Thore Horve var en norsk sjøoffiser med viseadmirals grad. Han var en markant lederskikkelse i den aktive krigstjenesten under andre verdenskrig, blant annet som sjef for en rekke jagere på Shetland. Etter krigen hadde han en lang karriere i Sjøforsvaret, blant annet som sjef. Han engasjerte seg sterkt for krigsseilernes sak.
Thore Horve
Faktaboks
- Født
- 6. oktober 1899, Hetland (nå Stavanger)
- Død
- 15. august 1990, Oslo
- Virke
- Sjøoffiser
- Familie
-
Foreldre: Formann Samuel Olsen Horve (1868–1951) og Karen Svines (f. 1873).
Gift 1927 med Bergljot Sollie (6.6.1903–3.1.1994), datter av kommandørkaptein og stortingsmann Harald Bredo Sollie (1871–1947) og Marie Louise Nygaard (1875–1945).

Militær karriere
Horve vokste opp i Stavanger og gikk ut av Sjøkrigsskolens nederste avdeling i 1920. Han fortsatte deretter i utenriksfart i handelsflåten før han tok skolens øverste avdeling i 1922 og ble premierløitnant. Han tjenestegjorde ved ubåtkurset i 1923–1924 og ved undervannsbåtdivisjonen i 1924 og igjen i 1926–1929. Fra 1924 til 1926 var han styrmann i handelsflåten. Horve tjenestegjorde på flere skip fram mot andre verdenskrig, dels som offiser, etter hvert som skipssjef, blant annet på torpedobåt fra 1929, og på mineleggeren Olav Trygvason.
I 1939 ble Horve utnevnt til kaptein og beordret som sjef for jageren Draug, stasjonert i Haugesund. Denne stillingen hadde han da krigen brøt ut i Norge, 9. april 1940. Denne senket det tyske transportfartøyet Main, som var på vei til Bergen, og mannskapet ble tatt til fange og ført over til Shetland.
Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble han sjef på jagerne Sleipner og Glaisdale og for de norske motortorpedobåter på Shetland. Som skipssjef deltok han i en rekke operasjoner under britisk kommando. Horve sto dessuten sentralt på det operative plan i det tette sjømilitære samarbeidet som vokste frem med britene. Norske sjøstridskrefter var underlagt den britiske marine, men deltok under Horves kommando i en rekke krevende operasjoner på mange sjømilitære krigsavsnitt. Det dreide seg om patruljetjeneste, eskortetjeneste samt offensive operasjoner mot fiendtlig skipstrafikk i et stort operasjonsområde fra Nordsjøen til Middelhavet og Nord-Afrika. I november 1942 reddet han som skipssjef for jageren Glaisdale 535 allierte sjømenn fra torpederte transportfartøyer nær Gibraltar.
Både fra norsk og britisk hold fikk Horve bred anerkjennelse for arbeidet som sjef for den norske motortorpedobåtflotiljen på Shetland. Han ble satt til å lede Shetlandsavdelingen fra 1943 til 1944 nettopp for å bedre forholdet til den britiske marinen. Han arbeidet ved staben i Sjøforsvarets overkommando i London i 1941 og 1942 og 1944 og 1945, men lengtet alltid tilbake til aktiv sjøtjeneste. I 1945 ble han leder av Marinens Spesialtjeneste, og etter at freden kom, var han en kort tid sjef for Marinekommando Sørlandet og deretter for planavdelingen i Sjøforsvarets overkommando.
Sjef for sjøforsvaret
Fra 1946 til 1949 var Horve sjef for Sjøforsvaret, først som kontreadmiral og senere som viseadmiral. Marinen hadde på denne tiden en overvekt av store fartøyer av britisk opprinnelse som var lite tilpasset norske forhold og som innebar store omkostninger til vedlikehold og drift. Det var en betydelig utfordring å legge om den sjømilitære organisasjon og strategi. Ambisjonene for en slagkraftig etterkrigsmarine var dessuten store i det sjømilitære offiserskorpset. Men marinen fikk ingen sentral plass i norsk forsvarsplanlegging etter krigen, og Horve måtte forholde seg til sterk politisk styring med forsvarsgrenen.
Etter to år som øverstkommanderende i Nord-Norge ble Horve igjen beordret til sjef for Sjøforsvaret i 1951. Han sa imidlertid opp stillingen umiddelbart, i protest mot de beskjedne oppgaver marinen var tildelt i NATOs fellesforsvar. Han fremhevet at avgangen ikke var en kritikk av NATO, men en reaksjon på forsvarsminister Jens Christian Hauges politiske styring.

Sivil karriere
Etter å ha gått ut av Forsvaret i 1951 gikk Horve inn i næringslivet. Han var først (1951–1954) tilknyttet A/S Protan og deretter direktør i Norsk Phillips fra 1961 til 1964.
Fra 1954 ledet Horve oppbyggingen av en marine i Etiopia etter en avtale mellom den norske og etiopiske stat, der norske offiserer ble stilt til rådighet for å ta oppdrag for Etiopia. Horve var i keiser Haile Selassie tjeneste til 1956 da han sa opp, blant annet fordi han hadde problemer med å tilpasse seg den særegne etiopiske administrasjonskulturen. Horve hadde heller ikke lyktes i å selge utrangert norsk forsvarsmateriell til Etiopia – en forutsetning for regjeringens deltakelse i prosjektet.
Horve nedla etter andre verdenskrig et stort arbeid for krigsseilerne og gikk sterkt inn for at de skulle få utbetalt den hyren som var tilbakeholdt i Nortraships såkalte hemmelige fond. Han arbeidet planmessig for at Stortinget skulle gå inn for å utbetale en godtgjørelse til krigsseilerne basert på hvor mange måneder de hadde seilt under krigen. I 1972 vedtok Stortinget slike utbetalinger, men vedtaket omfattet ikke Marinens krigsseilere, og utbetaling til Marinen ble endelig avslått i 1982. Horve tok dette tungt, men fortsatte livet ut å ta saken opp med forsvarsledelsen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- J. A. Johnson: Norsk biografisk leksikon 2
- R. Jensen (red.): Sjømilitære Samfunds kalender 1814–1964, Horten 1965
- R. E. Pedersen: «Tore Horve», nekrolog i Norsk tidsskrift for sjøvesen nr. 4/1990, s. 47
- J. A. Johnson: Det norske marineprosjektet i Etiopia. Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954–57, h.oppg., 1996
- Viseadmiral Thore Horve fra Stavanger – Glimt fra et eventyrlig liv, Norsk Tidsskrift for Sjøvesens skriftserie nr. 3, 1997
- G. Hjeltnes: Krigsseiler. Krig, hjemkomst, oppgjør, bd. 4 av Handelsflåten i krig 1939–1945, 1997
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.