Ringsaker kirke

Midt i den bredeste Ringsakerbygda, noen hundre meter opp fra Mjøsa og vendt mot den, ligger Ringsaker kirke. Den er blant de mest imponerende middelalderkirkene som er bevart i Norge, og har fått stå nesten uendret siden høymiddelalderen. Murene viser at kirken en gang har vært herjet av brann, men det må ha skjedd alt i middelalderen.

Sammen med Nikolaikirken på Gran og Gamle Aker i Oslo, tilhører Ringsaker den fineste gruppe bygdekirker i Norge – de østnorske basilikaene. Trolig er disse bygget som mindre utgaver av domkirkene i Oslo og Hamar, som i dag ligger som ruiner. Bygdekirkene ligger i de rikeste og mest fruktbare landskapene på Østlandet, og det har gått med store ressurser til byggingen.

I sin opprinnelige form hadde kirken basilikalt skip, et enskipet, kvadratisk kor og trolig en halvrund apsis som koravslutning mot øst. På nordsiden av koret lå et smalt sakristi. Over østre del av skipet reiste et kraftig tårn seg to etasjer over skipets møne.

På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet, ved at det ble bygget til korsarmer mot nord og sør på begge sider av tårnet. Apsiden ble revet, og koret ble gjort dobbelt så langt med rett avsluttet østvegg. Etter den tid har ikke kirken endret utseende, bortsett fra at tårnspiret er fornyet, senest i 1694. I 1960-årene ble kirken restaurert, blant annet ble noen små vinduer i midtskipsveggen åpnet igjen.

Kirken er bygget i den enkle klassisistiske stilen som dominerte på Østlandet i 1100-årene. Formene er enkle og rene, og det finnes ikke skulptur eller bladornamenter. Håndverket er førsteklasses, og veggene er utvendig kledd med kvadersteiner hugget av den lokale kalksteinen. Den eneste dekoren er konsentrert omkring portalene, som består av enkle, klassisistiske profiler.

Kirkens hovedinngang ligger i vestfasaden, og er rikest utstyrt. Den brede vestportalen er flankert av søyler med terningkapiteler, som står inne i en recess (inntrapping). Over portalen står et vindu med lignende utforming også flankert av søyler, og over dette to firpassformede lysåpninger. Øverst i gavlen står et vindu som slipper lys inn på loftet. Oppbyggingen av denne fasaden er nesten identisk med Nikolaikirken på Gran, men det er usikkert hvilken av kirkene som er eldst.

Når man stiger inn i skipet, ser man at midtskipsveggene blir båret av to par runde pilarer, og tårnet av et par korsformede pilarer. Opprinnelig var midtrommet i skipet mye mer høyreist enn i dag, og åpnet seg helt opp i mønet. Ved ombyggingen på slutten av 1200-tallet ble det satt inn et langsgående tønnehvelv i midtskipet. Byggmesteren har tydeligvis ikke våget å legge hvelvet i den høyden det burde ligge; over midtskipsveggens vinduer. For å være på den sikre siden og ikke risikere at veggene ikke ville tåle vekten, ble hvelvet lagt så lavt at det skar over vinduet i vestveggen. Derfor ble det liggende under midtskipsveggens vinduer mot sør slik at disse i dag bare gir lys inn på loftet over hvelvet.

De smalere sideskipene har hatt hvelv helt fra 1100-taIlet. Dette er enkle hvelv med form av en kvart sirkel (kvadranthvelv). De endte mot øst i rundbuede alternisjer, som var viet til populære helgener. Ett av dem var trolig viet til kirkens skytshelgen Olav den hellige.

Det romanske koret er nesten helt ombygget, men sørportalen er bevart. Den er rundbuet og har ikke vært flankert av søyler. I veggene er det et par nisjer til oppbevaring av utstyret til altertjenesten. Ved utvidelsen av koret ble alteret flyttet lenger mot øst, der det står i dag. Det nye koret ble overhvelvet med to fag krysshvelv av teglstein. I østveggen over alteret ble det satt inn et stort vindu som består av tre høye, smale lysåpninger sammenkoplet i en stor nisje i veggen, og i sørveggen står et lignende vindu med to smale lysåpninger. Det gotiske koret fikk dermed et rikt lysinnfall til alterområdet, i tråd med tidens teologi, der lyset symboliserte Gud.

Det er ikke bevart noe av inventaret fra 1100–1200-tallet i kirken, selv om vi må anta at den har vært rikt utstyrt med alterkunst. Til gjengjeld har kirken Norges fineste alterutsmykning fra tiden like før reformasjonen.

«Ringsaker kirkes gamle herlighet» er tittelen på Sigurd Griegs bok fra 1955 om kirkens viktigste kunstverk. Alterskapet på hovedalteret er en gave fra magister Ansten Jonsson Schonck, som var sogneprest til Ringsaker fra 1514 til 1547. Han var altså både den siste katolske og den første protestantiske sogneprest, noe som ikke var uvanlig i Norge. I tillegg var han medlem av domkapitlet ved Hamar domkirke, og følgelig en velstående mann. Kunstverket er produsert i Antwerpen i Belgia i 1520-årene, og var derfor knapt kommet på plass i kirken da reformasjonen ble innført. Sognepresten har nok passet på at hans dyrebare investering ikke led noen overlast, og siden den tid har skapet fått stå i fred på alteret.

• Ringsaker
• kirke
• Hamar bispedømme