Skaun kirke

Kirken ligger på gården Venn, øverst i en liten dal som går opp fra Børsa ved Trondheimsfjorden. Den ligger nokså skjult nede i dalbunnen, ikke på et høyt sted i terrenget, og er lite synlig på avstand, noe som er uvanlig i Trøndelag. På en hylle i åssiden bare noen hundre meter mot nordøst, på storgården Husaby, ligger ruinen av en annen liten steinkirke. Dette var uten tvil et privatkapell på gården. Det var til Husaby at Sigrid Undset la mye av handlingen i Kristin Lavransdatter.

Kirken er svært godt bevart i sin middelalderske form. Den er aldri blitt utsatt for noen ødeleggende ombygging eller gjennomgripende restaurering. I utforming er den lik alle de andre trønderkirkene, med kor og skip, tre portaler i skipet og sørportal i koret, og vinduer både mot nord og sør i skip og kor. Derimot viser ikke kirken det høye nivået på murverk som også kjennetegner kirkene i Trøndelag. Det er tvert imot mange setningsskader i veggene, og i flere hundre år har det vært mye problemer med stabiliteten til veggene. For å holde dem sammen er store bjelker satt inn som murankere. I sørveggen på koret ser man en stor, krum rot stikke ut av muren. Det er siste rest av en svær stokk som gikk tvers over koret, men som innvendig senere er fjernet.

Utvendig er også mye av den gamle pussen bevart, og på koret er deler av det eldste pusslaget avdekket med mange innskrifter og bumerker, i tillegg til et innrisset skip av 1500–1600-talls type.

Den karakteristiske takrytteren, med det slanke, spisse spiret, ble reist i 1649. Denne er typisk for Trøndelag, med sin åttekantete form og flate løkkuppel. I dag henger det en klokke fra 1754 her, men før det hang det her en klokke med innskrift at «Olav klokkestøper gjorde klokken til St. Olavs ære for sjelen til sin far Stefan».

Alle de fire portalene er bevart, selv om nord- og sørportalen i skipet er delvis murt igjen og vinduer satt inn i øvre del. Alt tyder på at det er en viss tidsforskjell mellom kor og skip, slik at koret er bygget først. Korportalen er enkelt utformet, med svakt tilspisset bue og halvsøyler på hver side. Søylene har ikke kapiteler, men ender i overkant mot de utstikkende vederlagsteinene, som er avfaset på undersiden. På venstre side har halvsøylen en base, men den mangler på høyre side. Det kan tyde på at portalen er hugd et annet sted, og så satt opp her. Basen kan være forsvunnet på veien, for på høyre side er det satt inn flere natursteinsheller for å erstatte en manglende kleberstein. Selve døren er senere flyttet innover, slik at den står ved murens innerliv. Fra portalen fører noen trinn opp til gulvet i koret, som viser at det ligger mye høyere i dag enn i middelalderen.

De motstilte portalene i skipets sør- og nordvegg står i vestre del av skipet. Begge er delvis murt igjen, den søndre så sent som i 1855, da vestportalen ble hovedinngang, men dekoren er heldigvis ikke skadet. Begge har spisse buer, bare dekorert med en enkel skråfas. Sørportalen er flankert av halvsøyler med kapiteler. Det ene er formet som skiver av ulik størrelse, mens det andre er dekorert med bladverk av tidlig gotisk type. Slike skivekapiteler opptrer i Nidarosdomen først på det gotiske koret, og disse kan derfor neppe være eldre enn omkring 1200. På tre av buesteinene i sørportalen er det et steinhoggermerke som også finnes på Oktogonen på Nidarosdomen. Steinhoggerarbeidet er ypperlig og viser tydelig at det er profesjonelle steinhoggere som har utført arbeidet.

Vestportalen i skipet er den største av alle. Den har også halvsøyler med skivekapiteler, men her fortsetter halvsøylene som en tykk vulst rundt hele portalbuen. Dessverre ble søylebasene fjernet sammen med dørterskelen, slik at gulvet i skipet og våpenhuset fikk samme nivå.

Alle fire portalene har innvendig en flat overdekking i mursmyget, ikke en bue slik man ville vente. Dette er et tegn på at man har valgt enklere løsninger under oppmuringen enn det kanskje var planlagt når portalene ble hugd. Det arkitektonisk riktige ville nemlig være å ha spisse buer også i mursmyget, slik som i selve portalåpningen. Steinen til alle portalene og de utvendige hjørnene er hentet fra et lokalt steinbrudd lenger oppe i dalen.

Innvendig møter man et par overraskende trekk: Korbuen er opprinnelig, men er uvanlig lav til å være middelaldersk, selv om gulvet trolig er hevet noen trinn. Det er heller ingen spor etter sidealternisjer på hver side av korbuen, slik det er vanlig i romanske kirker. I nordveggen i skipet, helt inntil hjørnet mot koret, står en stor, firkantet nisje i veggen, som det ikke har lykkes å finne noen fornuftig forklaring på til nå.

Av kirkens middelalderske inventar er bare to ting bevart. En smijernlysekrone befinner seg på Vitenskapsmuseet i Trondheim, men den største skatten står fremdeles på den plassen det har hatt i over 750 år. Det er det bemalte alterfrontalet fra første halvdel av 1200-tallet, som er det eneste i Norge som stadig står på sin originale plass på forsiden av alteret.

Frontalets motiv er Maria, og det antyder at kirken var viet til henne. Hele midtpartiet er fylt av et bilde av Maria med barnet. Maria er fremstilt som dronning med gullkrone, og på hver side står engler som hyller henne i røkelse. De fire feltene omkring henne forteller viktige episoder fra historien om Maria. Øverst til venstre en dobbelscene med bebudelsen, der erkeengelen Gabriel forteller Maria at hun skal bli mor til Jesus, og Marias møte med Elisabet, som skulle bli mor til døperen Johannes.

Nederst til venstre viser englene seg for gjeterne på marken, og forteller dem at Jesus er født. Dette motivet er sterkt skadet. Øverst til høyre er stallen i Betlehem. Jesusbarnet er født og lindet, og Maria gir ham bryst, mens en tjenestekvinne rekker henne et beger med styrkende mat eller drikke. Ved siden av sitter den gamle Josef i sørgepositur.

Nederst til høyre vises Jesu frembæring i tempelet, der den gamle presten Simeon blir den første som gjenkjenner barnet som skal bli Messias. Til gjengjeld blir Simeon velsignet. Maria og Josef bringer vokslys og duer med seg som offergaver. Dette er ett av bare to frontaler i Norge med Marias historie som motiv.

Kirken fikk i 1655 sin prekestol med himling, som er skåret i barokk stil. De fire synlige sidene av prekestolen er dekorert med bilder av de fire evangelistene, som symbol på at herfra skulle evangeliet prekes klart og rent. Stolen er utført av Ole Bildsnider, som var en aktiv kunstner i Trøndelag på denne tid, sammen med Johan Contrafeier som malte stolen.

Som i de fleste andre norske kirker skjedde det lite med Skaun kirke i det første hundreåret etter reformasjonen i 1537. Først ved midten av 1600-tallet var kirken blitt omformet til en luthersk menighetskirke, og selv da ble det svært katolske bildet av Maria foran alteret beholdt.

Ved en restaurering i 1950 ble det funnet spor etter kalkmalerier flere steder i kirken, men det eneste stedet et større motiv kunne avdekkes var omkring korbuen, som har en utsmykning i renessansestil. Det er trolig en dommedagsscene, med engler som blåser i basuner. Øverst sees hodet til Kristus, trolig i ferd med å dømme levende og døde. Til høyre sees djevler som skal motta de fordømte. Maleriene stammer trolig fra slutten av 1500-tallet.

Altertavlen fikk sin nåværende utforming i 1773, og er utført i en blanding av barokk og rokokko. Den har samme inndeling som tavlene fra 1600-tallet, med nattverden i hovedfeltet, korsfestelsen i midten og oppstandelsen øverst. Galleriet er bygget så sent som i 1845 i senempire stil.

• kirke
• Nidaros bispedømme
• Skaun