Richard Rorty

Rorty ble utdannet ved Chicago-universitetet, var professor ved Princeton i 1961–1982, ved Virginia-universitetet i 1982–1998, og fra 1998 ved Stanford. Han innledet sin karriere som analytisk filosof med interesse for bevissthetsfilosofi, epistemologi og språkfilosofi, men utviklet raskt sin egen filosofi til å avvike fra sentrale tendenser i fagfilosofien. De to sentrale bestanddelene i Rortys tenkning ble etterhvert en utpreget form for radikal pragmatisme inspirert av blant John Dewey, kombinert med en pragmatisk orientert språkfilosofi med utgangspunkt i W.V.O. Quine og Donald Davidson.

I sitt mest kjente verk, Philosophy and the Mirror of Nature (1979), hevder Rorty at det ikke finnes noen spesifikt filosofiske problemer, og at det derfor heller ikke finnes noen filosofiske løsninger. Mye av filosofihistorien har derfor vært basert på falske premisser og på en illusjon om at filosofien er en spesielt privilegert form for språkspill der man ved bruk av fornuft og rasjonalitet har en spesielt privilegert rolle i å legge et grunnlag for vitenskapene og i å avdekke det som er virkelig og sant. Rorty hevder videre at filosofien aldri kan bli noen streng vitenskap, og at i en verden preget av kontingens må vi oppgi det tradisjonelle synet på filosofi som en søken etter evige sannheter.

Det virkelig kontroversielle ved Rorty kommer kanskje best til syne ved at han hevder videre at det heller ikke finnes noen annen sannhet enn de mange ulike sannhetene som konstituerer seg selv og ligger nedfelt i språkspillene som karakteriserer ulike kulturer. Dermed tar Rorty til orde for det som gjerne blir forstått som en form for relativisme der filosofi og vitenskap sees som kulturelle språkspill, som befinner seg på samme nivå av sannhet som poesi, mytologi, eller religion.

Inspirert av blant annet Ludwig Wittgenstein og hans begrep om språkspill, hevder Rorty at ethvert språkspill har sine egne regler for vellykkethet og at det blir umulig å sammenligne de ulike språkspillene med hverandre for å finne ut hvilket av dem som virkelig er best. Riktignok vil de vitenskapelige og filosofiske språkspillene ha et visst hevd i vår egen kultur, gitt utviklingen av den vitenskapelige revolusjonen og fremveksten av det moderne samfunnet i vesten, men dette er kun en sosiologisk og historisk betinget status, ifølge Rorty, som ikke på noen som helst måte betyr at disse språkspillene også avdekker virkeligheten på en objektivt sett bedre måte enn andre språkspill.

Rortys syn står her i skarp kontrast til den mer tradisjonelle ideen om at vitenskapelig metode og vitenskapen som praksis er en objektivt sett bedre måte å avdekke naturen på enn gjennom mytologi, religion, eller poesi.

Rorty var svært produktiv og forfatterskapet spenner vidt. Blant hans bøker kan nevnes:

• Consequences of Pragmatism (1982)
• Contingency, Irony and Solidarity (1989)
• Objectivity, Relativism and Truth (1991)
• Essays on Heidegger and Others (1991)
• Achieving Our Country (1997)

• analytisk filosofi
• pragmatisme
• språkfilosofi