Rødøy

Terrenget på fastlandsdelen og de større øyene er svært berglendt og oppstykket, og landet stiger østover til Svartisen, og her finnes kommunens høyeste topp, Steintinden (1534 meter over havet). På grensen til Rana i sør ligger Høgtuvbreen. Fjordene som skjærer seg østover inn i fjellmassivet har bratte sider.

Strandflate av noen betydning finner en særlig i områdene lengst vest i kommunen med tallrike mindre, og stort sett ubebodde, øyer. Lenger øst er strandflaten mindre utviklet, hvis man ser bort fra området nord for Tjongsfjordens ytre del.

Berggrunnen i kommunen er sterkt preget av den kaledonske fjellkjedefoldingen (den kaledonske orogenese) og veksler mellom sedimentære bergarter av opprinnelig kambro-silurisk alder, sterkt omdannet under fjellkjedefoldingen (glimmerskifer og glimmergneis), og dypbergarter av grunnfjellsalder (granitt og granodioritt). Denne vekslingen mellom glimmerskifer/glimmergneis og granitt/granodioritt gjelder også øyene. På Nesøya, på grensen til Lurøy ute i havet i vest, består berggrunnen av dypbergarten gabbro.

Rødøy kommune har tradisjonelt kystklima, med relativt sval sommer og mild vinter, og med raske væromslag som gjerne følger kysten.

Middeltemperaturen ved målestasjonen på Myken fyr, ytterst i Rødøy kommune, viser 6,46 grader Celsius (°C) i snitt siste 25 år. Høyeste temperatur i samme periode var 26,4 °C, målt i 2018. Laveste temperatur ble målt i 2001 til –12,2 °C.

Årsnedbør i 2020 var på 968 millimeter. Gjennomsnittet siste 25 år ligger på 904 millimeter.

Bosetningen er knyttet til kysten og er svært spredt. Hovedsakelig finnes bosetning på de sju største øyene og langs fjordarmene, særlig på nordsiden av Tjongsfjorden. Her ligger kommunens administrasjonssenter Vågaholmen ved munningen av Tjongsfjorden. Rundt 70 prosent av befolkningen bor på fastlandet, 30 prosent på øyene.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det ingen tettsteder i kommunen. Definisjonen av et tettsted er at det er minst 200 innbyggere og at det er mindre enn 50 meter avstand mellom husene.

Folketallet i Rødøy har vist en nesten kontinuerlig nedgang siden andre verdenskrig. I perioden 1946–2020 var nedgangen mer enn 40 prosent. I perioden 2000–2020 gikk Rødøys folketall tilbake med gjennomsnittlig én prosent årlig, mot en vekst på 0,2 prosent årlig i fylket som helhet.

Primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske omfatter i alt mer enn 20 prosent av arbeidsplassene i Rødøy, og er med det – etter offentlig administrasjon og tjenesteyting – kommunens største næring målt i sysselsetting. Jordbruket har stor betydning og domineres av husdyrhold med ku og sau samt noe hønsehold.

Fiske er en betydelig næring selv om det har gått kraftig tilbake. Fiskeflåten domineres av mindre båter, og det drives kystfiske etter torsk og sei, samt noe reketråling. I 2020 landet fartøyene hjemmehørende i Rødøy totalt 2149 tonn med rundfisk til en verdi av rundt 29,9 millioner kroner. 42 prosent av fangsten ble ilandført i hjemkommunen. Fiskeoppdrett er en viktig næring i kommunen, og det ligger et lakseslakteri i Selsøyvik.

Industrien er meget beskjeden og begrenser seg til noe verkstedindustri, samt næringsmiddel- og tekstilindustri. I Kvalvika på Nordværnes har kommunen et industriutleiebygg. På Gjerdøya ligger et mekanisk verksted. Kun en liten del av befolkningen jobber innen industri (rundt fire prosent).

Rødøy har middels stor vannkraftproduksjon. De seks vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 296 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Smibelg (i drift fra 2022), som står for omtrent førti prosent av vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Storåvatn 2 (2023) og Reppa (1956). Smisto Kraft er hovedeier av rundt tre fjerdedeler av vannkraftproduksjonen i kommunen. Nest største eier er Rødøy-Lurøy Kraftverk med rundt en fjerdedel.

Av de bosatte yrkestakerne i Rødøy har 18 prosent arbeid utenfor kommunen. Det er også en liten innpendling av arbeidskraft til Rødøy på rundt 60 personer. (2020)

Sjøtransporten er forholdsvis godt utbygd, med hurtigbåt- og ferjeruter innen kommunen. Flere steder anløpes også av hurtigbåtruten Nordlandsekspressen (Bodø–Sandnessjøen). Fylkesvei 17 (Kystriksveien i Nordland) går gjennom kommunen, med en lengre ferjestrekning Kilboghamn–Jektvik. Denne ferjen anløper også Oldervika i Sørfjorden. Det er fylkesveiforbindelse mellom Melfjordbotn og Rana (vinterstengt).

Rødøy hører til Rødøy lensmannsdistrikt i Nordland politidistrikt, Salten og Lofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Rødøy er med i regionrådet Helgeland regionråd sammen med Alstahaug, Dønna, Herøy, Leirfjord, Træna og Vefsn.

Rødøy kommune svarer til Rødøy sogn i Nord-Helgeland prosti (Sør-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Rødøy ble opprettet som herred 1. januar 1838, ved innføring av det kommunale selvstyret. Meløy var opprinnelig en del av Rødøy kommune, men ble skilt ut som egen kommune i 1884. Etter dette har Rødøy hatt uendrede grenser.

I Selsøyvik ligger et restaurert gammelt handelssted med virksomhet helt tilbake til 1700-tallet.

På Jutøya i øygruppen Myken ligger Myken fyr. Allerede i 1892 ble det bygget en fyrlykt her, men dagens fyrtårn sto ferdig høsten 1918, og ble elektrifisert i 1955. Fyret ble avfolket og automatisert i 1975.

Kommunevåpenet (godkjent 1988) har en liggende rød løve mot en sølv bakgrunn; henspiller på fjellet Rødøyløva i motiv- og fargevalg.

Navnet. Første ledd kommer av raud, ‘rød’, viser ofte til rød berggrunn.

• Nordland
• Helgeland

• Rødøy kommunes nettsider
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Rødøy

• Hutchinson, Alan: Disse tider, disse skikker : Træna, Lurøy, Rødøy, Meløy : i fellesprestegjeldets dager 1500–1800, 1997
• Aakvik, Trond: Røtter i Rødøy, to bind, 2006–2009