Namsskogan

Dalen som Namsen renner gjennom er slak med myr og sandmoer. På begge sider er det skog- og fjellstrekninger med topper opp til 700–1100 meter over havet. Høyest når Steinfjellet (Gisen) med 1167 meter over havet. En tredjedel av kommunens areal ligger mer enn 600 meter over havet, og dermed over skoggrensa.

Berggrunnen hører til den kaledonske foldesonen, med granitt i vest og mest glimmerskifer og grønnstein med granitt innimellom i øst. I sørøst ligger Skorovas Gruber, hvor det ble utvunnet kobber- og sinkmalm frem til nedleggelsen i 1984.

Namsskogan hadde vekst i folketallet frem til omkring 1970, da det var på sitt høyeste. Siden har det gått ned, vesentlig som en følge av reduksjon og senere nedlegging av gruvedriften. Nedgangen var 12,4 prosent i tiårsperioden 1995–2005 og 6,6 prosent i tiårsperioden 2003–2013. I perioden 2010–2022 var det en nedgang i folketallet på hele 11,9 prosent, mot en vekst på 11,4 prosent i fylket som helhet.

I hoveddalen er bosetningen spredt, med små konsentrasjoner rundt stasjonene på Nordlandsbanen, blant annet i tettstedet og administrasjonssentret Namsskogan. 15 kilometer lenger sør ligger tettbebyggelsen Brekkvasselv, og ytterligere 15 kilometer lenger sør er Trones, som også er kirkestedet i kommunen. Ved Skorovas Gruber ligger tettbebyggelsen Skorovatn.

Det er ett tettsted i kommunen (ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon): Namsskogan med 225 innbyggere (2023). 28 prosent av innbyggerne i kommunen bor her. Tettstedet er 0,3 km².

Jordbruket er beskjedent, med hovedvekt på storfe- og sauehold. Det meste av skogen er bedrifts- og statsskoger. Gran er det viktigste treslaget, og produktivt skogsareal er 331 757 dekar. I femårsperioden 2017 til 2021 ble det avvirket i snitt 4 381 kubikkmeter skog for salg. I Namsskogan er det et stort internasjonalt datasenter som i 2023 bidro til 11 millioner kroner i kommunekassen.

Turisme er ett av kommunens satsingsområde. Spesielt er Namsskogan familiepark populært for voksne og barn i alle aldre. Den befinner seg i Trones, som ligger rundt 30 kilometer sør for kommunesenteret. Ellers gir elvene og naturen gode muligheter for fiske- og villmarksturisme.

Kommunens innbyggere var i 2020 beskjeftiget innen følgende næringer:

• Primærnæringer: 8,8 prosent
• Industri, produksjon, energi: 24,5 prosent
• Varehandel, hotell, restaurant, samferdsel, finans: 22,2 prosent
• Offentlig administrasjon: 7,2 prosent
• Undervisning: 7,2 prosent
• Helse- og sosialtjenester: 25,0 prosent
• Personlig tjenesteyting: 5,1 prosent

95 av kommunens innbyggere pendlet til jobb i en annen kommune, mens 80 pendlet fra annen kommune til Namsskogan for arbeid.

Nordlandsbanen og E6 følger Namsen gjennom kommunen. Fra E6 tar veier av til Skorovatn (fylkesvei 764) og Røyrvik (fylkesvei 773). Kisen fra Skorovas Gruber ble transportert til havn innerst i Innerfolda med en 44,5 kilometer lang taubane som nå er nedlagt.

Det er to skoler og tre barnehager i kommunen: Namsskogan skole er en kombinert barne- og ungdomsskole som ligger i kommunesentret. Trones skole er en barneskole (1.–7. trinn). Barnehagene er lokalisert i henholdsvis Trones, Brekkvasselv og Namsskogan sentrum. Det gis tilbud om skolefritidsordning (SFO).

Namsskogan hører til Trøndelag politidistrikt, Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.

Kommunen er med i Namdal regionråd, sammen med Namsos, Flatanger, Leka, Osen, Grong, Høylandet, Nærøysund, Overhalla, Lierne og Røyrvik.

Namsskogan kommune tilsvarer sognet Namsskogan i Namdal prosti (Nidaros bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Namsskogan til Namdalen fogderi i Nordre Trondhjems amt.

Kommunevåpenet (godkjent i 1984) har et gull elggevir mot en svart bakgrunn; motivet symboliserer jakt, vilt- og friluftstradisjoner. Kommuneblomsten er skogstjerne.

Navnet kommer av elvenavnet Namsen og skog.

• Trøndelag
• Namdalen

• Namsskogan kommune
• Kommunefakta Namsskogan (SSB)
• Namsskogan familiepark
• Namsskogan fjellstyre
• Politisk og valg

• Bjerken, Martin: Grong bygdebok for Grong, Harran, Namsskogan og Røyrvik, [1950]