Fransk Ekvatorial-Afrika. I 1929 ble regionen Tibesti (nordvest i dagens Tsjad) overført fra Fransk Vest-Afrika til Fransk Ekvatorial-Afrika.

Den franske koloniadministrasjonen satset stort på eksport av bomull, og bønder i store deler av Tsjad ble tvunget til å omlegge sine åkrer til bomullsproduksjon. Bomullsplantasjer ble etablert ved hjelp av tvangsarbeid som ble brukt som alternativ skattlegging. Franske selskaper ble gitt monopol på handel med bomull og import av forbruksvarer.

Nasjonalistiske krav vant frem etter andre verdenskrig, da flere tusen soldater fra Tsjad hadde kjempet på fransk side, og forhandlinger om selvstyre ble innledet i 1956 under ledelse av François Tombalbaye, leder for Parti Progressiste Tchadien (PPT).

11. august 1960 ble Tsjad selvstendig, med Tombalbaye som landets første president. Det politiske og administrative apparatet var dominert av folk fra sør, og i 1962 forbød Tombalbaye alle andre politiske partier enn PPT. Det repressive styresettet og den etniske favoriseringen til Tombalbaye førte til misnøye i nord, og i 1963–1965 brøt det ut opprør flere steder i landet.

I 1966 ble en opposisjonsgruppering, Front de Libération National du Tchad (FROLINAT), dannet i Sudan. Den kjempet mot Tombalbayes franskvennlige og etniskbaserte styre og for bruk av arabisk språk i undervisning og administrasjon. FROLINAT hadde størst oppslutning i det muslimsk-dominerte nord og startet en væpnet kamp mot regjeringen. Frankrike intervenerte i krigen i 1968–1969, men trakk seg ut i 1972 uten at FROLINAT var slått. I 1971 begynte Libya å forsyne FROLINAT med våpen, og FROLINAT ble den største militære styrken i Tsjad. I 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aouzou-stripen helt nord i Tsjad, ved grensen til Libya. En kjennelse i den internasjonale domstolen i 1994 gav Tsjad råderetten over Aouzou, og Libya trakk seg ut.

Tombalbaye ble drept i et militærkupp, ett mytteri, i 1975, og general Félix Malloum ble ny president i Tsjad. Splittelse internt i opprørsbevegelsen FROLINAT vanskeliggjorde motstanden mot det sittende regimet. I 1978 startet FROLINAT en ny offensiv mot regjeringsstyrkene, og landet ble praktisk talt delt mellom FROLINAT i nord og regjeringen i N'Djamena i sør. Fremmarsjen ble stanset gjennom fransk intervensjon. FROLINAT ble splittet i ulike grupperinger og Goukouni Oueddei, lederen for en av dem, Forces Armées Populaires (FAP), tok over som president i landet i 1979. Goukouni Oueddei fikk full støtte av Libya, men lovet samtidig bort store deler av kontrollen over Tsjad til Libyas leder Muammar al-Gaddafi. Dette vakte sterk motstand i Tsjad. I november 1981 satte Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) inn en fredsbevarende styrke i Tsjad. Libyerne trakk seg ut av landet, unntatt fra Aouzou-stripen på grensen til Libya. Den afrikanske styrken og OAU mislyktes i å skape fred, og i juni 1982 inntok opprørere hovedstaden N'Djamena, og Hissène Habré overtok presidentstillingen fra Goukouni Oueddei som flyktet.

I juni 1983 gjenopptok Goukouni Oueddei borgerkrigen med libysk støtte, og Habré fikk militær hjelp fra Frankrike og USA for å stå imot den libyske innblandingen. Med støtte fra USA intervenerte Frankrike til fordel for Habré og hans Force Armée Nationale Tchadienne (FANT). I 1984 brøt det ut kamper i Sør-Tsjad, og i 1986 iverksatte Libya en ny offensiv i nord. Dette førte til at Habré igjen ba om fransk hjelp, og Frankrike sendte fly og tropper for å forsvare N'Djamena, og bombet en nybygd libysk flystripe i Nord-Tsjad. Nye libyske angrep, og påfølgende franske gjengjeldelsesaksjoner, fant sted i 1987, da også en offensiv iverksatt av FANT påførte Libya omfattende militære nederlag. I 1989 deserterte en av Habrés rådgivere, Idriss Déby, til Sudan. Herfra bygget han opp en hærstyrke, Mouvement Patriotique du Salut (MPS), under omfattende støtte fra Gaddafi.

I november 1990 rykket MPS under ledelse av Idriss Déby inn i Tsjad, og allerede 1. desember hadde han styrtet president Habré og inntatt presidentpalasset i N'Djamena. Hissène Habré var kjent for sine grove brudd på menneskerettighetene mens han var president i Tsjad og ble i 2016 dømt for tortur og forbrytelser mot menneskeheten. Habré døde med covid-19, fengslet i Dakar, 21. august 2021.

Etter nærmere 30 års borgerkrig var Tsjad utarmet og rangert som ett av de aller fattigste landene i verden. Mange i Tsjad så derfor med optimisme på Débys statskupp og lovnader om fred og demokratisering. En midlertidig regjering ble etablert med Déby som president, og arbeidet med en ny, demokratisk grunnlov startet.

I 1993 ble det avholdt en nasjonal konferanse med nyetablerte politiske partier hvor maktfordelingsprinsipper ble heftig diskutert. Fidèle Moungar ble utpekt til statsminister i overgangsregjeringen mens Déby fortsatte som president. En folkeavstemning i 1996 vedtok den nye grunnloven, som blant annet fastsatte at en president kun kan sitte i to perioder à fem år, og landets første demokratiske presidentvalg fant sted. President Idriss Déby ble valgt for partiet Mouvement Patriotique de Salut (MPS). Déby ble gjenvalgt også i 2001.

I forkant av presidentvalget i 2006 besluttet parlamentet, etter sterkt press fra Déby, å omgjøre grunnloven slik at en president kunne stille til gjenvalg så mange ganger han måtte ønske det. Déby ble gjenvalgt både i 2006, i 2011 og i 2016. Mens valgene i 2006 og 2011 ble boikottet av de viktigste opposisjonspartiene, stilte alle de viktigste opposisjonspartiene med egne presidentkandidater i april 2016. Nye biometriske valgkort skulle sikre velgerne mot fusk, og hele 76 prosent av de stemmeberettigede stemte ved valget. Men med en splittet opposisjon ble det en klar valgseier til Déby, som fikk 60 prosent av stemmene i første valgomgang. Saleh Kebzabo (UNDR) kom på andre plass med 12,8 prosent.

President Débys autoritære styre, på tross av en demokratisk grunnlov, samt hans motstand mot å dele makt og ressurser med andre, førte fra midten av 1990-tallet til økt uro i Tsjad. Flere av Débys støttespillere i regjeringen og viktige statlige bedrifter, inkludert hans nevøer Tom og Timan Erdimi, tok avstand fra ham. Tom Erdimi ledet oljeutbyggingen i landet mens Timan hadde vært direktør for både presidentkabinettet og det nasjonale bomullsmonopolet SODECOTON, før de begge røk uklare med president Déby i 1996. Begge ble dømt til døden for landsforræderi i 2007. Da bodde Tom Erdimi i Boston, hvor han blant annet driftet den regimekritiske bloggen Tchadactuel, mens Timan Erdimi hadde etablert en væpnet motstandsbevegelse fra sin base i Sudan. Regimet i Sudan støttet en rekke væpnede opposisjonsgrupper i Tsjad fra 2003 til 2010, mens regimet i Tsjad støttet opprørsgrupper i Darfur i samme tidsrom.

En ny grunnlov ble vedtatt i mai 2018. I denne ble makten til presidenten ytterligere styrket, ved at posisjonen som statsminister ble fjernet. Begrensninger på hvor mange ganger en president kunne gjenvelges ble tatt inn, to perioder på seks år hver. Men siden det var en ny konstitusjon uten tilbakevirkende kraft, kunne sittende president Déby stille som kandidat i de to kommende valgene. Presidentvalget 11. april 2021 vant Déby med 79,3 prosent av stemmene. Uken etterpå ble han drept, etter sigende i kamper mot opprørere i den militær-politiske grupperingen FACT. Manglende etterforskning av hans død gjør at de aller fleste tror president Déby ble drept av en av sine nærmeste. En av hans sønner, Mahamat «Kaka» Déby var sjef for livgarden da han ble drept, og tok over som midlertidig president 20.april 2021.

Frankrike støttet hele tiden president Déby, både diplomatisk og militært. USA etablerte antiterroravdelinger i Tsjad som støttet opp om president Déby og hans politikk mot Sudan. Libya, og Gaddafi personlig, forsøkte en rekke ganger, uten varig suksess, å mekle i konflikten mellom Tsjad og Sudan på 2000-tallet. Samtidig med meklingsforsøkene mellom Tsjad og Sudan støttet Gaddafi flere opprørsbevegelser i Tsjad. Den politiske situasjonen i Tsjad og i regionen rundt var med andre ord både uklar og svært anspent på 2000-tallet.

Flere hundre tusen flyktninger fra Darfur søkte tilflukt i det østlige Tsjad. Samtidig fikk Tsjad flere og flere internt fordrevne som flyktet fra kampene mellom den nasjonale hæren og opprørsbevegelser i landet. Situasjonen på grensen mot Darfur ble så uoversiktlig, farlig og krevende at president Déby ba EU og FN om fredsbevarende styrker til landet. Noen måneder før EU-styrken kom på plass, i begynnelsen av 2008, kom det siste store forsøket på statskupp fra opprørsgruppene i landet. I begynnelsen av februar 2008 klarte en samling av tre ulike opprørsgrupper nesten å ta kontroll over N'Djamena. President Déby ble reddet av fransk og libysk militærhjelp i siste liten, mens opprørsgruppene etter sigende kranglet om hvem av deres ledere som skulle innta presidentembetet.

EU-styrken EUFOR/Tsjad ble etablert i mars 2008 og bestod av 3700 soldater, hvorav 2100 fra Frankrike. Denne styrken ble erstattet av den fredsbevarende FN styrken MINURCAT i mars 2009.

Norge bidro med et feltsykehus, Norwegian Deployable Hospital, til MINURCAT-styrken i ett år fra april 2009. Hele MINURCAT ble avviklet i slutten av 2010 fordi president Déby ikke ønsket deres tilstedeværelse lenger. En nyetablert tsjadisk politistyrke, Détachement intégré de sécurité (DIS), fikk deretter hovedansvaret for sikkerheten i flyktningeleirene.

• Tsjad
• krigen i Darfur

• Bawuro Barkindo (1985) «The early states of the Central Sudan: Kanem, Borno and some of their neighbours to c 1500 A.D.» J. Ajayi & M. Crowder (red.) History of West Africa. London: Longman.
• Marielle Debos (2016) Living by the gun in Chad. London: Zed Books.
• Ketil Fred Hansen (2020). "Chad: Armed Presidents and Politics" i Oxford Research Enyclopedia, Politics" Oxford: Oxford University Press.