Faktaboks

Stiftet
1883
Nedlagt
2000
Etter at bedriftens produksjon ble lagt ned i Norge, ble Sætre dyrket videre som et rent varemerke.
/Industrimuseum.

Sætre Kjeksfabrikk var en industribedrift i Kolbotn som produserte ulike typer kjeks. Bedriften ble etablert i 1883. I 2000 ble produksjonen avviklet i Norge og flyttet til Sverige. Sætre kjeks er fortsatt en viktig leverandør til norske matvarebutikker og et av Norges mest kjente varemerker.

Kjeksfabrikken startet på en gård i Asker, ble en stor fabrikk på Vålerenga i Oslo og storindustri på Kolbotn før det som et selskap i Orkla ble lagt ned som produksjonsbedrift og dyrket videre som et rent varemerke.

Historie

I 1883 startet Hans Otto Røhr (1836–1912) opp en kjeksfabrikk på gården i Heggedal i Asker. Han hadde vært i England og lært seg kjeksbaking i 1860-årene. Sin første kjeksfabrikk satte han opp i Drammen i 1871, men etter en brann og økonomiske vansker forlot han Drammen og startet på nytt i Asker i 1883. Bakerimesteren var importert fra England. Det var vanlig at fagfolkene var importert. Røhr hadde konstruert maskinene selv, og fyrte ovnene med ved. Beliggende på landsbygden i Asker kjøpte han råvarer som melk og egg lokalt. Jernbanetransport til hovedmarkedet i Oslo var viktig for lokaliseringen. Kraften tok han fra Verkselven ved hjelp av remtransmisjon.

Bedriften ble aksjeselskap i 1897, men fikk store økonomiske vanskeligheter blant annet på grunn av opphevelsen av handelsavtalen mellom Norge og Sverige. Sverige var et viktig marked for Sætre. Fabrikken var nærmest konkurs etter en opprivende strid mellom Hans Otto Røhr og styret. Røhr gikk av i 1900. Wilhelm Oscar Ziener ble ansatt i 1905, først som agent og deretter som disponent. Ziener bygget opp igjen fabrikken, men da den brant i 1905 ble den ikke gjenreist i Heggedal, men flyttet til Oslo.

Produksjon og vekst på Vålerenga

Sætre fabrikker på Vålerenga hadde eget velferdsbygg med garderober, dusjer, badstuer, festsal og kjøkken.
/Oslo Museum.
Sætres fabrikk på Vålerenga.
/Oslo byarkiv.

Arbeidet med å bygge opp fabrikken i Østerdalsgaten på Vålerenga gikk fort, og etter kort tid kom kjeksproduksjonen i gang igjen. Bedriften vokste og slet seg gjennom den vanskelige tiden fra 1914 til 1918. Bedriften ble da kjent som en foregangsbedrift hva angår bedriftsvelferd, og fremhevet som en mønsterbedrift av fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg. Sætre hadde eget velferdsbygg med garderober, dusjer, badstuer, festsal og kjøkken.

Den nye kjeksfabrikken ble en stor arbeidsplass, særlig for kvinner. Bedriften hadde hybelhus for arbeidere som kom fra landsbygda. Arbeiderne var særlig unge jenter, ofte nettopp konfirmert. En egen sosialsekretær tok seg av jentene og ga dem opplæring i personlig økonomi, samt veiledning i hvordan de kunne klare seg på egen hånd i byen.

Da den opphetede krigsøkonomien kollapset i 1921, hadde Sætre kommet i en svært vanskelig situasjon. Wilhelm Ziener ble avsatt og bedriften solgt. Den nye ledelsen, Harald Ohlsen & co., klarte å lose bedriften gjennom, og i 1926 kjøpte Sætre opp de største norske konkurrentene sine; Drammen Kjeksfabrikk, Erbe & Co i Trondheim, von Erpecom i Bergen og Fr. Meyer i Oslo.

Bedriften vokste stadig. Både antall kjekssorter, antall produkter og antall ansatte økte kraftig. Tross den vanskelige mellomkrigstiden var Sætre på veg mot nye høyder ved krigsutbruddet i 1940. Da hadde de blant annet gjort større investeringer i nytt utstyr. Krigen slet sterkt på bygninger og utstyr. Bedriften ble definert som strategisk virksomhet og produserte for tyskerne.

Etterkrigstiden bød på nye utfordringer. Næringslivet ble sterkt regulert, og investeringene måtte komme slik som myndighetene anså best. Sætre trengte nye maskiner, men kunne ikke kjøpe dem etter egne planer. Sætre gikk ikke tilbake til sortimentet fra mellomkrigstiden. Det var preget av mange sorter som hadde stort innslag av håndarbeid. Ute i verden baserte man seg på masseproduksjon. Også Sætre måtte følge denne trenden. I 1960 var tomten i Østerdalsgaten fullt utbygget og fabrikken for liten, og et nytt produksjonsanlegg sto ferdig på Kolbotn i 1963.

Industri på Kolbotn

Produksjon av Sætre-kjeks.
/Industrimuseum.

I 1967 tok bedriften steget fullt ut og flyttet administrasjonen til Kolbotn. Etter fem år fusjonerte Sætre med Oslo Kjeksfabrikk, og hele virksomheten ble samlet i Kornmovegen 1 på Kolbotn. 1970-årene var preget av omlegginger og effektiviseringer, som førte til urolige arbeidsforhold. I 1984 ble Borregaard hovedaksjonær, og i 1991 ble Sætre en del av Orkla-konsernet ved fusjonen mellom Orkla og Borregaard.

Perioden etter 1945 var preget av kontinuerlig effektivisering med reduksjon i antall ansatte og tilpasning til stadig åpnere internasjonale markeder. Sætre jobbet aktivt med utenlandske fabrikker om produksjonsavtaler og oppkjøp. Etter hvert utviklet bedriftens rolle seg fra å være den sterke parten i fusjon mellom de fem største kjeksfabrikkene i 1926, til å bli overtatt av større aktører i de senere tiårene.

Fra fabrikk til boligtun

I 2000 flyttet produksjonen til mer moderne fabrikkanlegg i Sverige. Dermed var det slutt på norskprodusert kjeks i stor stil.

Etter at fabrikken var stengt ble det bestemt at bygningen skulle erstattes med boliger. Selvaag Bygg konstruerte et boligfelt med lave blokker og boliger tilpasset eldre mennesker.

Fabrikkbygningen ble revet i november 2010. Oppegårds ordfører og lokalavis var til stede for å markere vemodet over at bygdas kjente industribygg ble borte, men også gleden over de kommende boligbyggene.

Navnene Sætretunet og Kornmoenga står igjen som minner om virksomheten som preget området i nesten 50 år.

Les mer i Store norske leksikon