Paul John Flory

Paul John Flory var en amerikansk polymerkjemiker som i 1974 fikk Nobelprisen i kjemi for sine grunnleggende arbeider for å forstå polymerer.

Flory oppnådde en PhD i fysikalsk kjemi ved Ohio State University i 1934, og fikk deretter en stilling i DuPont for å undersøke polymerer i samarbeid med Wallace Hume Carothers. På den tiden hadde Hermann Staudinger, Wallace Hume Carothers og andre fastslått at polymerer er holdt sammen av kovalente bindinger, men selve polymerisasjonen var lite forstått. Flory utviklet teori og gjorde eksperimenter for å forstå mekanismer for polymerisasjon og størrelsesfordelingen for massene til de makromolekylære forbindelsene.

På slutten av 1930-tallet sluttet Flory i Dupont for å jobbe som forsker ved University of Cincinatti, der han utviklet en teori for elastiske nettverk i gel. I perioden 1940-1948 arbeidet han i kjemisk industri ved forskningslaboratorier hos Esso og Goodyear, før han i 1948 fikk en professorstilling ved Cornell University. Her publiserte han viktige bidrag til forståelsen av hvordan polymermolekyler vekselvirker, viskositeten i polymerløsninger og gummielastisitet. Fra 1957 til 1961 var han direktør for Mellon Institute of Industrial Research i Pennsylvania, og fra 1961 professor i kjemi ved Stanford University i California.

I tillegg til nobelprisen i kjemi i 1974, ble han også tildelt Priestleymedaljen (1974) og Perkinmedaljen (1977).