Romas arkitekturhistorie

Den første bebyggelsen i det som skulle bli Roma vokste frem på 900-tallet fvt., i jernalderen, i Romerrikets kongetid. Bebyggelsen vokste frem på Palatinen, en av de syv høydene som senere skulle definere byens utvikling. De første boligene var små jernalderhytter. Med tiden oppstod lignende bosetninger frem på to av de andre høydene i Roma, Esquilinen og Quirinalen. I løpet av 700-tallet fvt. vokste de forskjellige bosetningene sannsynligvis sammen til en større helhet som omkranset dalen som senere skulle bli Forum romanum. Dalen mellom høydene var opprinnelig et myrområde som ble brukt som gravplass, men omkring år 600 fvt. ble området drenert, da den første delen av kloakken Cloaca Maxima ble anlagt. Det drenerte området ble tidlig et viktig samlingssted.

De fleste bygninger i den romerske republikken ble reist i opus quadratum, en byggeteknikk med rektangulære tuffblokker på cirka 60 x 60 x 120 centimeter, eller i tilsvarende, men mindre og ikke like standardiserte travertinblokker. Roma hviler på en undergrunn av tuff og travertin, og blokkene ble hugget på stedet. Den romerske arkitekturen sprang ut av disse materialenes kvaliteter. Mindre bygninger kunne også reises i marmor, men det hørte til sjeldenhetene.

På 100-tallet fvt. ble det vanlig med sement, som førte til en revolusjon innen arkitekturen. Det ble mulig å bygge hvelv, buer og kupler. Betydelig større bygninger enn tidligere kunne bli konstruert, slik som Pompeiusteateret, og Marcellusteateret, som er et velbevart eksempel på et romersk teater fra augusteisk tid. Murene ble kledd med opus incertum, en teknikk med ujevne stener på maks 10 centimeter med noe glattet ytterside, som ga veggen et noe jevnt uttrykk. Litt før keisertidens begynnelse ble det vanlig med opus reticulatum, som følger samme prinsipp som opus incertum, men med en spiss ende som ble satt inn i sementen, og en kvadratisk overflate på maks 14 centimeter. Ytterst ble det lagt et lag av bemalt stukk, et eksteriør som fortsatte å være det vanlige i Roma i mer enn halvannet tusen år.

Den tidligste arkitekturen i Roma var sterkt influert av etruskisk kultur. Det fremste eksemplet var Jupitertempelet på Kapitol, som ble bygget i etruskisk stil og innviet i 509 fvt. Et annet viktig tempel fra denne perioden er Castor og Pollux-tempelet på Forum romanum. Den såkalte Servius-muren fra 300-tallet fvt., som det fremdeles finnes rester av, følger antakeligvis løpet til en eldre mur fra 500-tallet fvt., som ifølge tradisjonen ble bygget av kongen Servius Tullius. Et av de tidligste eksemplene på monumental romersk arkitektur var Circus maximus, som var anlagt i dalen mellom Palatinen og Aventinen.

Den romerske arkitekturens mest særegne arkitektur ble utviklet i senrepublikken. Teateret og termene, badehusene, var opprinnelig influert av gresk kultur og videreutviklet av romerne, mens basilika- og amfiteater-arkitekturen er av italisk opprinnelse.

De store veiene som gikk over lange avstander og til og fra hovedstaden ble utbygd og utvidet i senrepublikken, og var og delvis belagt. De tidligste av disse var Via Appia, Via Cassia og Via Flaminia. Andre viktige veier i Roma var Via sacra og Via triumphalis. I senrepublikken ble det også anlagt akvedukter som forsynte byen med vann, for befolkningsveksten førte til at det ikke lenger var tilstrekkelig i byen. Akveduktene ble i likhet med veiene et av de fremste eksemplene på Romas mest avanserte ingeniørkunst med tilhørende arkitektur.

• Les mer om Romas arkitekturhistorie i republikansk tid.

Med det tidlige keiserdømmet vokste Romas økonomi, og det påvirket arkitekturen. Samtidig endret byggeteknikkene seg. Opus reticulatum var først fremdeles den vanligste murbekledningen, men produksjonen av teglsten førte til opus mixtum. Utover i keisertiden overtok teglstenene som det vanligste bekledningsmaterialet under stukk eller plater av terrakotta eller marmor.

Antikkens Roma nådde sitt høydepunkt som et urbant sentrum, både med hensyn til befolkningsvekst, økonomisk vekst og arkitektonisk og topografisk utvikling. Antallet offentlige bygninger var høyt, og templer, teatre, amfiteatre, veddeløpsbaner og termer (badeanlegg) ga byen et monumentalt preg. Gatene var fulle av liv, med forskjellige verksteder og salgsboder, barer, bordeller, tabernaer og altre på gatehjørner. Tabernaene var en form for enkle butikker der kjøpmannen og hans familie bodde. Varer som kom med skip ble lagret i horrea, lagerhus ved Tiberen, som var en trafikkert ferdselsåre.

Under keiser Augustus nådde byggevirksomheten nye høyder, og byen ble omorganisert slik at den bedre svarte til befolkningsveksten. Et av de mest betydningsfulle monumentene fra augusteisk tid er Ara Pacis, et monumentalt fredsalter som ble anlagt på Marsmarken i 13 fvt. Til Augustus’ monumentale bygningsprosjekt på Marsmarken hører også Augustus' mausoleum.

På Caesars tid hadde Forum romanum blitt for lite, og det fantes ikke rom for de nye, offentlige bygningene det hadde blitt behov for. Caesar lot derfor bygge et nytt forum, Caesars forum, som ble det første i rekken av flere påkostede keisertorg nord for Forum Romanum: Augustus' forum, Vespasians forum, Domitians eller Nervas forum, også kalt Forum transistorium, og Trajans forum.

Colosseum ble oppført mellom 70 og 80 evt. Det er verdens største amfiteater med et grunnplan på 188 x 156 meter og en høyde på 52 meter, oppført med en kjerne av sement dekket med tegl og tuff, og med fasader av hvit travertin. Colosseum har ofte blitt brukt som et symbol på Roma, som den mest monumentale bygningskroppen som ble bygget i keisertiden.

I Roma finnes to velbevarte triumfbuer: Titusbuen og Septimius Severus' bue. Den tredje bevarte buen i Roma er den velbevarte Konstantinbuen, som står ved siden av Colosseum. Noen av de romerske seiersmonumentene som fremdeles er blant det mest iøynefallende i bybildet er Trajansøylen og Marcus Aurelius-søylen.

De fleste romerske templer som er bevart ble bygget i keisertiden. Pantheon, en av Romas, og kanskje en av arkitekturhistoriens, mest imponerende bygninger ble i sin nåværende form bygget på 100-tallet evt., på Marsmarken. Det er det best bevarte av alle romerske templer.

Det ble også bygget termer (badeanlegg). Caracallas termer rommet 1600 personer. Buer, hvelv og kupler av sement kledd i teglsten, stukk og bemaling gjorde badene til palasser, og skulpturer og relieffer dekorerte interiøret.

• Les mer om Romas arkitekturhistorie i keisertiden.

På slutten av 200-tallet evt. og den urolige soldatkeisertiden ble de militære truslene mot Roma så alvorlige at keiser Aurelian lot bygge nye bymurer. Disse, som har en kjerne av sement og er dekket av tegl, var 19 kilometer lange og omfattet et område som var fire ganger større enn det den republikanske Servius-muren gjorde. Det var først etter 1900-tallet at Roma by ekspandere utenfor dette området.

Siden tiden etter Caracalla var preget av uroligheter skjedde det lite nytt på bygningsfronten inntil en brann i 283 evt. førte til en ny oppblomstring av byggevirksomhet. Nybyggingen som fant sted var til dels i veldig stor skala, og markerte at Roma var inne i en ny blomstringsperiode. Keiser Diokletian reorganiserte Romerriket og innførte økonomiske reformer som førte til en bedre infrastruktur og bedre leveforhold. Det mest monumentale uttrykket for det var Diokletians termer og Diokletians palass.

Etter den urolige soldatkeiserperioden og tetrarkiet ble det en ny stabil periode under keiser Konstantin den store. Hans rival, Maxentius, hadde igangsatt et omfattende bygningsprogram som Konstantin overtok og gjennomførte da han beseiret rivalen i 312 evt. Maxentius hadde sannsynligvis påbegynt arbeidet med den buen som for ettertiden ble kjent som Konstantinbuen, og som markerer Konstantins triumf over Maxentius ved Mulviusbroen. Konstantin lyktes med å skape en nytt Roma, med blant annet Peterskirken, Laterankirken og Lateranpalasset, men hans periode karakteriserer også slutten på byens antikke arkitekturhistorie.

Da Konstantinopel ble hovedstad i Romerriket i 330 evt., begynte Roma for alvor å stagnere, samtidig som byen ble svekket ved stadige ytre angrep. Befolkningstallet i Roma hadde sunket, og gigantiske bygningskropper som Colosseum begynte sakte å forfalle.

• Les mer om Romas arkitekturhistorie i senantikken.

Det et tok lang tid før byen tok seg opp igjen. Roma var ikke lenger den viktigste byen i Vestriket, istedet ble Ravenna nå det bysantinske sentrum i Italia. Til tross for at rikets sentrum hadde flyttet seg til Konstantinopel, ble det bygget basilikakirker i Roma i den tidlige middelalderen. De tidlig-middelalderske kirkene er gjerne små sammenlignet med de konstantinske. Tidligere profane bygninger og templer ble gjort om til kirker, slik som Santi Cosma e Damiano nær Forum romanum, hvor kjernen er en aula som tilhørte Vespasians forum. Med føydalvesenets oppkomst tok også flere adelsfamilier i bruk antikke monumenter og bygninger og gjorde dem om til festninger. Dette skjedde med Trajans marked, Marcellusteateret og Cecilia Metellas grav. Hadrians mausoleum ble bygget om til paveborgen Castel Sant’Angelo.

Få sekulærbygg fra middelalderen kan sees i våre dager. Det er hovedsakelig kirker som er bevart. Den kristne byggeaktiviteten var avhengig av kirkens og pavens stilling. Kroningen av Karl den store til keiser i år 800 i Peterskirken styrket pavemakten, noe som reflekteres i byggingen av en rekke kirker fra 800-tallet: San Marco, San Prassede, Santa Maria in Domnica og Santa Cecilia. Sistnevnte er blant de kirkene som ble reist over tidligere villaer. Også fra 1100-tallet finnes flere kirker, og noen av disse er rikt utsmykket med mosaikker, slik som for eksempel overkirken i San Clemente, Santa Maria in Trastevere og San Crisogono. Disse er i romansk stil. Gotisk stil, som dominerte i Sentral- og Nord-Europa, spilte nesten ingen rolle i Roma. Den eneste større gotiske kirken i Roma er Santa Maria Sopra Minerva nær Pantheon fra cirka 1280.

Etter en nedgangsperiode i byggeaktiviteten i Roma på 1300-tallet, da pavesetet var i Avignon, oppstod en ny blomstring på 1400-tallet, der det antikke Roma inspirerte kunstnere og arkitekter. Etter 1450 ble de første renessansepalassene påbegynt, Palazzo Venezia og Cancelleria-palasset. Samtidig kunne den florentinske antikkinspirerte renessansestilen influere fasadene, slik man ser på Santa Maria del Popolo. Fra 1500-tallet ble Roma igjen et viktig kulturelt sentrum, og den antikke fortiden påvirket den arkitektoniske utviklingen sterkt. Bramantes lille rundtempel Tempietto ved San Pietro in Montorio fra 1502, et rundtempel i antikk stil kronet av en kuppel, anses som et av renessansens mesterverk. Det var unikt for sin tid fordi det forente antikkens arkitektur med renessansens nyvinninger.

Paveslektenes makt økte i renessansen, og det reflekteres i påkostede palasser. Det mest betydningsfulle er Palazzo Farnese, som ble tegnet av Sangallo og Michelangelo på oppdrag av Paul III og påbegynt i 1512. Michelangelo tegnet også senatshuset på Kapitol, der det antikke Jupitertempelet hadde stått, og plassen foran, Piazza del Campidoglio, som stod ferdig rundt 1530. En monumentaltrapp leder opp til plassen, mens de tre andre sidene er flankert av palasser. Plassen er ikke horisontal, men svakt konveks, som en fortsettelse av høyden den ligger på.

Der Neros sirkus hadde ligget, der den første Peterskirken var reist, begynte byggingen av den nye Peterskirken i 1506. Den ble påbegynt av Julius II, og var det alt overskyggende arkitektoniske prosjektet i Roma under senrenessansen og tidig barokk. Det enorme prosjektet trakk noen av Italias mest kjente kunstnere og arkitekter til Roma: Bramante, Rafael, Sangallo, Michelangelo, Vignola, Maderno og flere andre fremstående kunstnere var beskjeftiget med planene for kirken. Opprinnelig var det tenkt at kirken skulle være en sentralkirke i form av et likearmet, gresk kors, med den enorme kuppelen som sentrum over Peters grav, men planen kom med tiden at endres til et latinsk kors med et lengre langskip og forhall. Det er mulig at Michelangelo stod bak forhøyningen av kuppelen som gav kirken et mer dynamisk preg, mens Maderno gav fasaden sitt endelige utseende. Den stod ferdig i 1626.

Byplanleggingsforsøkene i Roma under renessansen og tidlig barokk var like viktig som oppføringen av nye bygninger. Middelalderens Roma hadde hatt små plasser og trange, kronglete gater, som hadde blitt utviklet i takt med naturlig ferdsel. Fra renessansen av ble gater og plasser bevisst dannet, ikke minst under inspirasjon fra den romerske arkitekten Vitruvius' ideer om byplanlegging. Det ble lagt gater i den hensikt å forbinde bestemte monumenter, som Borgo Nuovo mellom Castel Sant'Angelo og Vatikanet, og Via Giulia mellom Ponte Vittorio Emmanuele og Ponte Sisto. Disse gatene er rette, og skulle flankeres av bygg med utpreget fasadekarakter, i likhet med det antikke Romas fokus på frontalitet. Den paven som mest av alle kan knyttes til monumentaliseringen av Roma under renessansen er Sixtus V. Han lot anlegge flere rette og brede gater med tilhørende piazzaer for å forbinde de viktigste pilegrimskirkene i byen. En rekke antikke obelisker ble reist på de nye piazzaene. Den største står på Petersplassen, flyttet fra et punkt like ved, fra det som hadde vært spina i Neros sirkus.

Andre obelisker og monumenter som statuer markerte gatenes avslutning og krysningspunkter, men det ble også karakteristisk for denne perioden at gatene lede opp til praktfasader eller høytliggende bygninger. Eksempler på dette er gatene som leder til Kapitol og til Trinità dei Monti-kirken, Piazza del Popolo med dens utstrålende gater, og Piazza Montecitorio, begge med en obelisk som midtpunkt.

Barokken preger dagens Roma sterkt, og var en periode da stat og kirke forenet sine interesser i å uttrykke makt i kirker, palass og det urbane rom. På 1600-tallet opplevde pavekirken en blomstringstid i forbindelse med motreformasjonen, og den arkitekten og kunstneren som hadde størst innflytelse i denne perioden var Bernini. Han hadde ansvaret for utformingen av Petersplassen, som med sine mektige søyler favner om de besøkende. Berninis erkerival var Borromini, som tegnet mesterverk som kirkene San Carlo alle Quattro Fontane og Sant’Ivo della Sapienza. Berninis og Borrominis talenter ble forenet på Piazza Navona, den avlange plassen hvor det i antikken hadde vært en idrettsbane. Bernini skapte den ikoniske fontenen Fontana dei Fiumi, mens Borromini tegnet kirken Sant’Agnese in Agone, som et fremragende eksempel på barokkens arkitektur.

Flere av byens tallrike barokkirker har dog en tendens til å forsvinne i gatebildet. Selv en banebrytende kirke som Il Gesù nær Piazza Venezia, som ble påbegynt i 1568 av Vignola, ligger ved en beskjeden plass som ikke lar fasaden komme til sin rett. Bygningen av monumentale palasser fortsatte i barokken, med Palazzo Barberini som det mest imponerende eksemplet, frembragt av et samarbeid mellom Maderno, Bernini og Borromini. Den barokke stilen preget Roma til langt ut på 1700-tallet, da sentrum for barokkens arkitektur ble flyttet fra Roma til Paris i takt med pavekirkens minkende makt. Typiske eksempler på senbarokk kunst og arkitektur er den teatralske fontenen Fontana di Trevi fra 1762. Plassen foran kirken Sant'Ignazio, som er flankert av bygninger som minner om kulissene i en samtidig opera, er imidlertid mer rokokko-lignende.

Da Roma ble Italias hovedstad i det samlede Italia i 1870 vokste befolkningen eksplosjonsartet. Store byplansreguleringer ble gjennomført og en mengde offisielle bygninger kom til. Arbeidet med de store kaiene som skulle beskytte byen fra de utallige oversvømmelsene av Tiberen var et tidlig italiensk prosjekt. Byplanleggingen på 1800-tallet førte til at det ble anlagt en rekke store gater og plasser, og dette arbeidet fortsatte inn på 1900-tallet. De store gatene ble hovedferdselsårer gjennom byen, slik de fremdeles er. Via del Corso, som går som en nerve gjennom byen, var opprinnelig en av de viktigste gatene i det antikke Roma. Den leder frem til Piazza Venezia, som domineres av det veldige nasjonalmonumentet over Viktor Emanuel 2, og er et symbol for det forente Italia. Et annet eksempel på det sene 1800-tallets storslåtte piazza-arkitektur er Piazza della Repubblica, som har en spesiell form, fordi den følger de underliggende restene av Diokletians termer.

Under fascismen gjennomførte Mussolini en rekke gjennomgripende forandringer av bybildet, og mange av dem henspilte på antikken. Den tette middelalderbebyggelsen rundt Palazzo Venezia og på de romerske keiserfora ble revet for å gi plass til en bred paradegate, Via dei Fori Imperiali, som går langs de antikke keiserforaene, fra Piazza Venezia til Colosseum. Ved samme tid ble store deler av den middelalderlige bebyggelsen rundt Vatikanet, il Borgo, revet for å gi plass til paradegaten Via della Conciliazione, som utgjør en akse mellom Tiberen og Petersplassen. Denne gaten er forbundet med Piazza Venezia via Victor Emanuel-broen og -corsoen.

Et typisk monument fra Mussolinis tid er Foro Italico nord for Monte Mario, som gir en god idé om fascistisk arkitektur. Et annet område hvor man kan se egenartet arkitektur fra 1900-tallet er forstaden EUR (Esposizione Universale di Roma), som ble påbegynt i 1938 som et monument over den italienske fascismen. Anlegget ble skadet under andre verdenskrig, men ble istandsatt og utvidet etter 1952, som et område for ulike offentlige kontorer. Det er for øvrig karakteristisk for Roma at lite moderne arkitektur har trengt inn i sentrum, som i motsetning til mange andre storbyer har bevart sitt gamle arkitektoniske preg.

Senere tiders signalbygg er Ara Pacis-museet, MAXXI Museo nazionale delle arti del XXI secolo og The Auditorium Parco della Musica.

• Roma
• Romerriket
• romersk arkitektur
• arkitekturhistorie

• Claridge, Amanda. Rome. An Oxford archaeological guide, Oxford University Press 1998.
• Hibbert, Christopher. Rome. The biography of a city, 3, 000 years of her history from the Etruscan kings to Mussolini, London 1987.
• Robertson, D. S. Greek and Roman architecture, Cambridge University Press, 1992.
• Summerson, John. The classical language of architecture, Thames and Hudson 2011.