Stortingsvalgenes historie

Fra 1815 til valget i 1906 var valgene indirekte. Det vil si at de stemmeberettigede valgte egne representanter, kalt valgmenn, som utpekte stortingsrepresentantene.

Sognene og ladestedene på landsbygda og kjøpstadene utgjorde valgkommuner som valgte valgmenn. Grunnloven foreskrev at velgerne i kjøpstedene valgte valgmenn som skulle peke ut en fjerdedel av deres eget antall til stortingsrepresentanter, men ikke flere enn fire. Valgmennene i landdistriktene og ladestedene i amtet skulle peke ut en tiendedel av deres eget antall til stortingsrepresentanter, men ikke flere enn fire.

Reglene medførte at antallet valgte stortingsrepresentanter varierte etter antall valgmenn, som igjen var bestemt av antallet stemmeberettigede. På landsbygda fikk man en valgmann hvis det var under 100 stemmeberettigede, to hvis det var fra 100 til 199 stemmeberettigede og så videre.

For kjøpstandene var det en valgmann for hver 50 stemmeberettigede. Dette førte til at det i kjøpsteder med færre enn 50 stemmeberettigede ikke ble noe valg. Som regel ble dette løst ved at disse stemte i nærmeste kjøpstad, og at de valgte representantene da representerte begge byene. Valgmennene for hvert valgdistrikt kom deretter sammen og valgte representanter, den eller de som fikk flest stemmer ble valgt.

Denne valgordningen ble endret i 1906 da man gikk over til direkte valg på stortingsrepresentantene.

Fra 1815 til 1903 var det indirekte valg i enmannskretser. Ved valget i 1906, det første etter unionsoppløsningen, var det direkte flertallsvalg i enmannskretser.

Fra 1921 skjedde valgene ved forholdstallsvalg i flermannskretser.

Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 satte strengere kriterier for hvem som kunne stille som representanter til Stortinget, enn for stemmerett. Kravet til stemmerett var fylte 25 år og opphold i landet i fem år. For å bli valgt måtte representanten være 30 år og ha oppholdt seg i landet i 10 år. I dag er så å si alle som har stemmerett valgbare til Stortinget, og plikter å ta imot valg.

Norske statsborgere som fyller 18 år i valgåret kan velges. Ifølge valgloven kan ikke ansatte i departementene, med unntak av statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere velges. Dommere i høyesterett og ansatte i diplomatiet eller konsulatvesenet kan heller ikke velges.

Til det første ordentlige stortinget ble det valgt 87 representanter. Deretter gikk tallet noe ned før det fra 1820 igjen steg med noen få representanter for hver gang til 117 i 1859.

I 1862 var det 111 representanter, og tallet steg nå igjen litt for hvert valg til 126 i Stortinget som ble valgt i 1918. Ved overgang til forholdstallsvalg i flermannskretser i 1921 ble det bestemt at Stortinget skulle ha 150 representanter.

Ved valget i 1973 ble antallet representanter utvidet til 155, og fra valget i 1985 til 157. I 1989 ble det innført 8 utjevningsmandater og det totale antallet representanter ble 165. I 2005 ble antall utjevningsmandater utvidet og antallet stortingsrepresentanter ble 169.

Fra 1921 skjedde valgene ved forholdstallsvalg i flermannskretser. Antall stortingsrepresentanter ble da satt til 150. Det viste seg at fordelingen av mandater skjedde etter en metode som gagnet de store partiene, derfor ble det fra valget i 1930 mulig for partier å inngå listesamarbeid. Denne ordningen ble opphevet fra og med valget i 1949, men gjeninnført i 1985.

I 1988 ble det i stedet innført utjevningsmandater med en sperregrense på 4 prosent og listesamarbeid ble igjen forbudt.