Steinkjer kirke

Kirkefronten har katedralens verdighet, den skjuler kirkeskipets sanne takform og størrelse, og kan minne om en abstrahert utgave av gotikkens vestvegg eller oldkirkens og dermed renessansens fronter.

Den mektige frontveggen over inngangsdøren består av betongrammer som danner mange små nisjer. Over frontveggen står korset med krone og globus. I nisjeraden nedenfor er kongemonogrammet plassert, en gjeninnføring av en gammel skikk. Under det, over døren, henger kristusmonogrammet. Hoveddøren er av patinert kobber med kristne symboler og støpt bronsehåndtak.

Klokketårnet er frittstående og 38 meter høyt. Grunnrisset er kvadratisk, og skaftets tette vegger er støpt i betong som er malt hvit. Karakteristisk for tårnet er sideveggenes kolonnerelieff og to vertikale åpninger mot den flate toppen, kronet med et stolpespir som bærer et kirkeskip. Både tårnet selv og toppen blir benyttet som steinkjersymbol. Komposisjonen med tårnet og kirkefronten er meget vellykket, samtidig som tårnet balanserer både torget og kvadraturen, parken og landskapsrommet. Det sies at kirken har fire klokker, tre i tårnet, mens den fjerde er kirkeskipet selv.

Hvelvet i kirkerommet har klokkesnittform, ikke ulikt profilen av en hatt. «Pullen» tilsvarer hvelvet over hovedskipet, «bremmen» de to sideskipene i den treskipede basilikaen. I overgangen mellom «pull» og «brem» befinner søyleradene seg, til sammen 20 søyler, 10 i hver rekke.

Sideskipene går i hele kirkerommets lengde, fra gavl til gavl. De tre vertikale glassmaleriene på hver side av hoveddøren tilhører hvert sitt sideskip. Våpenhuset med overliggende orgelgalleri ligger under hovedskipet. Hovedskipet er 14 meter høyt, sideskipene bare 4,5 meter på det laveste ved vindusbåndene, som gir det karakteristiske lysinnfallet på alterveggen. Langveggene er forsynt med vertikale glassmalerier, to på sørveggen og tre på nordveggen. Som glassmaleriene i sideskipene er også de malt av Jakob Weidemann, men overført til antikkglass i blyinnfatning av Annar Millidahl. Fargeholdningen i dem varierer, men særlig kraftfull og dramatisk er «Lidelsen» og «Håpet», til minne om Weidemanns svoger, som ble torturert under andre verdenskrig.

Det to høye og smale glassmaleriene på alterveggen og de tre i hvert sideskip har sterke blåfarger som gir kirkerommet et egenartet, blått lys. Weidemann sa at for ham var det blå lyset symbolet på den guddommelige kjærlighet. Dette blå lyset går fint sammen med de hvitmalte, slemmede teglveggene. De har noe av den samme rustikke kvaliteten som taket. Taket består av uhøvlet furupanel som er mørkbeiset.

Også de hvite søylene har noe arkaisk og kroppslig over seg, som om de var deler av den store hvite flokk eller engleflokken. Søyleskaftets koniske form og bronsekapitelets reduserte omfang og svake berøring med taket gir inntrykk av at vekten av taket er redusert, og gjør de abstraherte menneskekroppene til troverdige bærere av noe luftig, skyer, et himmelens tak. Én ting er hvordan man tolker det man ser, noe annet er vurderingen av selve kvaliteten på det arbeidet man står overfor.

Arkitekten har gått inn i alle detaljene, både de som tilhører bygningsfysikken, mange av dem usynlige, og de som ikke tilhører kirkens konstruksjon, men som absolutt er en del av den arkitektoniske opplevelsen og forståelsen av kirken. Platou og Arneberg kan ha latt seg inspirere av Erik Bryggmanns bruk av symboler i Uppståndelseskapellet i Åbo. Platou har i hvert fall tegnet monogrammet til Olav V, kristogrammet på frontpartiet, kirkens våpen på den nordre tårnfoten, de fire forgylte korsene på kirkens tak og kirkeskipet på klokketårnets tak. Med samme grundighet har arkitekten arbeidet inn fauskemarmor i viktige partier i våpenhuset og inngangen, og også i gulvet i kirkerommet, hvor felt med rød teglstein holdes på plass av rader av marmor. Midtgangen vider seg ut mot alteret og får det til å komme nærmere, samtidig som vandringsmotivet forsterkes mot de to sporene som fører til den hellige stad.

Ettersom Steinkjer kirke ikke har det tradisjonelle basilikasnittet med klerestorium, kunne den typologiseres som en hallkirke til tross for sitt klokkeformede tak båret av to søylerader, et sammenhengende enhetsrom fra gavl til gavl uten koravslutning og tilleggsrom som apside. Dette enhetsrommet har samme snitt i hele sin lengde. Koret, våpenhuset, alteret og orgelgalleriet er satt inn som elementer i kirkerommet. Alterpartiet har selvfølgelig fått størst plass. Det er utformet som et schola cantorum, som i den oldkirkelige basilikaen. Det er altså et opphevet podium for samtlige liturgiske handlinger og med plass til koret. Kirkens bredde og utforming tillater at sideskipene går helt frem til alterveggen i samme nivå som hovedskipet. Alterpodiet befinner seg i hovedskipet mellom søyleradene. Dette er arkitektonisk elegant og veloverveid, men ikke helt uten funksjonelle svakheter. Prekestolens fremskutte posisjon foran podiet, forbundet med den via en liten klopp, skygger for de liturgiske handlingene rundt alteret for deler av de fremste sitteplassene på venstre side.

Alterveggens symmetri er brutt av en flerrende Jakob Weidemann-fresko i kraftige rødtoner, som nok konkurrerer vel mye med krusifikset på alteret, da det behandler samme tema: den seirende Kristus på korset. På alteret har Sivert Donali plassert Kristus i bronse på et syret eikekors, mens han i sakristiet har utført krusifikset i syret eik. I hvert av sakristiene er det høye glassmalerier. Det i dåpssakristiet er tegnet av Ragnvald B. Andersen, mens det i sakristiet er tegnet av Borgar Haugli. Glassarbeidene er også her utført av Annar Millidahl. I den store menighetssalen i kjelleren henger et maleri av Henrik Sørensen, utlånt av Barnas Hus i Steinkjer, som fikk bildet i gave av Røde Kors under andre verdenskrig. Foran i høyre sideskip henger bildeteppet «La de små barn komme til meg», tegnet av Kåre Jonsborg og vevd av Astri Oxaal Ulset. Jonsborg har også tegnet motivet på prekestolkledet. Prekestolen og døpefonten er laget av fauskemarmor. Inger Kvarving har dekorert døpefonten med en due i ravennamosaikk. På nordveggen, ved inngangen til dåpssakristiet, har arkitekten lagt inn en piscina. Etter en eldgammel tradisjon skal dåpsvannet tømmes i en slik piscina for å gå tilbake til kirkens jord etter dåpshandlingen.

Foran i venstre sideskip trenger en halvsylindrisk form inn i kirkerommet. Det er prestesakristiets apside som slik gjør seg gjeldende. Innenfor henger Donalis krusifiks, og sakristiet blir et hellig sted for vielser og sjelesorg, i tillegg til å være prestens tilfluktssted.

Til tross for Weidemanns innsats med det blå lyset, er det hvelvets myke, dempede og mørke karakter i kontrast til hvite vegger og søyler som gir kirkerommet middelaldermystikk. Lysarmaturene forsterker dette preget, da lyset fra dem kastes ned mot gulvet og benkeradene og demper hvelvets nærvær. Estetikken spiller på mer enn synsinntrykk. Kirkerommet i de mørke stavkirkene oppfattes gjennom lukt og hørsel før synssansen konkluderer. I dette kirkerommet møter man gjenklangen av stemninger man finner i langt eldre kirker. Man aner at arkitekten har gått i solid lære hos Arnstein Arneberg. Den er stor og liten på samme tid, både katedral og småkirke. Kirken fikk nytt orgel i 2008.