Trajan

Trajan kom fra en italisk slekt (Ulpia) som hadde etablert seg i Italica i Spania og slik sett var han den første keiseren med provinsiell bakgrunn. Faren, som også het Marcus Ulpius Traianus, hadde gjort karriere under keiserne Nero og Vespasian, og selv fulgte han opp embetsveien under Domitian, hvor han ble konsul i 91.

Trajan var stattholder i Germania Superior da han i 97 ble adoptert som tronarving av den barnløse keiser Nerva. Noen kilder antyder at keiseren ble presset i sitt valg. I 98 etterfulgte Trajan sin adoptivfar som keiser. Han var den første i rekken av «adoptivkeisere» som i det annet århundre regjerte uten store stridigheter og med suksess.

Trajan førte en ekspansiv utenrikspolitikk som keiser, og valgte gjerne våpen framfor diplomati. Han er særlig kjent for erobringen av Dacia, dvs. store områder nord for Donau i nåværende Romania. Det skjedde etter to kriger på begynnelsen av det andre århundre (101–102 og 105–106) evt. Hele denne erobringen er skildret på den berømte Trajansøylen, som man stadig kan beskue i Roma. Det nabateiske kongedømmet (tilsvarende dagens Jordan) ble innlemmet som den romerske provinsen Arabia uten særlig strid i 106 evt. Trajans siste store felttog var rettet mot parterne i øst og ble innledet i 114 som følge av en konflikt om arvefølgen i Armenia. Trajan invaderte og overvant store deler av Mesopotamia, men områdene ble ikke godt sikret som romerske provinser, delvis grunnet et opprør blant diasporajøder i Egypt som spredte seg i flere provinser og krevde militær tilstedeværelse. Erobringene i Mesopotamia måtte oppgis etter kort tid.

Trajan var populær i hæren, stod på god fot med senatet og var en effektiv administrator. Folket fikk store pengegaver, og barn av lavere sjikt fikk systematisk understøttelse (alimenta-systemet). Han satte i gang store anleggsarbeider (blant annet veier, broer, havner, befestninger), grunnla flere byer, lot oppføre den godt bevarte Trajan-buen i Beneventum, og i Roma et nytt offentlig bad og det gigantiske Trajans Forum med Trajansøylen og markedshallene.

Brevvekslingen med Plinius d.y. gir et lite innblikk i hans personlighet og herskerprinsipper, hvor han framstår temmelig tradisjonell. Trajan var gift med Plotina, som kildene bare har godt å si om, men de fikk aldri barn. Trajans interesse for unge menn var allment kjent og kanskje var ikke paret spesielt intime.

På vei hjem fra felttoget i Mesopotamia ble keiseren syk og døde. På dødsleiet skal Trajan ha adoptert Hadrian, men det hersker usikkerhet om det egentlig var hans vilje. Flere kilder henviser til at Hadrian var Plotinas favoritt og at hun fikk organisert arvefølgen etter at keiseren var død.

Trajan ble guddommeliggjort etter sin død og det ble bygget flere templer til ham, blant annet i Pergamon. Han fikk også raskt betegnelsen optimus princeps («den beste keiseren»), og det fremste som i senantikken kunne sies om en keiser, var at han var «bedre enn Trajan». Den gode vurderingen henger sammen med hans suksesser som keiser, men også at han hadde et godt forhold til den skriveføre eliten. Kildesituasjonen vår er imidlertid ganske begrenset når det gjelder Trajans liv og virke, for vi mangler en antikk biografi om ham.

• Trajansøylen
• romerske keisere
• Romerrikets historie

• Julian Bennett Trajan: Optimus Princeps (London 1997)