Rjukan hageby

Sam Eyde hadde noen år i forveien kjøpt området rundt Rjukanfossen fra Telemark Turistforening. Fossen var en av Telemarks største, og var utløp for et stort nedslagsfelt som samlet seg i Møsvatn på kanten av Hardangervidda. Den svenske industrimagnaten Marcus Wallenberg støttet initiativet med aksjekjøp og forbindelser til franske investorer. Han ble sittende som styreleder frem til 1942.

Sam Eyde var selv interessert i arkitektur og boligspørsmålet. Gjennom studieårene og senere ingeniørvirksomhet i Tyskland hadde han studert den høye kvaliteten ved Krupps arbeiderbyer: «Helt fra studietiden i Berlin hadde jeg interessert meg for arkitektur, og i mine selskaper skulle jeg få rikelig anledning til å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter». skrev han i sine memoarer Mitt Liv og Mitt Livsverk i 1939. Ideene ble også hentet fra Kiruna i Nord-Sverige, med Wallenberg som det naturlige kontaktleddet. Også der hentet man inn dyktige arkitekter og kunstnere. «Kiruna var en stad som skulle präglas av sekelskiftets värderingar om den goda formens betydelse för et gott samhälle». skriver Fredric Bedoire i Den svenska arkitekturens historia 1800-2000. Både i Kiruna og på Rjukan tok bedriften et totalansvar for utbyggingen av lokalsamfunnet.

Rjukan representerte i sin tid noe av det beste som ble tilbudt både arbeidere, funksjonærer og ledelse når det gjelder boligstandard. Den lå godt over hva særlig arbeidere kunne forvente andre steder i landet. Årsaken til det gode tilbudet ligger først og fremst i jakten på arbeidskraft til en avansert virksomhet som ga svært god avkastning. Vi skal heller ikke undervurdere den subjektive rollen Sam Eyde som person spilte, med sitt ønske om gode arbeidsvilkår og fremsynt byutvikling og arkitektur. Haken ved det hele ble den lokale boligmangelen. Industriutbyggingen gikk raskere enn boligbyggingen. Den la et stort press på beboerne om å leie ut rom, og gjennom det ble den tilsynelatende høye standarden noe redusert.

Etter modell fra Notodden ble det i 1909 opprettet et privat byplankontor, med ansvar for å planlegge, regulere, prosjektere, oppføre og senere også drifte byen og den bebyggelsen Hydro kom til å eie. Kontoret ble ledet av byplansjefene Erling Gjesland, Hj. Waaden og Jens Poulsson.

Sam Eyde knyttet til seg de dyktigste av våre yngre arkitekter på den tiden: Thorvald Astrup, Bernhard Keyser-Frølich, Joh. E Nielsen, Helge E. Blix, Bjarne Blom, Harald Aars, Magnus Poulsson og Ove Bang. Noen ble ansatt, andre ble engasjert til oppdrag. Byplanene, reguleringsplanene og prosjekteringen ble stort sett utført av de samme personene, dersom det ikke ble utskrevet arkitektkonkurranser.

I ettertid kan det være vanskelig å fastslå hvilken arkitekt som har tegnet de enkelte husene. Alle synes å ha tegnet eller korrigert litt på de fleste av dem.

I byggeperioden var forholdene kummerlige. Folk ble innkvartert i brakker og jernbanevogner. Den gamle gårdsbebyggelsen, ofte glisne, trekkfulle hus, ble samlet på ett sted og benyttet som boliger. Etter hvert ble disse husene erstattet av permanente boliger. Boligforholdene for anleggsarbeiderne i oppbyggingstiden var blant de verste Norge kunne by på. Utbyggingen startet innerst i dalen, nær de første fabrikkanleggene. Brannkorpset var de første som ble bosatt, rett utenfor fabrikkporten.

Det utviklet seg snart et markant klasseskille på Rjukan. Arbeiderklassen besto av rallare, fagarbeidere og transportarbeidere. Rallarne bygde veier, baner, kraftstasjoner, gater, hus og fabrikker. Fagarbeidere av alle slag bemannet fabrikkene, mens transportarbeiderne tok hånd om råvarer, ferdigvarer og matforsyningen. Rundt denne hæren av arbeidsfolk vokste det frem nye grupper av folk, som laget mat, holdt rent, pleiet de syke og så videre. Middelklassen på Rjukan besto av funksjonærer, teknikere og ingeniører som var ansatt ved fabrikkene, lærere samt ansatte i kommunen. Embetsstanden var ikke stor siden Hydro sto for planlegging, opparbeiding, drift og vedlikehold av bysamfunnet. Standen besto av post- og telegrafsjef, apoteker, sorenskriver, politimester og noen flere.

Overklassen besto av Hydros folk, overingeniører, kjemikere, økonomer, jurister og direktører. De pleide å rullere innenfor Hydros samlede stab, og flyttet mellom de geografiske lokalitetene. Leger, tannleger, advokater, banksjef og arkitekter – samt stedets handelsstand – var også en del av overklassen.

For å dekke befolkningens sosiale behov ble det reist en rekke fellesbygg: to kirker, folkeskole, yrkesskole med tekniske fag, sykehus, posthus, apotek, forretninger, sparebank og restaurant (i Sing Sing). I Folkets hus (nå Rjukanhuset) ble det åpnet kino. Stedet fikk raskt en flora av organisasjoner, foreninger og lag; orkestre, musikkorps, sangkor, og idrettslag. I tillegg ble det organisert teaterforestillinger. Alle barn gikk på skole i syv år, eller mer. Etter det kunne de som ble betraktet som lærenemme, få plass på yrkesskole eller teknisk skole, som ble bygget for å sikre rekruttering av nye fagarbeidere. Hydro drev også gårdsbruk for å sikre fersk melk til sine ansatte

Arbeiderbevegelsen satte snart et sterkt preg på livet på Rjukan, med Rjukan Arbeiderblad som det sentrale talerøret. Det første Folkets hus ble åpnet i 1910, men revet og erstattet av «Nordens flotteste Folkets hus» i 1930. Sosialdemokrater, kommunister og syndikalister sloss om makten.

Den langsmale dalen ligger mellom høye fjellsider som skyggelegger dalbunnen store deler av vinterhalvåret. Den smale dalbunnen ga byen sin form med to parallelle gater som ble anlagt mot fjellsiden i nord. Langs disse gatene og på flatene mot sør ble område for område ferdigstilt fra vest mot øst. Hvert område fikk sin spesielle komposisjon av veier, små, åpne plasser og park- og idrettsanlegg. Tettere kvartaler med murbygninger skapte naturlige brannskiller. Den mer solrike dalsiden mot nord ble disponert til boliger for ledelsen, ingeniører og funksjonærer, samt et sykehus. Etter hvert som byen vokste, ble det anlagt et nytt og større sentrum lenger øst, med et torg flankert av sparebank og postkontor. I tillegg ble det bygget sykehus, kirke, frikirke og brannstasjon. Et stort idrettens hus skulle ha dannet fonden på torget, men ble aldri realisert. Like inntil torget ligger «Private Moen», et sentrumsområde som Hydro aldri kjøpte. Her kom hotell og fagforeningenes samfunnshus.

Det ble prosjektert og bygget eneboliger, tomannsboliger, firemannsboliger, rekkehus og hybelhus. Det skulle være boliger for enhver, avhengig av stand og verdighet. Bydelene fikk navn som Tyskerbyen, Rødbyen og Flekkebyen. Mellom dem lå små parker, ballplasser og friarealer.

På sin planmessige måte kom byen til å reflektere klasseskillene. «Si meg hvilken stilling du har i Norsk Hydro, og jeg skal si deg hvor du bor.» Ingen regel uten unntak, brannmenn og ingeniører som måtte kunne rykke inn raskt ved ulykker, bodde like ved fabrikkene. Dermed ble det en viss sosial og arkitektonisk oppmyking.

Til å begynne med forsøkte Hydro å fremme egne hjem-ideen, der de ansatte skulle kjøpe boliger oppført av selskapet. En typisk bolig kostet 5000 – 6000 kroner, mens arbeidernes årslønn lå på 1000–3000 kroner. Forslaget møtte stor motstand, spesielt fra de mange syndikalistene som dominerte fagforeningene. Forslaget ville binde arbeiderne til Rjukan, uten muligheter til å selge boligene dersom tidene ble dårligere. Løsningen ble at Hydro gjennomførte utbyggingen for egen regning. Arbeidere og funksjonærer ble leieboere som forhandlet med firmaet om husleie og vedlikehold. Resultatet var ikke bare at firmaet drev utstrakt vedlikehold, de klippet også gresset, skiftet lyspærer og hentet søppel på kjøkkenet.

Leilighetene for arbeidere og lavere funksjonærer varierte fra ett rom og kjøkken på 35 m² til fire rom og kjøkken på 90 m², med hovedtyngde på to- og treroms-leiligheter på 45–65 m2.

Arbeidere som hadde vært på Rjukan en tid, ble tildelt alt fra leilighet i firemannsbolig, vertikaldelt småhus og rekkehus, til enebolig på 70–85 m², fordelt på en og en halv etasje. Bad og wc var som oftest i kjelleren. Planene var gjerne organisert rundt en pipestokk, der oppvarming var basert på vedfyring. Kjøkkenet hadde elektrisk komfyr. Rundt huset var en hage på 300–500 m², med mulighet for å sette opp en bod, dyrke grønnsaker og holde seg med noen høner.

Grønbyen på Notodden dannet mønster for de vertikaldelte tomannsboligene. Her ble den hetende Rødbyen. Hver bolig hadde cirka 70 m² bruksareal boligflate, fordelt på to etasjer, med tre rom og kjøkken. I tillegg kom krypeloft og kjeller med wc, vaskerom og bod for ved og mat. Planen viser en høy boligstandard, men både utleie av rom og det faktum at det var vanlig å ha mange barn bidro til å trekke boligstandarden ned.

Den største boligblokken, Sing-Sing, ble bygget med en rekke ulike typer og størrelser av leiligheter Navnet Sing-Sing er hentet fra fengselet med samme navn utenfor New York, og forteller noe om synet folk hadde på den kompakte gården, til forskjell fra hvordan man så på småhusbebyggelsen.

Det ble også bygd hybelhus ble reist for anleggsarbeiderne, og ble senere tatt i bruk for enslige og nyankomne.

Ingeniører i produksjonen (lavere administrasjon og formenn) ble tildelt ene- eller tomannsbolig. Mange bodde i «Tyskerbyen», som fikk navnet sitt fra de mange tyske ingeniørene som bodde der under montering av produksjonsutstyret. Funksjonærboligene skilte seg fra arbeiderboligene ved at det var spisestue i stedet for kammers i første etasje, og tre soverom i andre etasje.

Sivilingeniører, leger og andre fra administrasjonen ble tildelt boliger i Fjellveien og Villaveien. Dette var ene- og tomannsboliger på opp mot 200 m2, med fire–fem soverom, pikeværelse, kjøkken, anretning, spisestue, stue, kontor, hagestue, bad, separat wc, loft, kjeller og uthus – og etter hvert også garasje. Plasseringen i åssiden sikret sol i en lengre periode enn ellers i dalen der de mindre privilegerte fikk bo.

Den gedigne administrasjonsbygningen var også bolig for administrerende direktør. Den ligger i en staselig park med tennisbane, uthus og tjenesteboliger, utformet for å ta imot viktige besøkende og avholde store selskap.

Den store innsatsen for å bygge arbeiderboliger maktet ikke å fjerne bolignøden på Rjukan, like lite som selveid bolig forhindret arbeiderne å bli politisk radikale. I 1919 disponerte Hydro 1142 leiligheter, hvorav cirka 1000 var arbeiderboliger. Likevel var boligmangelen i november dette året så stor at arbeidere måtte overnatte i fabrikklokalene. Blant skiftarbeidere var det heller ikke uvanlig at bytte av seng og skift foregikk samtidig: Arbeideren fra avtroppende skift overtok varm seng etter kameraten som gikk på ny tørn.

• sosial boligbygging i Norge
• Rjukan

• Bedoire, Fredric. 2015. Den svenska arkitekturens historia: 1800-2000.
• Eyde, Sam. 1939. Mitt liv og mitt livsverk. Les boka på nb.no
• Songe, Helge. 2013. Fabrikkbyen under Gaustadfjell.