Serbia og Montenegros historie

Navnet Jugoslavia ble fra 1992 beholdt av Serbia og Montenegro, som ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat etter Jugoslavia. I 1992 vedtok Serbia og Montenegro å gå sammen i en føderasjon, forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ), og en ny grunnlov trådte i kraft samme år. Litt nedsettende ble det nye landet kalt «Rest-Jugoslavia».

Å bli oppfattet som Jugoslavias legale etterfølger var viktig, og det ble forhandlet med de andre republikkene om fordeling av verdier og gjeld etter det sosialistiske Jugoslavia. Men internasjonalt var det vanskelig for Jugoslavia å bli anerkjent. I mai 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner mot Jugoslavia på grunn av innblandingen i krigen i Bosnia. Disse sanksjonene var både av økonomisk og kulturell art (blant annet ble landet nektet å delta i fotball-EM 1992, som det hadde kvalifisert seg for) og stod ved lag i nesten fire år, til våren 1996. Jugoslavia ble fratatt medlemskapet i FN i september 1992, og landets medlemskap i andre internasjonale organisasjoner ble lagt på is.

De økonomiske sanksjonene betydde en alvorlig hindring for den økonomiske utviklingen i Jugoslavia. Så å si all utenlandshandel stanset, mens svart økonomi og smugling blomstret opp, ledsaget av utstrakt kriminalitet og med store sosiale konsekvenser. En ny klasse av krigsprofitører og svartebørshandlere bidro til at de sosiale forskjellene ble store. I tillegg til sanksjonene led økonomien av politisk vanstyre. Verken den føderale regjeringen eller regjeringene i Serbia eller Montenegro førte noen effektiv økonomisk politikk.

Det politiske systemet i forbundsstaten var preget av at Serbia, som den desidert største partneren, ønsket å kontrollere også det føderale nivået. Serbias president, Slobodan Milošević, hadde større makt enn føderasjonens president, og den føderale nasjonalforsamlingen hadde liten innflytelse. De første føderale valgene i mai 1992 ble boikottet av opposisjonen. Milošević innsatte sine menn, forfatteren Dobrica Ćosić som president, og forretningsmannen Milan Panić som statsminister. Men da de etter kort tid begynte å kritisere og utfordre Milošević, ble de tvunget til å trekke seg. Ny føderal statsminister ble Radoje Kontić og føderal president Zoran Lilić (1993). Opposisjonen hadde vanskelig for å samarbeide. Lederen for partiet Serbias fornyelsesbevegelse (SPO), Vuk Drašković, ble i 1993 fengslet og mishandlet av Milošević. I perioder støttet Milošević seg til det ultranasjonale Radikale partiet ledet av Vojislav Sešelj.

På tross av kraftig kritikk var Miloševićs maktposisjon sterk. På Dayton-konferansen i 1995 om Bosnia-Hercegovina representerte han både Jugoslavia og Serbia. Resultatet av konferansen var en avtale om Bosnia-Hercegovinas territorielle grenser. Siden Jugoslavia godtok avtalen, ble sanksjonene mot Jugoslavia opphevet i november, og landet ble igjen anerkjent og tatt inn i internasjonale organisasjoner. Samtidig fjernet Milošević flere ledende partimedlemmer som var kritiske til Dayton-avtalen og som støttet militante fraksjoner blant serberne i Bosnia.

Milošević ble stadig utfordret, både fra ekstreme nasjonalister og politikere som tilhørte partier som kalte seg demokratiske. Men opposisjonen var uenig om hvordan den skulle kjempe mot ham. Deler av den demokratiske/liberale opposisjonen ønsket å boikotte valgene fordi den ikke ville legitimere regimet som ble oppfattet som autoritært, folkefiendtlig og krigshissende. Andre fra opposisjonen mente derimot at det var viktig å skape et folkeflertall mot Milošević.

Splittelsen i opposisjonen sørget for at Milošević satt trygt. Hans første nederlag kom ved valgene høsten 1996. Opposisjonen, som hadde samlet seg i alliansen Zajedno, vant lokalvalgene i Beograd og flere andre byer. Milošević gav imidlertid ikke etter. Det var åpenbare forsøk på valgfusk, noe som utløste massedemonstrasjoner mot Milošević-regimet. I slutten av desember hevdet OSSE at Zajedno hadde vunnet valget, og presset mot Milošević økte. Han ga etter i februar 1997, og Zoran Djindjić ble borgermester i Beograd. Zajedno tok også kontrollen over ytterligere 13 byer.

Forholdet mellom de to partnerne i føderasjonen, Serbia og Montenegro, var ikke uproblematisk. Montenegros president Momir Bulatović var Miloševićs mann, men ønsket samtidig et visst spillerom for Montenegro innenfor føderasjonen. Da Montenegro ved flere anledninger utfordret Miloševićs linje, både med hensyn til krigen i Bosnia og internasjonale kontakter, førte dette til handelskrig fra Serbias side i 1994. Montenegro følte at dets interesser ikke ble ivaretatt, men var for økonomisk avhengig av Serbia til at uavhengighet kom på tale. Men en høylydt opposisjon krevde at Montenegro måtte tre ut av føderasjonen.

Jugoslavia fikk et stort flyktningproblem som følge av krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I 1995 var det 300 000 flyktninger i Serbia og Montenegro. I 1995 kom over 100 000 serbiske flyktninger fra Krajina etter kroatenes offensiv.

Sommeren 1997 gikk Milošević av som serbisk president, og den jugoslaviske nasjonalforsamlingen utnevnte ham til president i Jugoslavia. Presidentvalget i Serbia samme høst måtte avholdes i flere runder fordi ingen av kandidatene fikk rent flertall. Til slutt ble Milan Milutinović innsatt som president i slutten av desember, selv om OSSE mente at det hadde forekommet flere uregelmessigheter ved valget. Han satt frem til 2002.

I 1998 kom spliden mellom republikken Montenegro og føderasjonen Jugoslavia til syne. I juni trakk den nye nasjonalforsamlingen i Montenegro tilbake 20 montenegrinske representanter fra det jugoslaviske parlamentet, og erstattet dem med representanter fra president Milo Djukanovićs fløy. Begrunnelsen var å hindre at Milošević skulle få totredjedels flertall for nye konstitusjonelle lovforslag. Men Milošević nektet disse representantene å møte i det jugoslaviske parlamentet.

Milošević fratok Kosovo, som siden 1946 hadde vært en provins innenfor Serbia, statusen som autonomt område i 1989. Dette førte til at noen etniske albanere (kosovoalbanerne) forsøkte å erklære Kosovo som selvstendig stat i 1991. Konflikten mellom kosovoalbanerne og Serbia ble trappet opp i slutten av 1990-årene. I 1998 uttalte den kosovoalbanske UCK-geriljaen (engelsk KLA, Kosovo Liberation Army) at den ønsket et selvstendig Kosovo gjennom militær motstand mot serbiske myndigheter. Serbiske sikkerhetsstyrker gikk stadig til angrep mot angivelige medlemmer av UCK. Det internasjonale samfunnet reagerte sterkt på fremferden til de serbiske styrkene, som av mange ble oppfattet som massakrer mot sivilbefolkningen. De serbiske styrkene hevdet at UCK mottok ulovlige våpenforsyninger fra Albania og utplasserte derfor styrker i Vest-Kosovo.

Det ble forsøkt å komme frem til en fredelig løsning, men dette mislyktes. Det internasjonale samfunnet kritiserte både de serbiske sikkerhetsstyrkene og UCK-geriljaen for volden som ble tatt i bruk i konflikten. I slutten av mars 1998 vedtok FNs sikkerhetsråd en våpenblokade mot Jugoslavia.

Høsten 1998 ble Milošević og USAs spesialutsending Richard Holbrooke enige om utplassering av OSSE-observatører i Kosovo. I tillegg skulle NATO overvåke luftrommet over Jugoslavia. Både de serbiske lederne i Kosovo og UCK-geriljaen kritiserte avtalen. Men utplasseringen av OSSE-observatørene stoppet ikke kamphandlingene mellom partene. Et utkast til en fredsavtale fra 1999 (Ramboulliet-avtalen) gikk ut på at UCK-geriljaen skulle avvæpnes innen tre måneder og at mesteparten av de serbiske sikkerhetsstyrkene skulle trekkes ut av provinsen.

Avtalen ble til slutt godtatt av kosovo-albanerne, inklusive UCK. Men serberne avviste den; de ville ikke godta utplassering av utenlandske soldater i Kosovo. Under forhandlingene ble det rapportert at serbiske styrker hadde tvunget flere tusen albanere på flukt fra Sør-Kosovo. Til tross for protester fra Russland truet NATO med luftangrep hvis det ikke ble noen fredsavtale.

24. mars 1999 – like etter at forhandlingene hadde brutt sammen – startet NATO luftangrep mot Jugoslavia. De serbiske sikkerhetsstyrkene iverksatte deretter massedeportasjoner og massakrer av sivile i stor skala. Innen begynnelsen av april hadde 140 000 etniske albanere flyktet til Makedonia, 300 000 til Albania og 32 000 til Montenegro. Montenegrinske myndigheter nektet å adlyde ordren fra Milošević om å sette montenegrinske sikkerhetsstyrker under føderal militær kommando.

I begynnelsen av mai 1999 ble G8-landene enige om hovedprinsippene for en politisk løsning på konflikten. Det var enighet om å utplassere internasjonale styrker i Kosovo. En måned senere uttalte den føderale regjeringen at den hadde akseptert hovedprinsippene for løsning av konflikten. Avtalen gikk ut på at serbiske sikkerhetsstyrker skulle trekkes ut og at det skulle utplasseres en styrke bestående av 50 000 soldater fra NATO og Russland (KFOR-styrken). Etniske albanere skulle få komme tilbake til Kosovo, og provinsen skulle garanteres noe selvstendighet under et internasjonalt interimstyre. FNs sikkerhetsråd godkjente fredsplanen.

I 1999 økte motstanden mot Milošević-regimet. En rekke demonstrasjoner krevde at Milošević skulle gå av. Opposisjonen var imidlertid svekket på grunn av uenighet. Etter at serbiske militære tok på seg ansvaret for en bilulykke som drepte flere opposisjonspolitikere, klarte opposisjonen å bli enige om et felles krav om å avholde valg i Serbia innen utgangen av april 2000.

Sommeren 2000 endret Milošević grunnloven, slik at han kunne gå inn i en ny periode som president i Jugoslavia. I tillegg sørget han for at det skulle avholdes direkte valg på presidenten, som tidligere hadde blitt utnevnt av nasjonalforsamlingen. Men opposisjonen forente kreftene og gikk sammen i DOS-alliansen, som lanserte Vojislav Koštunića som presidentkandidat til valget i september. Da det ble åpenbart at Koštunica hadde fått flest stemmer i første valgomgang, men at Milošević allikevel ville arrangere en ny valgomgang, reiste folket seg i en åpen protest, stormet parlamentsbygningen og TV-huset, som begge ble satt i brann. Milošević ble tvunget til å gå av da de militære og politiet ikke slo ned oppstanden.

Koštunica ble tatt i ed som ny president 7. oktober 2000. Zoran Zizić ble statsminister for en regjering som hadde representanter fra DOS og et sosialistisk parti.

Opposisjonen måtte også vinne valget i Serbia for å felle Milošević-regimet, noe som skjedde i desember 2000. Zoran Djindjić fra DOS-alliansen ble statsminister i januar 2001.

Jugoslavia var avhengig av økonomisk hjelp fra Vesten. Det meste av økonomien lå i ruiner etter åtte år med sanksjoner, 11 uker med NATO-bombing og 13 år med vanstyre. Vestmaktene var villige til å gå inn med full tyngde under visse forutsetninger. Det nye regimet måtte blant annet innføre økonomiske reformer, respektere folks rettigheter og samarbeide konstruktivt med den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag.

I april 2001 ble Milošević arrestert og anklaget for korrupsjon og maktmisbruk. Han satt deretter i husarrest i Beograd, inntil han i juni ble utlevert til domstolen i Haag, som hadde sendt ut arrestordre på Milošević i 1999. DOS-alliansen i Serbia gikk inn for utlevering. Men de føderale myndighetene i Jugoslavia mente at den var ulovlig, og statsministeren gikk av i protest. Det var trolig internasjonalt press som førte til utleveringen; hvis ikke Milošević hadde blitt utlevert, ville Jugoslavia gått glipp av økonomisk bistand til gjenoppbygging av landet. Milošević satt siden fengslet i Haag, og rettssaken mot ham var ikke avsluttet da han døde 2006.

Etter at krigen i Kosovo var over foreslo den montenegrinske regjeringen å oppløse føderasjonen Jugoslavia, og erstatte den med en løsere union. Serbiske myndigheter satte seg imidlertid imot. Heller ikke EU ønsket at Montenegro skulle få større uavhengighet – siden Kosovo fortsatt skulle være en integrert del av føderasjonen Jugoslavia, ville et selvstendig Montenegro satt den skjøre stabiliteten i Kosovo i fare.

I mars 2002 ble de to republikkene enige om å erstatte føderasjonen Jugoslavia med unionen Serbia og Montenegro. Avtalen innebar at Montenegro måtte gi slipp på ønsket om løsrivelse for tre år, mens Serbia måtte godta at unionen ble løsere enn de ønsket. Kosovo skulle fortsatt være underlagt FN-administrasjon. Det var EUs utenrikspolitiske leder som forhandlet frem avtalen.

4. februar 2003 vedtok det jugoslaviske parlamentet den nye grunnloven; det tidligere Jugoslavia ble dermed erstattet med unionen Serbia og Montenegro. Svetozar Marović fra Montenegro ble valgt som unionspresident i begynnelsen av mars. Presidenten ledet en regjering med bare fem ministere. Regjeringen arbeidet med utenriks- og forsvarspolitikk, økonomi, menneskerettigheter og minoritetsspørsmål.

Bare noen dager senere ble Serbias statsminister Zoran Djindjić myrdet. Etter attentatet innførte myndighetene unntakstilstand og startet en opprensking over hele landet; i begynnelsen av mai hadde over 10 000 mennesker blitt kalt inn til avhør, 3000 satt i varetekt og rundt 50 tiltaler ble reist. USA, EU og andre vestlige land hadde lenge oppfordret serbiske myndigheter til å få kontroll over hæren og andre militære grupperinger. Det internasjonale samfunnet anerkjente derfor myndighetenes oppryddingsaksjon. 2. april ble Serbia og Montenegro medlem av Europarådet, i tillegg åpnet USA for våpeneksport og bevilget penger til hæren og politiet. Unionens væpnede styrker ble lagt under sivil kontroll. Zoran Zivković overtok som statsminister etter Djindjić.

Ved årsskiftet 2003/2004 ble det avholdt valg til nasjonalforsamlingen i Serbia. De nasjonalistiske partiene Serbias radikale parti (SRS) og Det serbiske sosialistparti stilte begge med toppkandidater tiltalt for krigsforbrytelser; SRS med Vojislav Seselj og Det serbiske sosialistparti med Slobodan Milošević. SRS vant valget med nesten 28 prosent av stemmene. Miloševićs parti fikk 7 prosent. I begynnelsen av mars – etter to måneder med forhandlinger – tiltrådte Vojislav Koštunica som statsminister for en moderat koalisjonsregjering. Regjeringen bestod av tre reformvennlige partier. Koštunicas parti – Serbias demokratiske parti – blir regnet som et moderat nasjonalistparti. Han inngikk en avtale med Miloševićs parti om parlamentarisk støtte.

Regjeringen lovet å arbeide for at Serbia skulle bli medlem av EU. En av betingelsene for EU-medlemskap er at Serbia må arbeide for utlevering av mistenkte krigsforbrytere til krigsforbryterdomstolen i Haag. Forholdet mellom Serbia og FNs krigsforbryterdomsstol har vært spent. Domstolene i Haag har beskyldt serbiske myndigheter for å beskytte mistenkte krigsforbrytere som Radko Mladic, som er tiltalt for massakrene i Srebrenica i 1995.

Serbia var i perioden 2002–2004 uten en valgt president. Dette skyldes at flere valg var blitt erklært ugyldige grunnet for lav valgdeltakelse – som igjen ble iscenesatt av kandidater som ikke var sikre på å vinne annen valgomgang (de oppfordret sine tilhengere til å holde seg hjemme). Etter at nasjonalforsamlingen fjernet kravet om 50 prosent valgdeltakelse, ble det avholdt presidentvalg høsten 2004. Det ble vunnet av den moderate Boris Tadić. Etter valget i Montenegro i 2003 ble sosialisten Milo Djukanović statsminister for en tre-parti regjering. Filip Vujanović ble Montenegros president samme år.

Montenegro ville ikke være med på et felles valg til en felles nasjonalforsamling i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Dette hadde igjen sammenheng med forholdet til EU. Både statsforbundet og Montenegro hadde ambisjoner om å bli medlem av EU, og diskusjonen dreide seg om sjansene var størst for å oppnå medlemskap som ett eller to land. Et forslag om å oppløse statsforbundet ble lagt ut til folkeavstemning i Montenegro i 2006, og oppnådde nødvendig flertall med knapp margin: 55,4 prosent stemte for uavhengighet – EU hadde satt 55 prosent som krav for å godkjenne resultatet.

Bare et par uker etter folkeavstemningen var de formelle endringene gjennomført, og Montenegro ble anerkjent som selvstendig stat av de fleste land i juni 2006. Serbia arvet medlemskapet i de internasjonale organisasjonene, mens Montenegro måtte søke om opptakelse i FN og andre organer.

Etter oppløsningen var det ventet at Montenegro ville få fortgang i medlemskapsforhandlingene med EU, der Serbia var suspendert på grunn av landets manglende samarbeid med den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. De to mest ettersøkte krigsforbryterne – Radovan Karadžič og Radko Mladič – ble begge dømt til 40 års fengsel i 2016. Utleveringen til krigsforbrytertribunalet i Haag ble ansett som en forutsetning før Serbia ble tildelt kandidatstatus for EU-medlemskap i 2012.

• Jugoslavias historie
• Oversikt over Jugoslavias historie
• Serbias historie
• Montenegros historie