Theodor Kittelsen

Fra 1876 til 1879 studerte Kittelsen sjangermaleri ved kunstakademiet i München, under professorene Wilhelm Lindenschmit den yngre og Ludwig von Löfftz. Her ble han en del av det nordiske kunstmiljøet, og møtte kolleger og venner som Erik Werenskiold, Christian Skredsvig, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og Andreas Aubert. Han ble ikke helt fortrolig med den realistiske samfunnsskildrende stilen som på den tiden var idealet ved kunstakademiet. Allikevel utførte han i 1879 oljemaleriet Streik, med tema fra arbeiderbevegelsen, og som er regnet som det første norske forsøk på sosialt tendensmaleri.

I München fikk han også studere verkene til den sveitsisk-tyske kunstneren Arnold Böcklin, som ble en stor inspirasjonskilde for ham med sine mytiske, fabulerende motiver. Kittelsen malte det lille oljemaleriet Glede av barnene, (antagelig 1878), et motiv som tydelig er inspirert av Böcklin.

I 1877, mens han var i Tyskland, døde moren hans hjemme i Norge.

I 1879 så ikke Aall og kunstforeningen seg i stand til å støtte Kittelsen økonomisk lenger. Etter tre år i München måtte Kittelsen nå finne andre inntektskilder: Han begynte å levere satiretegninger til tyske vittighetsblader og prøvde å selge malerier. Høsten 1879 ble maleriet Streik utstilt og innkjøpt av Kristiania Kunstforening. Salget og utstillingen førte til at han mottok kunststipend og bestillinger. Og med stipend kunne han i 1880 reise hjem til Norge.

Høsten 1882 fikk Kittelsen statlig kunststipend. Han ønsket å utvikle seg som kunstmaler og dro på studiereise til Paris. Her gikk han på utstillinger, møtte kolleger og studerte verkene til berømte kunstnere, som Jean-François Millet og James Tissot. Men de åtte måneder han tilbrakte i Paris, ble ikke så givende som forventet, mye på grunn av språkproblemer og pengemangel.

Etter en kort tur tilbake til Norge, dro han senhøstes 1883 på nytt til München. Her arbeidet han med illustrasjoner. I 1885 fullførte han blant annet en serie pennetegninger til en norsk oversettelse av Homer-parodien Batrachomyomachia – Krigen mellom froskene og musene. Dessverre fant han ingen forlegger som ville gi ut boka (den kom ut først etter hans død, i 1928), men deler av den ble trykt opp i Allgemeine Zeitung. Han illustrerte ellers for Neue Deutsche Illustrierte Zeitung (1885–1886) og det norske tidsskriftet Juleroser (1884). Samtidig arbeidet han videre med eventyrtegningene, og fikk også oppdrag med å illustrere den norske oversettelsen av Nils Gabriel Djurklous svenske folkeeventyr, som utkom i Norge 1887. Hans karikaturtegninger ble publisert i antologien Alverdens gemytlige Lande, utgitt av den danske forleggeren Ernst Bojesen 1887. I denne perioden fikk han også antatt malerier på Høstutstillingen i Norge (1886 og 1887).

Han ble i München i fire år, men mistrivdes: Selv om han nå hadde begynt å skape seg et navn som illustratør, levde han i fattigdom og sult og lengtet til Norge. Til sist opprettet hans venner, med kunsthistorikeren Andreas Aubert i spissen, en innsamlingsaksjon, slik at han vinteren 1887 fikk råd til å reise hjem igjen til Norge – for godt.

Sommeren 1889, under et opphold på Gopledal ved Larvik traff Kittelsen den elleve år yngre Inga Kristine Dahl fra Drøbak. Det var kjærlighet ved første blikk. De giftet seg raskt og flyttet samme år til et lite hus på Skåtøy ved Kragerø. I 1890 fikk de sitt første barn.

I 1891 kjøpte de seg et vakkert hus i Hvitsten, for å komme nærmere hovedstaden og familien i Drøbak. Ekteparet la ned masse arbeid i huset og hagen. Men Kittelsen trivdes ikke i Hvitsten. Han fant ingen likesinnede, lengtet etter fjelluft og vill natur, og mente at stedet var et «konservativt hull».

Han var allikevel produktiv og lagde blant annet de satiriske bøkene Glemmebogen (1892) og Har Dyrene Sjæl? (1893) – en tegnet kommentar til tidens kulturliv, vitenskap og borgerskap. Sistnevnte tittel besto av penne- og akvarelltegninger der dyr hadde fått menneskelige egenskaper.

Kittelsen holdt i 1893 sin første separatutstilling i Florasalongen i Kristiania, en stor og vellykket utstilling som senere samme år også ble vist i Bergen Kunstforening. Han stilte blant annet ut Jomfruland-serien (1893), en naturpoetisk bildeserie med 14 bilder fra øya Jomfruland, som ligger i Kragerøs skjærgård. Motivene var stort sett av idylliske landskap, utført med kull, fargeblyant og i akvarell på papir. Stilen var preget av en lyrisk realisme med symbolistiske innslag.

I 1894 holdt han separatutstilling i København, og i flere påfølgende år holdt han separatutstillinger i Blomqvist, Kristiania. I Hvitsten-perioden illustrerte han også blant annet for Mathias Skeibroks to humoristiske utgivelser Sandfærdige skrøner (1891 og 1894) samt Johan Herman Wessels Digte som utkom i 1896.

Vinteren 1896 flyttet familien til Sole i Eggedal. Kittelsens gode venn, Christian Skredsvig, bodde der og hadde anbefalt dem å komme. Theodor og Inga hadde nå tre barn, og det fjerde var på vei. De fikk leie en nedlagt lensmannsgård ved Solevannet. I Eggedal var det eventyrlig natur: granskoger og måneskinnsnetter, myrer og tjern. Landskapet, samt menneskene der, virket positivt på Kittelsens sinn – han følte seg hjemme. Her malte han blant annet maleriet Farvel da Mor (1898) og fullførte arbeidet med Svartedauen (første gang utgitt 1900). Denne illustrerte boka er et av hans mest berømte verk og inneholder 45 små og store svart-hvitt-tegninger samt 15 dikt. Her skildret Kittelsen svartedauden, i all sin uhygge, slik den i norske folkesagn har blitt gjengitt. Pest-sykdommen ble fremstilt som en grå, gammel kjerring, Pesta, som gikk fra gård til gård.

Theodor Kittelsen likte seg så godt i Eggedal at han begynte å drømme om å eie et eget sted. En dag han og Inga var på tur til nabobygda Sigdal, fikk han øye på en bjørkeli ved innsjøen Soneren som han syntes var så vakker. Inga fikk ordnet med kjøp av tomt. Våren 1899 flyttet familien, som nå talte fem barn, til Sigdal og bodde midlertidig hos bonden på nabogården mens huset ble bygd. Høsten samme år kunne de flytte inn i det nye hjemmet sitt, som de kalte Lauvlia. Kittelsen fikk et egendesignet atelier og dekorerte «eventyrhuset» med treskjæringer og malerier.

Kittelsens kunst inneholder mange bearbeidelser av egne motiver, slik som Nøkken. I sin mest kjente variant ser vi et skummelt, overnaturlig vesen med lysende øyne som stikker hodet opp over en stille vannflate. Dette ble først laget i 1887 og publisert i Troldskab i 1892, men senere gjentatt flere ganger både i olje og i blandingsteknikker. For øvrig finnes versjoner der Nøkken stikker hodet opp og skriker, som omgjort til en hvit hest, som en fiskende skikkelse eller som harpespiller. Fra atelieret på Lauvlia hadde han utsikt til fjellet Andersnatten, som ble et motiv Kittelsen malte og tegnet flere versjoner av. Det stemningsfulle landskapsbildet malt i olje, med tittel Andersnatten, fra 1903, er det mest berømte.

Mens han bodde på Lauvlia laget han bildeserien Tirilil Tove (1900), som kan sees som en skoglandskapets oppfølger av Jomfruland-serien. Her utførte han også det kjente maleriet Langt, langt borte saa han noget lyse og glitre (1900). Motivet hører til serien Soria Moria slott, som består av 12 malerier fra 1900. Maleriene ble utstilt hos Blomqvist i Kristiania samme året og ble da innkjøpt av Nasjonalgalleriet. En eventyrbok med motivene ble utgitt 1911.

I årsskiftet 1908–1909 måtte familien selge eiendommen på Lauvlia. Årsaken var en blanding av økonomi og sykdom. Det var en stor sorg for dem å gi slipp på Lauvlia etter knappe ti år når de hadde planlagt å bo der livet ut.

Fra 1909 leide familien en villa på Huseby på Skøyen. Kittelsen jobbet fortsatt mye, men var preget av sykdom.

I 1911 ble Theodor Kittelsen bevilget 1600 kroner i årlig kunstnerlønn fra Staten.

I 1911 utkom også hans selvbiografiske verk Folk og Trold, med tekster og tegninger fra blant annet barndomslivet i Kragerø og studietiden i München. I 1912 kjøpte Dronning Maud akvarellen Lengsel mot våren, som han hadde utstilt på Høstutstillingen.

Med kunstnerlønnen fikk familien i 1912 finansiert kjøpet av et romslig hus i vakre, rolige omgivelser på Jeløya i Moss. Theodor Kittelsen var da syk og nedbrutt. Han tilbrakte mesteparten av tiden innendørs, og døde her 21. januar 1914, bare noen få måneder før han skulle bli 57 år gammel, med kone og barn rundt seg.

Rett før sin død skrev han et brev til «kongen og det norske folk» og ba om at Inga skulle beholde kunstnerlønnen etter hans død. Han poengterte at hun hadde betydd alt for hans kunst. Dessuten ville hun stå igjen med forsørgeransvaret for den store barneflokken deres. Søknaden ble behandlet i Stortinget etter hans død. Flere kjente kulturpersonligheter, blant annet Eilif Peterssen og Fritjof Nansen, sendte sine støtteerklæringer til søknaden. Det ble enstemmig vedtatt at Inga Kittelsen skulle få beholde kunstnerlønnen som årlig pensjon.

• Fra Livet i de smaa Forholde, 2 bind (1889–1890)
• Fra Lofoten. Billeder og tekst, 2 bind (1890–1891)
• Troldskab (1892)
• Har Dyrene Sjæl? (1893)
• Svartedauen (1900)
• Folk og Trold. Minder og Drømme, selvbiografi (1911)

• Streik (1879)
• Ekko (1888)
• De 12 villender (1897)
• Farvel da mor (1898)
• Soria Moria slott, eventyrserie i 12 bilder (1900)
• Guldhornet (1903)
• Andersnatten (1903)

• Jomfruland-serien (1893)
• Pesta i trappen (mellom 1894 og 1896)
• Tirilil Tove-serien (1900)
• Vinterkveld (1905)
• Skogtroll (antagelig 1906)
• Nøkken som hvit hest (1907)
• Serien Fossens eventyr (1908)
• Kvitebjørn kong Valemon (1912)
• Prinsessen plukker myrull (1913)

• P. C. Asbjørnsen og J. Moe: Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, 1–3, (1883–1887 og senere)
• P. C. Asbjørnsen: Illustrerede eventyr. Udvalgte folkeeventyr, utgitt av M. Moe, 2 bind (1907)
• P. C. Asbjørnsen og J. Moe: Nye Barne-Eventyr, utgitt av M. Moe (1910)