Skanem

Inggard Sundt (1881–1940) tilhørte en av Bergens rikeste familier. Han kjøpte i 1906 et stort tidligere klostergods ved Moss, Værne Kloster, og titulerte seg fra da som Godseier Sundt. Sundt hadde landbruksutdannelse fra Sverige, og ville satse på moderne kjøtt- og melkeproduksjon. Han moderniserte godset ved å bygge et av landets største fjøs, med plass til 130 dyr.

For å få avsetning på den enorme melkeproduksjonen bygde han flere fabrikker for kondensert melk. Med varemerket Jøkel skulle det konkurreres mot det dominerende Viking-melk fra de norske Nestlé-fabrikkene. Den første fabrikken kom i gang i Levanger, men innen 1920 hadde godseieren store fabrikker både i Moss, Ystad, Kalmar, Fredricia og Nykøbing.

Industrieventyret var finansiert av nær 10 millioner aksjekroner, hovedsakelig investert av Sundt-familien og Knudsen-familien fra Arendal / Porsgrunn, som hans kone Alfhild hørte til. Satsingen mislyktes i den turbulente etterkrigsøkonomien, og i alt for tøff konkurranse mot Nestlé. Melkefabrikkene ble solgt eller lagt ned, men én del av industrieventyret levde videre: Blikkboksfabrikken i Moss.

Østlandske Blikemballagefabrik ble startet av Godseier Sundt i 1916. Hensikten var å forsyne melkefabrikkene med emballasje. Selv om Værne Klosters melkefabrikker forsvant som kunde, viste det seg mulig å selge blikkemballasje til den øvrige industrien. Landets mange hermetikkfabrikker etterspurte blikkemballasje i stort monn. Kjeksfabrikker trengte bokser med lokk, og kjemiske fabrikker, særlig produsentene av maling og lakk, hadde også store behov.

Problemet var at jobbetiden hadde ført til overetablering også av blikkvarefabrikker. Utover på 1920-tallet ble problemene åpenbare i beinhard priskonkurranse hvor de ødela de for hverandre. De mest solide tok initiativ til samarbeid. Det ble først snakket om en nasjonal sammenslutning, men i første omgang valgte vestlendingene å holde seg utenfor, mens østlendingene samlet seg i Moss.

Det var gründeren Sundt i Moss som satt på det største og mest moderne fabrikkanlegget, og dessuten best beliggenhet i forhold til markedene på begge sider av Oslofjorden, og nærmest havn og jernbane. Sandvikens Blikvarefabrik i Bærum, startet av Caspar Brambani i 1888, satt på den lengste bransjeerfaringen, men også den eldste fabrikken. Brambani jr. så fordelen ved å samles i Moss. Anlegget i Sandvika kunne lett få andre anvendelser.

Med på laget fikk de Christiania / Oslo Blikemballagefabrik, som også var et jobbetidsforetak fra slutten av første verdenskrig. De tre selskapene gikk sammen i det nye selskapet Forenede Blikemballagefabriker i 1929, kort kalt Foblik. Sundts fabrikksjef både i melkefabrikken og blikkvarefabrikken fra start, Henry Becker-Erichsen (1890–1973), fikk rollen som direktør for sammenslutningen. Oslomannen var utdannet grafiker, og det sier noe om fagfeltet som emballasjeindustrien egentlig hørte sterkt med i: Design og trykk var en like viktig del av produktet som selve metallvaren. Becker-Erichsen var Fobliks direktør helt til 1959.

Becker-Erichsen og eierne ivret fortsatt for mer samarbeid i industrien. Aftenposten meldte i oktober 1930 at det ble gjort forsøk på å få med Stavanger Blikemballagefabrik og Bergen Blikktrykkeri i Foblik. Den ledende Bergens-bedriften Sannem var også ønsket. Men det skulle gå helt til 1960 før Foblik ble noe mer enn et østlandsfenomen.

Bergen Blikktrykkeri hadde allerede blitt østlending da de ble overtatt av Christiania Spigerverk i 1939. Spigerverket eide og drev Blikkvalseverket i Bergen fra 1925. Da Blikktrykkeriet tok opp konkurransen med sitt eget valseverk, tapte de. Spigerverket overtok i stedet som eier av både Blikkvalseverket og Blikktrykkeriet i 1939.

Spigerverkets blikkfabrikasjon i Bergen måtte imidlertid fortsatt konkurrere med den eldste og fortsatt ledende bedriften: Sannem, som fortsatt holdt seg unna sammenslutningene som familieeid bedrift. Spigerverket så et samarbeid med Moss som den beste måten å møte konkurransen lokalt.

I november 1959 meldte Bergen Blikktrykkeri at de ville overføre alle sine eiendeler til det nye selskapet Norske Blikkemballasjefabrikker – Noblikk. Foblik i Moss gjorde det samme: Det gikk inn i Noblikk. Spigerverket fikk betalt aksjer i Noblikk, som i praksis ble et datterselskap under Christiania Spigerverk. For å sukre pillen for bergenserne, ble hovedkontoret lagt til Bergen.

Konsul Becker-Erichsen hadde redet grunnen godt for Mosse-selskapet før han gikk av og overlot sitt livsverk til Christiania Spigerverk: En stor industritomt på Høyden over Moss var kjøpt av kommunen, og planer for en moderne fabrikk var lagt.

Dette medførte at overføringen av hovedkontorfunksjonene til Bergen kun ble midlertidig: Fremtiden lå i Moss. Den nye fabrikken, med nytt hovedkontor, åpnet første byggetrinn i 1964. Med denne maktbasen ble det gjort nye fremstøt mot konkurrenten Sannem i Bergen. Hovedeier Christiania Spigerverk hadde vært en pådriver i etterkrigstidens rasjonaliseringsarbeid og konserndannelser, og hadde ikke gitt opp håpet om en samling i blikkvarebransjen.

Nå så også Sannem-familien at tiden var inne. Etter lengre forhandlinger mellom Sannem-familien og Spigerverket ble fusjonen et faktum fra 1.1.1966. Denne gang ble pillen sukret med å ta med familienavnet til det nye selskapet Noblikk – Sannem, og gi direktørstolen til familieselskapets tredje generasjon, Roar Sannem, som flyttet til Moss.

Den umiddelbare effekten var at produksjonen i Bergen ble samlet i Sannems fabrikk på Fjøsanger. Fabrikken til Blikktrykkeriet ved Puddefjorden ble lagt ned. 1960 og 70 årene var likevel mest preget av sterk vekst i etterspørsel og produksjon. Det ble investert stort i moderne, automatisert produksjonsutstyr, og nye fabrikklokaler ble bygget ut. Anlegget i Moss var i 1970 årene det største industribygg på ett plan i Østfold. Noblikk – Sannem hadde hele 45000 m² under tak til produksjon og lager i Moss, 17000 m² i Bergen.

Vekst i areal, volum og produksjon gikk parallelt med rasjonalisering og automatisering. Arbeidsstokken hadde vært oppe i 900 midt på 1960-tallet, men stabiliserte seg på 600–700 utover på 1970-tallet.

Produksjonen var stor både for innenlands- og utenlandsmarkedet. Etter hvert som norsk industri ble fusjonert, flagget ut eller lagt ned, særlig innen både hermetikk- og malingsindustrien, som var de viktigste kundene, ble eksporten viktigere. 20–30 trailere forlot fabrikkene hver dag, last ble sendt med tog til kontinentet og lasteskip til blant annet Sør-Amerika, Nord-Afrika og Midt-Østen.

Nye produkter som «easy opening»-lokkene («lett opp»-lokket) så dagens lys rundt 1970. Den gamle hermetikknøkkelen kunne legges bort. Bokser for øl og brus med «easy opening» ble da forsøkt innført også i Norge, men politikk som fokus på miljøproblematikk gjorde at dette først kom på markedet for alvor på slutten av århundret.

Plast ble et nytt og spennende emballasjemateriale etter andre verdenskrig. Noblikk – Sannem kjøpte sine første flaskeblåsemaskiner i 1967 og ble etter hvert en betydelig produsent av plastflasker. De største konkurrentene var Moss Glassverk og Dyno. Fortsettelsen av disse tre virksomhetene ble over noe tid samlet i en fabrikk på Kambo ved Moss som fortsatte under skiftende utenlandsk eierskap etter 2018.

Noblikk Sannem hadde bare én konkurrent i Norge: Skanem i Stavanger, tidligere Stavanger Blikemballagefabrik. Denne tradisjonsrike blikkvarefabrikken i hermetikkbyen hadde i hermetikkens nedgangstider havnet på franske hender. Eieren Pechiney Group endret navnet til Skanem – av Skandinavia og franske Emballage. I 1986 ble Skanem kjøpt tilbake fra Frankrike av den nyansatte administrerende direktør Ole Rugland.

Initiativet til samling i den norske bransjen kom nå fra Stavanger og den nye eieren der, ettersom den gamle eieren på Østlandet, Christiania Spigerverk i praksis var borte som selskap, med virksomheten flyttet til Mo i Rana og eierskapet overtatt av Elkem. Da Elkem fokuserte sine virksomheter i 1991, ble Noblikk – Sannem solgt. Og kjøperen var Skanem – konkurrenten i Stavanger, med Ole Rugland som adm.dir. i det nye selskapet – som bare ble hetende Skanem.

Kort tid etter ble produksjonen i Bergen flyttet til Stavanger. Her var fortsatt hermetikkbokser hovedproduktet, med den kombinerte kompetansen mellom blikkvareproduksjon, varemerkebygging og grafisk design og trykking som byens hermetikkindustri hadde ledet an. I 1995 var Skanem Norges eneste hermetikkboksprodusent, med over 250 millioner enheter produsert hvert år.

Nedgangen i blikkboksbruken i hermetikkindustrien fortsatte imidlertid. Fabrikken i Ryfylkegata i Stavanger ble lagt ned sommeren 2003, og de siste 40 ansatte i produksjonen der mistet jobben. Samtidig falt etterspørselen etter blikkspann. Særlig malingsspann, som var et hovedprodukt for Skanem i Moss, ble erstattet av plast.

I 2016 ble blikkspannproduksjonen i Moss solgt til svenske Emballator, og de siste 50 arbeiderne ved fabrikken i Moss mistet jobben. Det lille som var igjen av etterspørsel etter blikkspann kunne dekkes av én fabrikk i Sverige. 144 år etter at J. A. Sannem startet det hele i Bergen, var det slutt på produksjon av blikkemballasje i Norge.

Det meste av produksjonen, som nå i hovedsak var grafisk design og trykk av selvklebende etiketter, ble flyttet til andre land. Europeiske avdelinger ble delvis solgt til amerikanske Multi Color Corp. (MCC) i 2021. Det førte til reinvesteringer i blant annet India og Kenya, og oppkjøp av flere norske selskaper.

Ole Rugland var fortsatt sentral i styre og ledelse ved siden av sterke engasjementer i blant annet Viking FK og eiendomsutvikling.