Richard Evelyn Byrd

Byrd kom fra en fremtredende familie i delstaten Virginia, noe som både var en motivasjon for å prestere og å søke eventyr i tillegg til at det ga ham adgang til personer som kunne hjelpe ham gjennom karrieren. Etter studier ved Universitetet i Virginia ble han uteksaminert fra US Naval Academy i Annapolis i 1912 og begynte karrieren i marinen. En alvorlig benskade førte til at han ble pensjonert fra aktiv tjeneste, men han ble stadig forfremmet gjennom administrative stillinger til han ble kontreadmiral. Denne siste graden kom i uvanlig ung alder (41) etter at han ledet en vellykket ekspedisjon til Antarktis. Byrd ble interessert i luftfart, lærte å fly og fordypet seg i utfordringer med navigasjon under langdistanseflyving. Han bidro til å utvikle luftfart og navigasjonsinstrumenter i marinen mens han administrerte viktige marinestasjoner og programmer.

I 1924 ledet Richard Byrd flygruppen ved Donald Baxter MacMillan-ekspedisjonen til Grønlands nordkyst. Her fløy han og to andre piloter – M.A. Schur og E.R. Reber – som de første inn over Grønlands innlandsis og over store, ukjente deler av Ellesmere Island. Dette var viktig pionerflyving og navigasjon under arktiske forhold.

9. mai 1926 fløy Byrd med Floyd Bennett ved spaken fra Ny-Ålesund på Spitsbergen mot Nordpolen og tilbake igjen på under 16 timer og hevdet å ha sirklet rundt polen flere ganger. Flyet var et tremotors Fokker F-VII monoplan som ble gitt navnet Josephine Ford etter datteren til sponsoren Edsel Ford. Det er senere reist berettiget tvil om de to virkelig nådde frem til polen. Uansett ble Byrd tildelt Den amerikanske kongressens æresmedalje og ble forfremmet til kommandør.

Sommeren 1927 fløy Byrd med Bernt Balchen som sjefpilot non-stop det første store fly som kunne ta både last og passasjerer over Atlanterhavet.

I årene 1928−1930 og 1933−1935 ledet Byrd store ekspedisjoner til Antarktis. 29. november 1929 fløy han og pilot Balchen som de første over Sydpolen. På den andre ekspedisjonen 1933−1935 tilbrakte Byrd fem måneder alene på en liten isolert meteorologisk stasjon, Advance Base. Der mistet han nesten livet da dårlig ventilasjon gjorde at varmeovnen produserte karbonmonoksid (CO). Hovedbasen ble kalt Little America. En tredje geografisk- og forskningsekspedisjon til Antarktis i 1939−1941 arbeidet ut fra to hovedbaser, en i Bay of Whales (Hvalbukta) – West Base – og en ved Den antarktiske halvøy (East Base). På grunn av andre verdenskrig (1939−1945) ble Byrd kalt tilbake fra Antarktis i 1940 og fikk viktige administrative oppgaver med etablering av militære flybaser i Stillehavsområdet.

I 1946 organiserte Byrd gigantekspedisjonen Operation Highjump, ledet av kontreadmiral Richard H. Cruzen. 4000 mann, 13 fartøyer, 15 fly og 4 helikoptere stod til deres disposisjon. Omtrent hele kystlandet rundt det enorme antarktiske kontinentet ble luftfotografert, og omfattende undersøkelser ble foretatt. Da Det internasjonale geofysiske år 1957–1958 tok til, fikk Byrd oppgaven å organisere og samordne det store amerikanske opplegget. Byrd var siste gang i Antarktis i 1955 i forbindelse med denne planleggingen. Da fløy han for tredje gang over Sydpolen.

Byrd skrev flere bøker om sine ferder. Hans omfattende virksomhet i Antarktis ble basis for et eventuelt amerikansk krav på territorier i Antarktis, noe som amerikanerne har valgt ikke å fremme.

Richard Byrd døde to år senere, i mars 1957, og ble gravlagt på Arlington National Cemetery.

• Antarktis
• ekspedisjoner til Antarktis
• ekspedisjoner i Arktis

• Goerler, Raimund E. (2007): Byrd, Richard E., Encyclopedia of the Antarctic, Routledge
• Vogel, Hal (2005): Byrd, Richard, i Encyclopedia of the Arctic, Routledge