Thomas Hobbes

Hobbes er en av de store filosofiske systembyggerne på 1600-tallet. Ut fra noen få enhetlige prinsipper av mekanistisk og materialistisk art, søker han å utlede teorier for forklaring og forståelse av all virkelighet: naturens, universets, samfunnets og menneskets.

Mens Descartes er dualist og antar to substanser – én utstrakt og materiell og én tenkende og åndelig – er Hobbes materialistisk monist: Han antar bare én substans, den utstrakte materien.

Grunnlaget for alt som skjer, er ifølge Hobbes bevegelse i materiens smådeler; tingenes eneste objektive egenskaper er utstrekning og bevegelse.

Hobbes mente at disse to egenskapene var tilstrekkelige til å forklare alle fenomener i naturen, sjeleliv og samfunnsliv – nærmest etter modell av mønstervitenskapen fysikk, som besto av mekanikk og astronomi.

I psykologien blir derfor Hobbes determinist. All erkjennelse går tilbake til sansning, som igjen kan reduseres til bevegelse i den ytre verden og i sanseorganene. Hans lære på dette punktet har påvirket den senere assosiasjonismen.

Selvsagt kunne ikke Hobbes dokumentere en slik psykologisk teori; den bygde på spekulasjoner. Likevel er det programmet disse spekulasjonene uttrykker i noen grad et naturlig og rimelig program for vitenskapene på 1600-tallet.

For fysiologiens vedkommende finner vi et lignende program hos Descartes. Fysikken, særlig mekanikk, optikk og astronomi, hadde nådd lengst på denne tiden, og det var nærliggende å anta at dens prinsipper og grunnbegreper ville vise seg fruktbare også på andre områder, som fysiologi og psykologi.

Størst innflytelse har Hobbes kanskje hatt som politisk filosof. Her er hans grunnsetning at all handling har sitt utspring i selvoppholdelsesdriften, driften etter å overleve samt den frykten som trusler mot selvoppholdelsen utløser.

Sentralt i hans politiske filosofi står en såkalt kontraktsteori. Menneskets naturlige drifter og tilbøyeligheter, altså selvoppholdelse og frykt, ville av seg selv føre til en naturtilstand som måtte bli en «alles krig mot alle».

En slik universell borgerkrig ville derimot være uforenlig med det like universelle ønsket om å overleve. Fornuften dikterer derfor at man bør søke freden, at det bare kan skje gjennom avtale og overenskomst, og at avtaler derfor må holdes.

For å sikre freden gjør menneskene avtaler om sammenslutninger (statsdannelser) og overdrar styremakten til en hersker som må stå over stridende parter og enkeltindivider, og som derfor helst skal være en absolutt monark. Han skal gi lover for å sikre fred og velferd.

Hobbes' lære om naturtilstanden og samfunnskontrakten er neppe direkte og bokstavelig ment. Hobbes tror ikke at naturtilstanden med alles krig mot alle, en gang faktisk har foreligget; da ville det ikke ha blitt slutt på den. Han mener heller ikke at kontraktinngåelsen som konstituerer statsdannelsen, er å gjenfinne i en konkret historisk begivenhet.

Naturtilstand og kontrakt står for fiksjoner eller modeller som skal forklare og rettferdiggjøre visse sider ved faktiske eller mulige statsdannelser og deres rettslige og politiske systemer. Fornuftige mennesker bør oppføre seg som om de hadde inngått slike kontrakter, og Hobbes' argumentasjon fremstår da som et normativt, naturrettslig resonnement. Lignende tanker finner vi igjen hos senere kontrakt-teoretikere som John Locke (1632–1704) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778).

Hobbes' filosofiske hovedverk faller i tre deler:

• De corpore fra 1655, som inneholder hans lære om bevegelsen som fysisk grunnfenomen
• De homine fra 1658, som handler om psykologi og fysiologi
• De cive fra 1642, som handler om staten

Andre skrifter er Elements of Law fra 1642 og Leviathan fra 1651.

• politisk filosofi
• filosofiens historie

• Malcolm, Noel: Aspects of Hobbes, 2002
• Sorell, Tom, red.: The Cambridge companion to Hobbes, 1996
• Agora, årg. 9, nr. 2/3, 1991 (tema: Thomas Hobbes)
• Eriksen, Trond Berg: Vestens store tenkere, 2002