Pietro da Cortona

Pietro da Cortona var en italiensk arkitekt og maler og barokkens mest berømte takdekoratør. Han ble utdannet først i Firenze, siden i Roma. Rafael, Carracci og antikkens kunst fikk stor betydning for ham.

I Roma bygde han blant annet Santi Martino e Luca (1635–1650) og oppførte San Maria della Paces fasade og plassen foran kirken, et verk av stor betydning med sine konvekse og konkave veggflater (1656–1657). Men det var i de tidstypiske monumentale dekorasjoner av tak, kupler og lignende han fremfor alt fikk utfoldelse for sine evner. Han fortsatte her Correggios illusjonistiske perspektivstil og formet også sine komposisjoner under inntrykk av Rubens. For pave Urban 8 malte han taket i den store sal i Palazzo Barberini, med storartet fargeprakt og en illusjonsvirkning bygd på en sløret og diffus maleriteknikk (1633–1639).

I pakt med den rådende smak gav Cortona uttrykk for kristne ideer gjennom figurale allegorier av skikkelser fra den antikke mytologi gruppert rundt Barberini-familiens våpenmerke (tre bier), omgitt av en mektig laurbærkrans. I Roma utførte han for øvrig takdekorasjoner med motiver fra Aeneas' historie i Palazzo Pamphili og utstyrte Santa Maria in Vallicella med fresker, blant annet i taket en dristig, pompøs fremstilling av jomfru Maria som på Filippo Neris bønn hindrer stillaset omkring et byggverk fra å falle ned.

I Firenze smykket han med hjelp av elever i 1641–1647 takene i sju rom i Palazzo Pitti med dekorasjoner i tilknytning til de sju planeter og hertug Ferdinands sju dyder. Dekorasjonen, som er holdt i lyse farger, ble et forbilde for mange barokke utsmykninger.

Cortona regnes i dag blant skaperne av den stilrevolusjon som fant sted omkring 1630, og som la grunnen for høybarokkens bygningskunst. Det var bygningskroppens plastisitet som opptok ham, og modelleringen med lys i interiøret.