Tempelhøyden

Ifølge tekstene i Det gamle Testamentet og Tanakh erobret kong David, Det gamle Israels andre konge, området fra jebusittene i begynnelsen av 900-tallet fvt. og gjorde Jerusalem til sin hovedstad (første Kongebok 6–8). Davids sønn, kong Salomo, reiste det første tempelet på Tempelhøyden. Arkeologer mener at det allerede den gang ble bygget høye støttemurer langs tre av Tempelhøydens sider (vest, syd og øst). Topografien i nord er annerledes, så der er ikke muren en støttemur.

Jerusalem ble truet av nabolandene flere ganger. Byen ble erobret og tempelet ødelagt av Babylons kong Nebukadnesar 2. i 586 fvt. Mange av Jerusalems innbyggere ble deportert til Babylon, men etter rundt 50 år i eksil fikk de tillatelse fra Persias konge, Kyros 2., til å vende tilbake og gjenoppbygge tempelet. «Det annet tempel» ble reist på Tempelhøyden i 520–515 fvt.

Deretter var det jødiske Jerusalem under persisk, senere gresk/syrisk (selevkidenes) kontroll. Under selevkidekongen Antiokhos 4. Epifanes ble tempelet i Jerusalem vanhelliget, og jødenes religiøse frihet truet. I Tempelet skulle det nå ofres til den greske guden Zevs. I 167 fvt. startet derfor Juda Makkabeeren og hans brødre en mangeårig væpnet oppstand som førte til frigjøring av stadig større områder. Tempelet i Jerusalem ble gjeninnviet i år 164 fvt. Det feires under festen Hanukka.

Etter en periode med jødiske prestekonger, og en dronning, erobret romerne Jerusalem i 63 fvt. I 37 fvt. utnevnte de Herodes den store til vasallkonge i området som romerne kalte Judea. Herodes drev en utstrakt byggevirksomhet i hele landet, men mest kjent er det nyrestaurerte og rikt utsmykkede andre jødiske tempel på Tempelhøyden. I den forbindelse ble plattformen på toppen utvidet og nye støttemurer bygget. Senere herskere bygget videre på disse.

Etter Herodes’ død ble landet delt mellom hans sønner. Herodessønnene pleiet kontakt med romerne, og romerske skikker fikk innpass blant overklassen i Judea. Misnøyen blant folket førte til den første jødiske krig mot romerne. Den startet i 66 evt. og endte med jødisk nederlag. I år 70 evt. ble tempelet på Tempelhøyden satt i brann av romerne. Tempelkulten opphørte for alltid. Jødene minnes denne dagen med faste.

Under keiser Hadrian (regjerte 117–138 evt.) kom det til nye oppstander mellom romerne og den jødiske lokalbefolkningen. Den andre jødiske krigen mot romerne startet i 132 evt. og ble ledet av Bar-Kokhva. I 135 evt. led jødene sitt endelige nederlag, og Jerusalem ble ødelagt på ny. På ruinene bygget romerne sin nye by, Aelia Capitolina. Tempelhøyden ble restaurert, og på plattformen ble det bygget et tempel for den romerske guden Jupiter. Ingen jøder hadde lenger tilgang til byen. Store deler av landets jødiske befolkning ble drept, solgt som slaver eller landsforvist. Romerne kalte nå landet for Palestina.

Da keiser Konstantin den store (cirka 280–337) grunnla Konstantinopel (i dag Istanbul) i 324, flyttet tyngdepunktet i Romerriket seg østover. Kristendommen ble etter hvert statsreligion. I 395 fant den endelige delingen av det store Romerriket sted. Under det som etter hvert ble det østromerske kristne riket (Bysants), ble store kristne minnesmerker reist i Jerusalem. Det viktigste av disse var Den hellige gravs kirke, som keiser Konstantin lot bygge på 300-tallet. For jødene i området var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere. Mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne.

På 600-tallet gjorde en ny stormakt, det islamske kalifatet, seg gjeldende. I 635 kunne muslimske hærstyrker innta Jerusalem uten å møte nevneverdig motstand. Kalifatet hadde mellom 661 og 750 hovedsete i Damaskus.

Etter den arabiske erobringen av Jerusalem i år 635 satte kalifen umiddelbart i gang arbeidet med å reise to islamske helligdommer: Al-Aqsa-moskeen og Klippedomen. Helligdommene ble reist på den jødiske Tempelhøyden, som på dette tidspunktet lå i ruiner. Klippedomen (arabisk Qubbat al-Sakhra), ofte feilaktig kalt Omar-moskeen, ble reist i 691–692 og hører til blant mesterverkene i islamsk arkitektur. Helligdommen markerer stedet hvor profeten Muhammad skal ha foretatt sin himmelreise (mi'raj). Den majestetiske Al-Aqsa-moskeen, «Den fjerntliggende moské», ble reist i perioden 685–715, men er senere ødelagt av jordskjelv to ganger.

Under muslimsk styre fikk jødene vende tilbake til Jerusalem, og muslimer, jøder og kristne levde lenge relativt fredelig side om side. Men i 1009 sørget den egyptiske herskeren, al-Hakim bi-amr Allah, for at Den hellige gravs kirke brant ned. Dette, sammen med en voksende bekymring for de mange kristne hellige stedene i Jerusalem og resten av landet, inspirerte europeiske (latinske) kristne til korstog, og i 1099 ble Jerusalem erobret av korsfarerne. Erobringen påførte lokalbefolkningen store lidelser, enten de var jøder, kristne eller muslimer.

Under korsfarerne ble Tempelplassen overlatt til augustinerne, som omgjorde Klippedomen til en kirke som de kalte Templum Dominum. Den ble innviet av en pavelig delegat og fikk også kristen utsmykning

Al-Aqsa ble omdøpt til Templum Solomonis og lenge brukt som slott. Fra 1119 ble bygningen brukt som hovedkvarter for medlemmene av Tempelridderordenen. Deler av den store bygningen ble også brukt som stall for tempelriddernes hester. Korsfarerne var byens nye herskere og styrte Jerusalem frem til 1187.

Da erobret den kurdiske hærføreren og statsmannen Saladin (Salah al-Din al-Ayyoubi) byen, og all kristen utsmykning på Tempelhøyden ble fjernet. Deretter var Jerusalem under muslimsk styre. I 1517 erobret osmanene området, og Jerusalem ble en del av Det osmanske riket.

Osmanene beholdt makten helt fram til høsten 1917 da byen ble inntatt av britiske styrker under første verdenskrig. Den britiske mandatperioden varte fra 1922 til 1948. Fra 1948 til 1967 var gamlebyen i Jerusalem under jordansk styre.

Foruten de to gamle muslimske helligdommene på Tempelhøyden, er det i dag ytterligere én stor moské der oppe. På 1990–tallet ga den muslimske stiftelsen tillatelse til å bygge en stor moské (Al-Marwani) under selve plassens sydøstre hjørne, i det som av korsfarerne ble kalt kong Salomos staller. Både dette arbeidet, og utgravingen av en ny nødutgang, ble utført med store maskiner og uten arkeologisk overvåking. I forbindelse med nødutgangen ble flere tusen tonn masser skuffet ut og dumpet i Kedrondalen. Dette opprørte arkeologene. Massene blir nå systematisk «silt» for å finne gjenstander fra tidligere tider (The Temple Mount Sifting Project). Frivillige fra mange land deltar i det enorme og tidkrevende arbeidet. Mange gjenstander er funnet, men massene kom ikke fra stedet der tempelet skal ha ligget.

Vinteren 2024 ble det funnet to små gjenstander som kan stamme fra en bysantinsk kirke på Tempelplassen. Noen arkeologer mener at dette kan betyr at det har ligget et kristent bygg under det store al-Aqsa-området. Dette vil i tilfelle endre den vanlige oppfatningen om at bysantinere ikke bygget noe på Tempelhøyden.

Det er mange porter inn til selve Tempelplassen. Seks av dem er permanent murt igjen. Blant disse er «Den gylne porten» i den østre muren, som har vært stengt helt siden 1500-tallet. Porten knyttes til jødedommens messiasforestillinger og er den som har størst religiøs betydning. Kristne og muslimer mener det var denne porten Jesus ble ført gjennom da han ble arrestert.

De tolv portene som kan åpnes, kan brukes av alle muslimer. Ikke-muslimer kan kun bruke den såkalte Mughrabi–porten (marokkanernes port) rett syd for Vestmuren.

Både jøder og kristne kan besøke Tempelhøyden, men ikke for å utføre synlige bønneritualer. Det israelske hovedrabbinatet har også utstedt et forbud for jøder å gå opp på Tempelhøyden. Begrunnelsen er blant annet at man ikke vet nøyaktig hvor Tempelets «aller helligste» lå. Man kan derfor av vanvare komme til å gå på steder der bare ypperstepresten hadde lov til å gå. Strengt ortodokse jøder går derfor vanligvis ikke opp på Tempelhøyden.

Den tidligere mindre bønneplassen foran Vestmuren ble utvidet etter 1967 og er nå en stor festplass. Jøder fra hele verden kommer hit for å be og feire helligdagene. Det er mange uenigheter om hvem som kan be, og hvor de kan be. Dette er begrunnet med at ifølge ortodoks jødedom kan ikke kvinner og menn be sammen.