Storbrofos Træsliperi

Torbrofos træsliperi ble etablert i 1909 under den siste bølgen av sliperietableringer i Drammensvassdraget. Det var gardbruker Pedor Piltingsrud som tok initiativet. Han så store muligheter for en industribedrift i området etter at Valdresbanen ble bygd.

Før byggingen av et kraftkrevende tresliperi kunne starte, var det nødvendig å sikre seg rettigheter i Storbrofossen i elva Begna. Den ene siden av fossen ble kjøpt av Louise Bang og den andre av Hans Erlandsen. Kraften var sikret og anleggsvirksomheten kunne settes i gang. Etter hvert var 80 mann engasjert i sliperibyggingen. Myrens Verksted leverte alt utstyret. I 1911 var det klart.

Bare et halvt år etter oppstarten brant anlegget. Piltingsrud gjenreiste anlegget og fikk satt i gang igjen med tremasseproduksjon i 1912. Etter hvert som driften kom i gjenge ble det i et normalår produsert 15 000 tonn tremasse ved Storbrofos.

Anlegget var dimensjonert til å produsere 18 000 tonn fordelt på åtte slipemaskiner og fire pappmaskiner. Pappmaskinene ble brukt som opptaksmaskiner for tremassen slik at den kunne avvannes for deretter å skjæres opp i ark. Masseballene ble transportert på en ca. to kilometer lang taubane opp til Tonsåsen stasjon på Valdresbanen. Her hadde bedriften eget sidespor med pakkhus.

Vannfallet, Storbrossen, sikret altså anlegget stabil tilgang på kraft. Den andre nøkkelressursen, trevirke, kunne også skaffes lokalt. Piltingsrud var selv skogeier. Skogene hadde han arvet etter sin far som hadde drevet med utstrakt tømmerhandel. Det var likevel ikke nok til å dekke anleggets årlige behov. Tømmer ble kjøpt fra andre skogeiendommer i Valdres.

En stabil produksjon var avhengig av sikker tilgang på arbeidskraft. Som i så mange «sliperisamfunn» ble arbeidsstyrken i all hovedsak rekruttert lokalt. Den faste mannskapsstyrken ved Storbrofos var på mellom 60 og 70 tilsatte. De første årene var det rolige forhold ved bedriften. Piltingsrud var ikke positiv til verken fagforeninger eller tariffavtaler. Etter at arbeiderne krevde lønnstillegg i 1930, ble det streik. Denne streiken ble kostbar for begge parter.

Hans Andreas Næss fra Hønefoss kom etter hvert inn som eier og driver av treforedlingsbedriften. Næss hadde allerede i 1933 opprettet Storbrofos Træsliperis Tømmerkontor, som skulle drive med kjøp og salg av tømmer til sliperiet. I juli 1937 ble sliperiet innmeldt til sorenskriverens firmaregister med Næss som disponent og dominerende eier. Under andre verdenskrig ble sliperiet påført betydelige ødeleggelser. Det ble derfor holdt takst 1. juli 1940 som viste at skadene kom opp i over 15 400 kroner.

Næss solgte sliperiet i 1941 til eierne av Lillehammer Dampsag for 362 000 kroner. Senere ble firmaet solgt på nytt. Det var sju kommuner i Oppland som gikk sammen om kraftutbygging Storbrofossen. Satsningen ble foretatt i nært samarbeid med Vest-Oppland kommunale kraftselskap. Tresliperivirksomheten opphørte, og det gamle firmaet Storbrofos Træsliperi ble oppløst 10. februar 1942.

• Norsk industrihistorie før 1940

• Hermundstad, Knut (red.) 1964: Valdres Bygdebok. Næringsvegane. Valdres, s. 453-455.
• Kaldal, Ingar 1989: Papirarbeidernes historie-Norsk Papirindustriarbeiderforbund 1913–1988. Oslo, s. 60.
• Papir-Journalen, usignerte artikler i nr. 15, 18 og 23, 1941.