Sukarno

Sukarno var en indonesisk politiker. Han var Indonesias president fra 1949 til 1967.

Sukarno var en av forkjemperne for Indonesias selvstendighet fra Nederland, og ble flere ganger fengslet av nederlenderne. Han samarbeidet med japanerne under andre verdenskrig. Etter Japans kapitulasjon i 1945 proklamerte han den indonesiske republikk, med seg selv som president. Deretter fulgte fire års stridigheter, til dels som geriljakrig, mens nederlenderne forsøkte å vinne tilbake herredømmet.

I november 1949 overførte Nederland suvereniteten, unntatt over den vestlige delen av Ny-Guinea. Ifølge avtalen skulle Indonesia være en forbundsstat, Indonesias forente stater, i såkalt løs union med Nederland. I august 1950 ble Indonesia proklamert som en sentralisert republikk, hvor provinsenes selvstyre var begrenset. I 1956 ble unionen med Nederland oppløst.

Sukarno sikret seg i 1950-årene den absolutte makt og avskaffet det parlamentariske demokratiet til fordel for et autoritært «ledet demokrati». Den valgte nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1960. Sukarno var helt dominerende i sin rolle som nasjonens leder og ble i 1963 utnevnt til president på livstid. Han arbeidet for gode forbindelser med Kina og motarbeidet USAs innflytelse i Asia. I 1963 innledet han en konfrontasjonspolitikk med Malaysia, som gav seg utslag i ordkrig, handelssperringer og væpnede sammenstøt langs grensen på Borneo. Denne politikken kulminerte da Indonesia i 1965 meldte seg ut av FN.

Etter en skarp konflikt med antikommunistiske militære ledere ble Sukarnos makt drastisk redusert i 1966. Han ble fratatt presidentembetet 1967 og holdt i husarrest til sin død. Han ble etterfulgt av Suharto.

Sukarno var far til Megawati Sukarnoputri, som ble Indonesias første kvinnelige president i 2001.