Rune Johansen

Johansens motiver handler om det hverdagslige og alminnelige. Han har banket på dørene til ukjente mennesker, og bedt om å få komme inn. Hans kunstneriske prosjekt begynte med å fortelle om de mange ulike menneskene som har levd og lever langs kysten i Nord-Norge, og deres værharde og røffe omgivelser. Det visuelle universet til Johansen forflyttet seg etter hvert også til andre perifere strøk, slik som Hemsedal, i Hallingdal , (2006) og til norsk-amerikanske miljøer i USA, nærmere bestemt Minnesota, Nord-Dakota og Wisconsin. I 2007 reiste folkelivsskildreren Johansen til USA for å lage en serie bilder av norsk-amerikanere og det som kjennetegner deres norske kulturarv. Gjennom personlige møter, fortrolige samtaler og nære portretter laget han en boklig hyllest til de nordmenn som fulgte drømmen og i uvisshet reiste over til det lovede land Amerika. Boka Da æ var i Amerika kom ut på Press forlag i 2008, og ble samme år kåret til Årets vakreste fotobok/kunstbok av Grafill.

Med sin særegne fotografiske signatur har han med denne amerikanske reiseskildringen kommet nært på den norske emigrasjonshistorien og det norske Amerika.

Bildene fra Nord-Norge, spesielt fra Steigen og Beiarn, viser mennesker og interiører, ofte med enkle hjem og hus som ramme. Omgivelsene i disse utkantstrøkene står nok fjernt fra mye av det som oppleves som «den norske virkeligheten», hvor det urbane livet i byene og våre materielle verdier har et større fokus. Mange av de små lokalsamfunnene langs kysten er i ferd med å forsvinne. Slik sett fungerer bildene og bøkene både som verdifulle dokumenter og som historiebøker fra en samtid i rask endring. I respekt for menneskene foran kameraet fotograferer Johansen sine objekter med en stor porsjon varme, humor og et åpent og nysgjerrig sinn. Tilliten og nærheten til modellene ivaretar deres integritet, og styrer unna både sarkasme og romantiserende forestillinger om «det eksotiske» i livet på landsbygda. Bildene inviterer betrakteren til å la blikket vandre rundt i de detaljrike interiørene og slik sett dikte videre på fortellingene selv.

Med røttene godt plantet i Nord-Norge og med stor kunnskap om landsdelen, er Johansen som en «heimstadkunstner» å regne. Han viser oss sine omgivelser. Bildene av interiørene er nærmest en tilbedelse av populærkulturen og den folkelige estetikken, gjerne forbundet med kitsch. Tiden har fått stå stille. Gjennom små glimt av andres hverdag, som familiebilder, nipsgjenstander, souvenirer, diplomer, kongeportretter, klokkestrenger, bilder og bøker, utvider vi forståelsen av både andre og oss selv. Kulturgjenstandene – artefaktene – forteller oss om levemåter, skikker, tanke- og følelsesliv i et samfunn. Dokumentarfotografiet kan derfor ligge nært både antropologiske, arkeologiske og kunsthistoriske perspektiver i sin tilnærming.

Johansens kunstneriske prosjekt kan sees i sammenheng med en sterk tradisjon for dokumentariske kunstuttrykk i nord. Eksempler på relevante paralleller er Knut Erik Jensens kritikerroste film Heftig og begeistret (2001) og arbeidet til de finske fotografene Talleiv Taro Manum og Esko Männikkö. Alle forholder seg til dokumentarformen som en subjektiv opplevelse og erfaring, og arbeider med mennesker og samfunnsendringer i utkantstrøk.