Scipio den yngre var en romersk feltherre og statsmann. Han er særlig kjent for å ha gjort ende på Karthago i 146 fvt.
Scipio d.y. framstår som en konservativ og hard, men kløktig politiker og militær som tilhørte optimatene. Han har en framtredende rolle i verkene til Polyb og Cicero, hvor han framstår som et slags ideal på en romersk statsmann. Dessuten plasseres han som sentrum for den såkalte «scipionske sirkel», en idyllisert krets av aristokrater, litterater og kulturpersonligheter.
Scipio d.y. var sønn av Aemilius Paullus, men ble adoptert av sønnen til den berømte Cornelius Scipio Africanus d.e. (med samme navn) og kom inn i den mektige og kulturinteresserte Scipio-slekten i ung alder. Selv var han meget begavet og kulturinteressert, og fikk forfatteren Polyb – selv en del av familiens hushold – som venn og støttespiller fra ungdomsårene.
Scipio d.y. tjenestegjorde for første gang under sin kjødelige far i den tredje makedonske krigen i 168 fvt. Seinere utmerket han seg for sitt mot og sine diplomatiske evner som militærtribun i Spania og Afrika mellom 151 og 148, før han ble valgt som konsul 147, selv om han ikke hadde fulgt embetsstigens tradisjonelle steg.
Som øverstkommanderende for romerhæren brakte han den tredje puniske krig (149–146) til ende, noe som medførte at Karthago ble fullstendig ødelagt. Han gikk imot fredsslutningen med Numantia forhandlet fram av sin fetter og svoger, Tiberius Gracchus i 136, og medvirket til at avtalen ikke ble anerkjent og numantinerne forrådt. Isteden ble han på ny valgt til konsul 134, fortsatte krigen i Spania og stod bak en tøff beleiring og erobring av Numantia i 133. I ettertid motarbeidet han også Tiberius Gracchus' sosiale reformer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.