Et annet metodologisk slagord som Skinner har brakt frem, er kontekst. Tekster må leses og settes inn i deres historiske kontekst. Kontekst hos Skinner betyr ikke i første omgang tradisjonen en tenker står i, eller opprinnelsen til denne tenkingen, men debattsituasjonen, altså den debatten i forfatterens egen samtid som vedkommende, mer eller mindre polemisk, grep inn og bidro til.
Dette fører selvsagt til en klar konsentrasjon om den enkelte forfatter og det enkelte verk. Skinner kaller selv sin fremgangsmåte «pointillistisk». Han benekter å ha noen teori om forholdet mellom endring av politiske teorier og opphavet til nye begrep, samt endringer av sosiale forhold.
Men det ville være galt å si at han bare er opptatt av teoretiske debatter. Kampen om å gjøre begreper og teorier legitime eller illegitime er for ham et praktisk anliggende, en del av det politiske livet. Spørsmålet om graden av kontinuitet i den politiske tenkningens historie blir slik et rent empirisk spørsmål.
Dette prosjektet har ikke gått fri for innvendinger. Skinner er blant annet blitt anklaget for å bli utilsiktet museal. De store tenkerne reduseres til debattene på sin tid, men hva har de da å si oss, i en senere periode?
Skinners svar på dette synes dels å være at vi må holde opp å tro at vi kan finne svar på vår tids spørsmål ut av idéhistorien, dels at vi ikke skal lete etter de kjente problemene og teoriene i historien. De bidragene den historiske forskningen gir på dette feltet, er tvert om å finne de teoriene og begrepene som ufortjent er blitt glemt, og som det kan være bryet verdt å ta opp igjen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.