Spitsbergen

Før 1925 ble navnet Spitsbergen brukt både om den største øya og hele øygruppa som i dag heter Svalbard. Svalbardtraktaten fra 1920 heter egentlig Treaty recognising the sovereignty of Norway over the Archipelago of Spitsbergen, eller «Spitsbergen Treaty» i kortform, og øygruppen kalles the Archipelago of Spitsbergen i traktatteksten. Da traktaten trådte i kraft i 1925, endret Norge øygruppens navn til Svalbard for å understreke en norsk forbindelse tilbake til blant annet omtalen i De islandske annaler av 1194 om at Svalbarði fundinn (Svalbard er funnet). Selv om Svalbard har vært den offisielle formen helt siden 1925, er det fremdeles mange utlendinger som heller forbinder navnet Spitsbergen med den norske øygruppen i dag.

Navnet Spitsbergen ble ikke borte i 1925, men ble frem til 1969 knyttet til den største øya i navnet Vest-Spitsbergen, noe som ikke minsket forvirringen. I 1969 ble derfor øyas navn igjen endret til Spitsbergen.

Spitsbergen fikk sitt navn etter at en nederlandsk ekspedisjon, med Willem Barentsz som hovedlos, oppdaget landet 17. juni 1596. Navnet kommer av nederlandsk spits, «spisse» og bergen, «fjell», en fjelltype som spesielt finnes i den nordvestlige delen av Spitsbergen. Det ble lenge trodd at dette nye landet var en del av Grønland.

Spitsbergen strekker seg over nesten hele Svalbards lengde utenom Bjørnøya, mellom 76° 26' og 80° 50' N. En gren av Golfstrømmen – Vestspitsbergenstrømmen – flyter nordover langs Spitsbergens vestkyst og gir et relativt mildere klima enn på Øst-Svalbard. Svalbards største fjorder finnes langs vestkysten: Hornsund, Bellsund, Isfjorden, Kongsfjorden, Krossfjorden, Magdalenefjorden, Smeerenburgfjorden, og langs nordkysten: Raudfjorden, Woodfjorden og Wijdefjorden. Spitsbergen er adskilt fra Øst-Svalbard av Hinlopenstretet og Storfjorden.

Det er tre store isdekte områder på Spitsbergen – i nordvest: i Albert I Land, Haakon VII Land og Oscar II Land, i nordøst: i Ny-Friesland og Olav V Land, og hele det sørlige området sør for Van Mijenfjorden.

Det er seks nasjonalparker på Spitsbergen:

• Sør-Spitsbergen nasjonalpark
• Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark
• Nordenskiöld Land nasjonalpark
• Nordre Isfjorden nasjonalpark
• Sassen-Bünsow Land nasjonalpark
• Indre Wijdefjorden nasjonalpark

Det er ett naturreservat: Ossian Sars naturreservat, ett geotypvernområde: Festningen, og 16 naturreservater for sikring av hekkeområder for fugl i perioden 15. mai–15. august langs vestkysten av Svalbard, hovedsakelig langs Spitsbergens kyst. I tillegg er det to områder med ferdselsbegrensninger for å skåne kulturminner, Ebeltofthamna og Likneset.

De fleste av de naturlig forekommende (ikke innførte) 184 karplantene som så langt er registrert på Svalbard, finnes på Spitsbergen, i og med dens varierte geografi og klimavariasjoner fra vest til nordøst. Nesten alle arter er kommet til Svalbard etter siste istid for om lag 10 000 år siden og stammer fra Amerika, Grønland og Russland. Likeledes finnes de fleste dyr- og fuglearter som er registrert på Svalbard på Spitsbergen.

Takket være Vestspitsbergenstrømmen er vestkysten av Spitsbergen lettere tilgjengelig for skip enn det meste av Svalbard ellers, bortsett fra Bjørnøya. De lange fjordene gir også ly for stormer og opprørt hav. Denne delen av Spitsbergen har derfor den største variasjon og antall av kulturminner på øygruppen. Skriftlige kilder forteller om den nederlandske oppdagelsen av nordvesthjørnet i 1596, mens kulturminner fra alle de senere periodene i Svalbards historie: hvalfangst, russisk og norsk overvintringsfangst, vitenskap og oppdagelse, andre verdenskrig, mineralprospektering og gruvedrift er alle representert, i likhet med de nåværende og historiske bosettingene nevnt over.

• Svalbard
• Svalbards historie

• Svalbards flora

• The Placenames of Svalbard. Rapportserie nr. 122, Norsk polarinstitutt, 2003