Tore Hund

Det er få opplysninger i kildene om Tore Hunds bakgrunn og familieforhold. Det foreligger ingen opplysninger om hans barndom og ungdom. Vi vet ikke engang hvor gammel han var da Olav Haraldsson (senere den hellige) etablerte sitt norske kongedømme i årene etter 1015. Alle kongesagaene utenom Snorre Sturlason nevner Tore først i forbindelse med Knud den stores nettverk av tilhengere i Norge, som han begynte å bygge opp omkring 1025, og de regner ham som en av de fremste blant Knuds menn.

Odd munk skrev at Tores far også het Tore, og var i følget til Harald Grenske til Svitjod og døde der i 995. Sagaene forteller om høvdinger på Bjarkøy tilbake til Harald Hårfagres tid, men om dette er historiske personer er usikkert, og det samme er Tore Hunds familieforbindelse til disse. Arkeologiske funn, blant annet et stort tunanlegg med dateringer fra rundt 200 til et stykke inn på 800-tallet, tyder på at Bjarkøy var et maktsenter og møtepunkt tilbake til yngre romertid, men om Tore Hunds forfedre går så langt tilbake i tid, kan ikke bekreftes av skriftlige kilder.

Sagaene forteller noe mer om Tore Hunds søsken. Hans bror Sigurd var gift med Sigrid, søster til Erling Skjalgsson på Sola, og fikk sønnen Asbjørn, som senere fikk tilnavnet Selsbane. De bodde på Trondenes, ikke langt fra Bjarkøy. Tore Hunds søster var Sigrid Toresdatter som først var gift med høvdingen Olve Grjotgardsson på Egge (ved Steinkjer), og siden med Kalv Arnesson. Om sagaene har rett i dette, hadde Tore Hund nære forbindelser til mektige familier langs norskekysten som spilte en viktig rolle både politisk og i handelen på slutten av vikingtiden.

Tore hadde en sønn som het Sigurd og var lendmann under Harald Hardråde. Sannsynligvis døde slekten ut på mannssiden med ham, men Bjarkøyætta levde videre gjennom kvinneledd og var blant de aller fremste i landet på 1200- og 1300-tallet.

I Tore Hunds tid framstår Bjarkøy som var et sentrum for finnehandelen (handel med samene). Det er sannsynlig at Tore Hund drev med hvalrossfangst og fraktet pelsverk sørover langs norskekysten. Han skal ifølge sagaene også selv ha dratt på handels- og vikingferd til Bjarmeland (Nordvest-Russland). Snorre Sturlasons kongesagaer har en lengre fortelling om en av disse ferdene, som etter sagaenes kronologi fant sted i 1026. Da hadde han et stort skip med åtti husmenn, og seilte i følge med kong Olav Haraldssons mann Kalve i området rundt utløpet av elva Dvina i Kvitsjøen. Der drev de delvis med handel og delvis med plyndring, inntil Tore Hund skal ha drept Kalve. Troverdigheten og karaktertegningen i sagaenes beretning er omdiskuterte, men når det sies at de tok med seg varer til bjarmene som de byttet i pels- og skinnverk, gir det et bilde av handelsvirksomheten Tore Hund ville vært involvert i. I tillegg ville han mest sannsynlig ha vært involvert i jakt på småhval, hvalross og sel.

I 2019 ble det gjort utgravninger av nausttufter på Nergård på Bjarkøy. Det eldste naustet var 30 meter langt, og kan dateres innen en periode fra siste tredjedel av 800-tallet til slutten av 900-tallet. Det var bygd en eller flere generasjoner før Tore Hunds levealder, men det vil også ha vært i bruk i hans tid. Naustet ville ikke rommet et skip bemannet med 80 husmenn, slik sagaene forteller, men skipet som var huset her må likevel ha hatt en betydelig størrelse. Det kan ha vært lenger enn for eksempel Gokstadskipet, med rom for et mannskap på omkring 40 personer.

Tore Hund ble ifølge sagaene Olav Haraldssons lendmann i nord, men at forholdet mellom dem etter hvert kom til å bli dårlig. Snorre er alene om å knytte Tore til oppgjøret mellom Tores brorsønn Asbjørn Selsbane og kong Olav i 1022–1023. Ifølge Snorre var det Tore som sørget for at Asbjørn brøt forliket som skulle ha bilagt konflikten, og i den følgende tiden lar Snorre forholdet mellom Tore og Olav utvikle seg som en personlig feide, riktignok slik at kongen bare deltar indirekte ved å støtte Tores nordnorske fiender.

Ifølge sagaene stod kong Olav Haraldsson også bak drapet på søsteren Sigrids ektemann Olve på Egge og hennes sønner. Hun egget sin andre ektemann, Kalv Arnesson, til kamp mot kong Olav. Etter dette søkte Tore til den dansk-engelske kongen Knud den store i England. De økonomiske og politiske motivene Tore Hund hadde for å beskytte og kontrollere handelen langs norskekysten og til England, har også vært fremhevet som viktige motiver for hans motstand mot kong Olav.

Kong Olav måtte flykte til Gardarike i 1028, og Knud den store ble norsk konge. Da Olav prøvde å gjenvinne kongedømmet to år senere, var Tore, sammen med Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta, leder for «bondehæren» som seiret i slaget på Stiklestad. I slaget falt kong Olav, og Tore var etter tradisjonen en av kongens drapsmenn.

Tores innsats i slaget bekreftes av to strofer i Sigvat skalds Erfidrápa om helgenkongen (diktet omkring 1040). Sigvat fremhever her det naturstridige og forkastelige i Tores opprør mot kongen: Tore var i slaget beskyttet av en magisk kofte han hadde fått av finnene (samene) – derfor «våget han å rette hugg mot en konge». Denne tradisjonen ble senere utbrodert i sagaene, der det sies at Tore og elleve av hans menn fikk ulveskinns- eller reinsdyrskinnskofter av finnene som beskyttet dem under slaget. Samtidig fremhever Sigvat skald Tores tapperhet, om enn noe tvetydig, med en formodentlig ironisk allusjon til hans tilnavn: «Hvem har sett en overmodig hund gjøre større gjerning?»

Så sent som ca. 1180, da Theodoricus Monachus skrev sin latinske krønike om de norske kongene, forelå det ingen autoritativ oppfatning av hvordan Olav falt. Kongen skulle ha fått et «stort sår», heter det. Men ifølge Theodoricus var det ulike meninger om det var ett enkelt sår eller flere, og også om hvem som gav kongen sårene, og derfor vil ikke Theodoricus uttale seg nærmere av frykt for å knesette en «løgn», som han sier. Men på 1200-tallet må et offisielt syn ha festnet seg. Vi finner det avbildet på flere alterbilder fra 1300-tallet, og i kongesagaene møter vi det hos Snorre: Olav mottok tre sår som endte hans liv – først hugg Torstein Knarresmed kongen ovenfor kneet med øks, så gav Kalv Arnesson ham et sår i halsen med sverdet sitt, og endelig stakk Tore Hund ham i livet med det samme spydet som hadde vært drapsvåpen i Selsbane-konflikten og den følgende feiden. Snorre var en mester i å harmonisere sprikende versjoner og skape sammenheng, og vi kan mistenke ham for å være mannen bak det som nå ble offisiell oppfatning.

Men av dette kan vi også se at en viktig detalj i Tores opptreden i slaget er blitt endret, om vi sammenligner med Sigvat skald. Sigvat bruker verbet «hugge» om Tores kamp mot kongen, og dét kan bare bety at Tore såret kongen med sverd eller øks. En av de eldre sagaene, den såkalte Legendariske saga, fra omkring 1200, sier også uttrykkelig at Tore holdt om «økseskaftet». Spydet er så kommet inn i bildet under innflytelse av deler av den kirkelige legenden; det er ikke nevnt i noen skriftlige fremstillinger før Snorre tar det med.

I helgenlegendene om Olav den hellige var Kristi lidelse og død det mønstergivende utgangspunktet. Kalv Arnesson kom når det gjaldt Olavs fall, tidlig til å spille Judas’ rolle, mens Tore Hund med tiden ble et motstykke til Longinus, den romerske «soldaten» eller «høvedsmannen» som stakk Jesus i siden mens han hang på korset (så det kom ut blod og vann), og som dessuten som den første vitnet om Jesu hellighet idet Jesus oppgav ånden.

Longinus-parallellen gjorde det naturlig at spydet ble Tores våpen. Videre ble Tore, likesom Longinus, leget av en dråpe blod fra den døde. Tore skal nemlig ha hatt et sår på hånden, som ikke hadde vært beskyttet av den magiske koften. Sagaene lar dertil Tore etter slaget, som den første, være overbevist om Olavs hellighet. Endelig skulle han, også ifølge Snorres nokså nøkterne fremstilling, kort etter ha reist til på pilegrimsferd til Jerusalem – det vil si at han brøt med Olavs andre motstandere. Herfra kom han ikke tilbake. Legendariske saga forteller dessuten at Tore, straks Olav var falt, så hvordan en Guds engel i stråleglans førte den dødes sjel til himmelen. I et senere innskudd i Olavssagaen (Flatøyboken) sies det at Tore etter slaget dro til kong Knud i England og vitnet for ham om Olavs hellighet.

Til forskjell fra Kalv fikk Tore Hund et mer forsonende ettermæle. En av årsakene til dette kan være den viktige posisjonen etterkommerne til Tore hadde i høymiddelalderen. Det er også foreslått at deler av den bevarte sagatradisjonen om Tore Hund stammer fra en selvstendig, men nå tapt, saga om Bjarkøyætta som ble brukt som kilde av sagaskrivere tidlig på 1200-tallet.

• Bjarkøyætta
• norsk historie 800–1130
• Olav den hellige
• slaget på Stiklestad
• vikingtiden

• Andersen, Per Sveaas: biografi i NBL1, bind 16, 1969
• Bagge, Sverre: Society and Politics in Snorri Sturluson’s Heimskringla, Berkeley 1991
• Bratrein, Håvard Dahl: Høvding, jarl, konge: Nord-Norges politiske historie i vikingtid. Ei annerledes fortelling (Orkana akademisk, 2018)
• Den legendariske Olavssaga, oversatt av Kåre Flokenes, Stavanger 2000
• Fidjestøl, Bjarne: «Legenda om Tore Hund». Festskrift til Alfred Jakobsen (Tapir, 1987), s. 38-51
• Jakobsen, Alfred: «Har det eksistert en skriftlig saga om Tore Hund og hans ætt?», Maal og minne (1988), s. 1-12
• Krag, Claus: i Aschehougs Norgeshistorie, bind 2, 1995
• Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 9, 2005
• Theodoricus Monachus, trykt i Monumenta historica Norvegiæ, utgitt av Gustav Storm, 1880
• Wickler, Stephen: «Arkeologisk forskningsutgraving i nausttuft og tuft ID 38824 på Nergård, Bjarkøy, Harstad kommune, Troms og Finnmark fylke». UiT Norges arktiske universitetsmuseum, 2020 (tilgjengelig via Munin, UiT)