Foreldre: Statsminister Einar Gerhardsen (1897–1987) og Werna Julie Koren Christie (1912–70).
Gift 1) 23.3.1968 med sosialøkonom og politiker Tove Astri Strand (1946–), datter av rådmann Norvald Strand (1920–1989) og hjelpepleier Svanhild Asbjørg Lundhaug (1927–), ekteskapet oppløst; 2) 4.6.1999 med sykepleier og underdirektør Mai Helen Smith (7.5.1945–), datter av gårdbruker Morten Smith (1910–1973) og Hilda Olea Olsen (1917–2015).
Rune Gerhardsen var en norsk politiker for Arbeiderpartiet med en mangeårig politisk karriere i hjembyen Oslo, blant annet som byrådsleder fra 1992 til 1997.
Gerhardsen var tidligere gift med Tove Strand. De fikk døtrene Mina Gerhardsen og Marte Gerhardsen.
Rune Gerhardsen ble født vel ett år etter at hans far Einar Gerhardsen kom hjem fra krigsfangenskap. Han ble født inn i en familie der alle var aktive i arbeiderbevegelsen; i nesten hele oppveksten var faren både statsminister og leder av Arbeiderpartiet, mens moren var aktiv i barneorganisjonen Framfylkingen og i Oslo-politikken.
Rune Gerhardsen kunne lese flytende da han som 7-åring begynte på skolen. Han satt ofte på farens fang under lesing av dagens Arbeiderbladet. Barnet spurte faren hva bokstavene betydde og Einar orienterte tålmodig. Kontakten var tett. Rune opplevde at begge foreldrene tok hans spørsmål og meninger alvorlig.
Han var med i Framfylkingen og siden i AUF, der han var formann fra 1973 til 1975. Etter Framfylkingen gikk Gerhardsen over i AUF. Han satt i ledelsen (medlem av sentralstyret i perioden 1969–1975, de to siste årene som AUF-leder) da ungdomsbevegelsen var kritisk til viktige deler av partiets politikk, som for eksempel norsk medlemskap i NATO, deltakelse i EF og støtte til det amerikanske engasjement i Vietnamkrigen. Han stod sammen med foreldrene om det som er blitt betegnet som et oppgjør med Arbeiderpartiets mangeårige partisekretær Haakon Lie.
Ved siden av ungdomspolitikken fullførte Gerhardsen sosialøkonomisk embetseksamen 1971. En kort tid var han konsulent i Samferdselsdepartementet og i tre år økonom i LO fra 1979 før politikken grep ham for alvor.
Foto fra 1990-årene
Gerhardsen var rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe og partiets leder, Gro Harlem Brundtland mellom 1982 og 1983. Fra 1983 til 1987 var han personlig sekretær for LOs leder Tor Halvorsen.
Bypolitiker ble Rune Gerhardsen for fullt fra 1987. Da ble han nominert som Oslo Arbeiderpartis toppkandidat på en noe uvanlig måte: Partiet hadde vedtatt sin liste da daværende utenriksminister Knut Frydenlund døde. Gro Harlem Brundtland hentet Oslo-partiets nominerte toppkandidat, Thorvald Stoltenberg, til Utenriksdepartementet, og i stedet for opprykk for nestemann på listen valgte Oslo Arbeiderparti å sette Rune Gerhardsen øverst.
Det var en vel forberedt Gerhardsen som tok fatt på arbeidet i bystyret. Fra moren var han tidlig orientert om mange av hovedstadens problemer, og Gerhardsen selv hadde arbeidet med bysakene som kommunalrådssekretær (1975) og rådmannssekretær (1975–1979, avbrutt av et kort engasjement som rådgiver for daværende kommunalminister Leif Aune). Han kjente Oslos utfordringer fra grasrotnivå, fordi han i perioden 1979–1983 var medlem og leder av bydelsutvalget der han bodde, på Stovner.
Gerhardsen var medlem av Oslo bystyre fra 1988 til 1999 og på ny fra 2003 til 2019. Han var byrådsleder i perioden 1992–1997 og kommunalråd i Oslo i perioden 1988–1991, og fra 2003 var han leder for bystyrets samferdsels- og miljøkomité. I fire av årene han var byrådsleder, var byrådet en koalisjon mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og samarbeidet gikk så bra at da Gerhardsen og SV-leder Erik Solheim tok til orde for et nærmere samarbeid mellom partiene, utløste det vrede fra Ap-ledelsen.
Gerhardsen var opptatt av arealplanlegging og la ned mye arbeid i å utvikle plasser der byens innbyggere skulle kunne utfolde seg; trafikkmønsteret på Rådhusplassen og Youngstorget ble for eksempel endret slik at arealene gav mer tumleplass for befolkningen.
Rune Gerhardsen var opptatt av lange linjer i samfunnsutviklingen. Han har uttrykte seg kritisk mot «snillisme» – det at ansvarlige myndigheter etter hans syn ikke er strenge nok når det gjelder å dele ut trygdemidler og annen hjelp fra det offentlige – og understreket heller den enkeltes personlige ansvar. Han la vekt på å gjøre politikken synlig og var vært dyktig til å få oppmerksomhet om det han stod for. Hans evne til nytenkning gjorde ham noe omstridt i hans eget parti.
I perioden 1997–2002 var Rune Gerhardsen rådgiver i Geelmuyden Kiese. Gerhardsen var også byrådslederkandidat ved kommunevalgene i 2003 og 2007, men tapte med knapp margin. Han var også Arbeiderpartiets ordførerkandidat i 2011, men nådde ikke opp.
Rune Gerhardsen var president i Norges Skøyteforbund i perioden 1986–1990, i en periode da de sportslige resultatene på isen forbedret seg for norske løpere. Også forbundets administrasjon og økonomi ble bedre. I to av disse årene var Gerhardsen også medlem av Norges olympiske komité. Han var på ny president i skøyteforbundet i perioden 2001–2003.
I 1991 utgav Gerhardsen boken Snillisme på norsk, som fikk mye oppmerksomhet. Erindringsboken Du er faren min likevel? kom i 2002.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.