Rossabø kirke

Kirkehuset er satt sammen av et rektangulært volum med en skjev pyramide på toppen. Rektangelvolumet har flatt tak. Pyramiden, med kvadratisk grunnplan 20 x 20 meter, sitter litt innpå det underliggende volumet i anleggets lengderetning, men går til kantene på de andre sidene, helt ut mot nordøst, med utspyer fra taket. Mot sørvest, mellom pyramiden og det underliggende volumets parapet, er det en vannrenne som går til et innvendig nedløp. Rektangelvolumet er lagt inn i terrenget. Fasaden mot sørvest har følgelig en høyde tilsvarende to etasjer. I underetasjen, under selve kirken, ligger menighetskontorene og en forsamlingssal i tilfluktsrommet. Nedsiden av anlegget har atkomst fra en boligvei og en parkeringsplass. På oppsiden mot friarealet har rektangelvolumet lukket fasade i én etasje. Lengst mot nordvest er det en separat inngang til menighetssalen, belyst fra samme side. Kontordelen i underetasjen er trukket inn fra fasaden og lagt bak en smal arkade. Kontordelen er en treboks som på hjørnet går opp i to etasjer, og i andre etasje ligger dåpssakristiet.

Bygningen er en feiende flott og kraftig konstruksjon i råbetong som er støpt på stedet. Flaten er artikulert ved horisontale og vertikale lekter som markerte støpeskjøter og sporene av enten horisontal eller vertikal bordforskaling. Pyramidetoppen er kuttet av, og fra et overlys, en lanterne, strømmer dagslys inn i kirkerommet. Om kvelden blir lanternen et fyr i mørket.

Hovedinngangen til kirken er fra den øvre forgård. Et smalt «våpenhus» ligger mellom dåpssakristiet på venstre side og sakristiet og organistkontoret til høyre. Fra «våpenhuset» kommer man direkte inn i kirkerommet omtrent i tverraksen. Det høyreiste rommet, hele 18,5 meter, har alteret til høyre. Møbleringen består av løse stoler og faste benker i grupper. Til venstre når man kommer inn, er gruppen med løse stoler. De to benkegruppene til høyre har midtgang symmetrisk om alteret. Det er altså en vinkelvandring fra inngangen til alteret.

Rommet er lyst og vennlig, takket være mye treverk, hvitmalte vegger på to sider og vinduer og glassvegger på de to andre. Den grove betongen er også ført inn i kirkerommet, men nå som strukturerende ledd som forklarer rommet og konstruksjonen: ribbetak, en kraftig ringdrager, pilarer i hjørnene – alt beskriver rommet og pyramidetakets bærekonstruksjon.

Møbleringen er både fri og bundet. På grunn av den sentrale plasseringen av inngangen vil en som kommer sent til gudstjenesten, føle de manges blikk. Man kan vanskelig snike seg inn i kirken og sette seg usett på bakerste benk.

De liturgiske møblene er mobile og kan, i prinsippet, plasseres i rommet etter ønske. De er holdt i lyst treverk og er tegnet av arkitektene. De løse stolene er også i lyst treverk og spiller vakkert sammen med treverket i vinduene, glasskilleveggene og trefyllingen i taket mellom betongribbene. Sentrum i det skjeve pyramidetaket ligger tilnærmet der tyngden av de liturgiske møblene befinner seg. Dette motsier den frie møbleringen, men gir rommet karakter og retning.

Orgelet står til venstre for alteret, og organisten har god kontakt med liturgen og menigheten, men orgelet konkurrerer med kirkerommet. Det som imidlertid ikke kan rikkes, er døpefonten. Den står til høyre når man kommer inn i kirkerommet, og er en klippe av rått tilhugget stein med et polert basseng. Temperert vann strømmer ut av steinen, ned i bassenget og videre ned i et gruslagt felt i gulvet, et moderne svar på piscina.

Hovedutsmykningen, et relieff i metall laget av Veslemøy Nystedt Stoltenberg, kunne sikkert vært trukket ut i rommet sammen med alteret. Denne kirken har en langt større frihet enn både arkitektene og menigheten forsto på det tidspunktet da den ble bygget. Arkitektene, som i sin tid arbeidet hos Knut Knutsen og hadde hatt ham som lærer på skolen i Oslo, har her tilsynelatende brutt med ikke bare hans form- og materialverden, men også hans romverden. For arven fra Knutsen-skolen ligger her ikke i form og uttrykk, men i holdning. «Et lite rom kan ha et stort vindu,» sa Knutsen. I det ligger det at forventningen om en verden hvor alle størrelser følger hverandre slavisk, er en triviell verden.

Det hører med til historien at juryen trodde at forfatteren av vinnerprosjektet var Knut Knutsen! Juryer har ofte en «gjettekonkurranse» om hvem premievinneren er, før de spretter navnekonvoluttene. Konkurranseprosjektet var nemlig beskrevet til å være i tegl og hadde dessuten trekk av Peter Celsings og Sigurd Lewerentz’ kirker. «Alle» visste at Knutsen var opptatt av nettopp disse to. Men det var altså elevene hans som tok innersvingen på mesteren. Han selv fikk ingen premie i denne konkurransen. Haugesund kommune var ikke særlig begeistret for tegl, som de mente sto dårlig i vestlandsklimaet, og forlangte derfor at kirken skulle oppføres i betong.

Gulvene i kirken og menighetssalen er imidlertid røde teglplater. Slike teglplater er også lagt ute i forgårdene og trappene mellom dem. Det utvendige treverket er beiset mørkt og representerer samme grovhet som betongen. Senere er det malt i en underlig rødfarge. Som helhet fremstår kirken som en gjennomtenkt kirke med mye nøkternhet og mangfoldighet paret med stor grad av pragmatisme og det man etter hvert skulle få oppleve i norsk kirkebygging: kompleksitet og motsetninger.

De samme arkitektene vant i 1968 konkurransen om Bekkefaret kirke i Stavanger. Det er en kirke i tegl, stål og glass hvor hovedinngangen utvider seg til et torv mellom en rygg med betjenende rom, lagt i rett vinkel, og selve det sirkulære kirkerommet, som kan deles av fra de øvrige rommene. Kirkerommet er blitt ganske lite og ligger som et sanktum, et skjult sted, slik Frank Lloyd Wright kalte rom som man først oppdager når man kommer inn. Kirkerommet var plutselig både stort og lite på en gang, motsetningsfylt og komplekst. Og man ønsker seg tilbake til en selvforklarende kirke. Det skulle vise seg å ta noe tid. Bekkefaret kirke har arkitektoniske kvaliteter, men i en verden som søker assosiasjoner, er den kirken krevende fordi man ikke erkjenner noe umiddelbart sakralt, noe høytidelig, men mer en summarisk arkitektur med lav terskel i tiden.

Rossabøs fyrtårn er klarere og utstråler kraft og nærvær i en stadig mer egalitær verden, og vil derfor med all sannsynlighet vinne over tiden, som merke, tegn og samlingssted.