Josip Broz Titos maktovertakelse i Jugoslavia i 1945 førte i første omgang til en hardhendt gjennomføring av kommunistenes politikk i Slovenia som ellers i Jugoslavia. Om lag 10 000 mennesker ble likvidert, anklaget for landssvik og antikommunisme.
Akkurat som etter første verdenskrig var Slovenia opptatt av grensespørsmålene. Ved fredsavtalen i 1947 fikk Jugoslavia kontroll over et stort territorium som hadde tilhørt Italia i mellomkrigstiden. Istra-halvøya ble delt mellom Slovenia og Kroatia, mens Trieste-området ble delt i to soner, selve byen (sone A) under alliert, senere italiensk kontroll, og sone B i sør under jugoslavisk kontroll. Slovenia fikk adgang til Adriaterhavet og to viktige havnebyer, Piran og Koper.
Titos brudd med Stalin og Sovjetunionen i 1948 førte til en mer liberal utvikling. Sloveneren Edvard Kardelj stod bak det jugoslaviske kommunistpartiets nasjonalitetspolitikk, det jugoslaviske økonomiske systemet, arbeiderselvstyret, og en politikk for utstrakt desentralisering i 1970-årene. Slovenia klarte seg godt økonomisk. En stor del av jugoslavisk eksport gikk via Slovenia, levestandarden steg mer enn i andre deler av Jugoslavia, og desentraliseringen virket til Slovenias fordel.
Etter Titos død i 1980 kom Jugoslavia ut i en økonomisk krise som førte til konkurranse mellom delrepublikkene og skjerpet nasjonalisme. Slovenske politikere fortsatte å spille på lag med Beograd, et spill slovenerne behersket fra mellomkrigstiden, og som gjorde at de fikk drive sin egen indre økonomi og politikk. På mange måter utviklet Slovenia seg i mer liberal retning enn resten av landet, ubemerket i resten av Jugoslavia.
I 1980-årene ble dette harmoniske bildet gradvis forandret. Slovenerne så den sentrale jugoslaviske politikken som en trussel mot sin egenart, så da det ble gjort forsøk på å innføre en felles leseplan i skolen, med overveiende ikke-slovenske forfattere på pensum, begynte slovenerne å protestere. Men det var særlig fremveksten av militant serbisk nasjonalisme fra midten av 1980-årene, og Slobodan Miloševićs politikk som serbisk kommunistleder og president fra 1987, som fikk landet til å gå i oppløsning.
I Slovenia ble Milan Kučan partileder i 1986, og sterke krefter innenfor kommunistpartiet gikk inn for demokratisering. I januar 1989 gikk partiet imot det kommunistiske maktmonopolet og inn for flerpartisystem. Dette vakte voldsomme reaksjoner i Serbia og utløste propagandakrig mellom de to jugoslaviske republikkene. Slovenia gikk inn for en union hvor hver delrepublikk skulle ha rett til å bestemme sin indre politikk og hvilke forbindelser den skulle ha til de andre republikkene.
I løpet av 1989 vokste det frem opposisjonspartier, og regjeringen innså at utviklingen ikke lot seg stanse. Parlamentet vedtok at Slovenia hadde rett til selvbestemmelse og at ingen kunne innføre unntakstilstand i landet uten parlamentets godkjenning. Konflikten med Serbia ble mer og mer tilspisset, og før året var omme, brøt Serbia alle økonomiske forbindelser med Slovenia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.