Pakistans historie

Et grunnleggende problem for Pakistan var at landet bestod av to atskilte deler, Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. De lå på hver sin side av India, om lag 1500 kilometer fra hverandre, og var bare knyttet sammen av felles religiøse bånd, uten noen geografisk, økonomisk eller etnisk samhørighet. Nær 60 prosent av befolkningen levde i Øst-Pakistan, men den politiske og militære makten var konsentrert i vest. Helt fra starten hadde Pakistan store problemer med å få etablert et funksjonsdyktig politisk system. Politiske tvister og korrupsjon hindret en stabil utvikling. I 1956 oppnådde Pakistan samme fullverdige status som India innen Samveldet. To år senere ble det sivile styret avløst av et militærdiktatur under feltmarskalk Ayub Khan, som holdt seg ved makten i elleve år. Også i denne perioden var det sterke indre motsetninger mellom liberale og ortodokse muslimer, mellom Øst- og Vest-Pakistan, og mellom forskjellige regioner i Vest-Pakistan.

Etter hvert vokste østpakistanske krav om økt selvstyre. De fremste politiske ledere i Øst-Pakistan kom i 1966 i motsetningsforhold til presidenten og ble arrestert, anklaget for sammensvergelse. Også i vest økte uroen, og i 1969 gikk åtte opposisjonspartier sammen i en blokk, anført av den radikale politikeren Zulfikar Ali Bhutto. Ayub Khan overlot makten til sjefen for hæren, general Yahya Khan. Det første reelle valget på nasjonalforsamling i Pakistan ble holdt i 1970. I Øst-Pakistan ble valget en stor seier for selvstyretilhengerne med Mujibur Rahman i spissen, mens Bhuttos Pakistan People's Party (PPP) seiret i vest. Forsøkene på å få i stand en koalisjonsregjering mellom de to partiene slo feil. 26. mars 1971 proklamerte Rahman Øst-Pakistan som selvstendig stat under navnet Bangladesh. Det brøt ut en blodig borgerkrig, og etter at India hadde gått inn i krigen på Øst-Pakistans side, måtte sentralregjeringen i Pakistan motvillig akseptere at den østlige landsdelen medio desember 1971 oppnådde internasjonal anerkjennelse som Bangladesh, med Dhaka som hovedstad.

• Les mer om Bangladesh' historie.

Yahya Khan gikk av etter nederlaget, og Bhutto overtok som Pakistans første sivile leder på 14 år. Bhutto innledet sin presidenttid med radikale reformer, blant annet nasjonalisering av bankene og deler av industrien. Pakistan fikk i 1973 en føderal forfatning, og Bhutto ble nå også statsminister. Løsrivelsen av Bangladesh oppmuntret separatistiske krefter også i vest. Et opprør i Balutsjistan i 1973 ble slått ned av Bhutto-regjeringen med store tap av menneskeliv.

I 1977 ble det avholdt parlamentsvalg. En valgallianse av opposisjonspartier beskyldte Bhutto for valgfusk og organiserte en ulydighetskampanje. I flere måneder fant det sted omfattende politisk vold, og urolighetene medvirket til at sjefen for hæren, general Muhammad Zia ul-Haq, grep makten. Bhutto ble stilt for retten, anklaget for delaktighet i drapet på en politisk motstander, dømt til døden og henrettet i april 1979. I mai samme år ble all politisk virksomhet forbudt, og i mai 1980 ble det erklært unntakstilstand.

Zia påbegynte en markert islamisering av landet. Koranens rettsregler, sharia, ble gjeninnført, med strenge straffer for brudd på religiøse påbud. Dette skjerpet motsetningene mellom de dominerende sunnimuslimene og det sjiamuslimske mindretallet, som frykter at sunnienes fortolkning av sharia ville føre til at sjiaenes lære blir erklært ikke-muslimsk. Medlemmer av religiøse minoriteter, som for eksempel Ahmadiyya-sekten, ble i tiden som fulgte fengslet, i enkelte tilfeller også dødsdømt, for kjetteri.

Zia, som i 1978 var blitt president med nær diktatoriske fullmakter, fikk sin embetstid forlenget med fem år ved en folkeavstemning i 1984. Ved parlamentsvalget i 1985 kunne bare individuelle kandidater delta, ikke partiene. Unntakstilstanden ble opphevet i 1986 og politisk virksomhet tillatt i begrenset grad. Bhuttos datter Benazir Bhutto, som hadde etterfulgt sin far som leder for PPP, kom hjem fra eksil og ble mottatt med begeistring. I 1988 omkom Zia ved en flyulykke under mystiske omstendigheter. Ved valget samme år seiret Benazir Bhutto og ble første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. Hun ble imidlertid avsatt av president Ghulam Ishaq Khan i august 1990, angivelig etter korrupsjon og maktmisbruk. Bhutto tapte valget samme år, og Muhammad Nawaz Sharif, sentral politiker i Punjab, ble leder for en koalisjon av konservative og religiøse partier og innsatt som statsminister.

I perioden 1988–1999 ble Pakistan i praksis styrt av en troika bestående av statsministeren, presidenten og sjefen for hæren. Stabiliteten var avhengig av at disse tre makthavernes interesser ble balansert mot hverandre. I 1990-årene var pakistansk politikk preget av motsetningene mellom Benazir Bhutto og Nawaz Sharif samt av tre hovedspørsmål: islamiseringen, en grunnlovsbestemmelse som ga presidenten nesten diktatoriske fullmakter og blodige fraksjonskamper i provinsen Sindh.

Særlig i landets største by, Karachi, var det blodige konfrontasjoner mellom urdutalende innvandrere fra India, mohajirene, og sentralregjeringens sikkerhetsstyrker. I årene 1992–1997 kostet volden i Karachi omkring 4500 menneskeliv. Uroen skadet også Pakistans eksport ettersom virksomheten i landets viktigste havn jevnlig ble forstyrret. Volden falt delvis sammen med fremveksten av mohajirpartiet MQM (Mohajir Qaumi Movement, siden 1997 Muttahida Qaumi Movement). Mohajirene, som flyttet hit fra India i slutten av 1940-årene, dominerer Sindhs storbyer og lever i stadig konflikt med etniske sindier.

Etter heftig politisk strid ble også Nawaz Sharif i juli 1993 avsatt av president Khan, med samme begrunnelse som ved avsettelsen av Benazir Bhutto tre år tidligere. Ved nyvalg samme år seiret Bhutto knepent og kom tilbake som statsminister. Bhutto styrket sin posisjon ved at en av hennes nærmeste medarbeidere, Farooq Ahmed Leghari, i november ble valgt til president. I Bhuttos annen statsministerperiode møtte hun, og særlig ektemannen, Asif Zardari, på ny kritikk for korrupsjon og maktmisbruk. I november 1996 ble hun for annen gang avsatt, denne gang av president Leghari, hennes gamle politiske støttespiller. Ved nyvalg i februar 1997 led Bhutto sitt hittil største nederlag. Med et solid flertall i ryggen kunne Nawaz Sharif innlede sin annen statsministerperiode med å fjerne den omstridte grunnlovsbestemmelsen som ga presidenten fullmakt til å avsette statsministeren. Ved grunnlovsendringer skaffet han seg større makt enn noen tidligere sivil leder.

I oktober 1999 grep Pakistans forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe andre ledende offiserer makten ved Pakistans tredje militærkupp. Statsminister Sharif ble styrtet. Bakgrunnen var at Sharif hadde forsøkt å gi Musharraf sparken i forkant av kuppet. Da generalen var på vei tilbake etter et offisielt besøk i Sri Lanka, nektet Sharif flyet hans å lande i Pakistan. Mens flyet sirklet over Karachi, nesten tomt for drivstoff, tok militære kontroll over flyplassen slik at flyet, som også hadde 200 sivile passasjerer, kunne lande. I april 2000 ble Sharif dømt til livsvarig fengsel for flykapring og drapsforsøk; senere fikk han også en dom på 14 år for korrupsjon. Etter megling mellom pakistanske og saudiarabiske myndigheter ble han benådet og sendt i eksil til Saudi-Arabia.

Under tre års militærstyre, 1999–2002, vokste islamske ekstremistgrupper seg sterkere. Islamistene kunne holde massemøter under dekke av det religiøse eller solidaritet med det afghanske folk, mens de politiske partiene var tvunget til taushet. I 2001 utnevnte Musharraf seg selv til president, og beholdt samtidig posisjonen som forsvarssjef. Etter parlamentsvalget i oktober 2002 gikk makten formelt tilbake til folkevalgte, sivile politikere. Musharraf beholdt imidlertid fortsatt et solid grep om makten, blant annet ved å sikre presidentembetet mer vidtrekkende fullmakter, og parlamentet og regjeringen var dominert av politikere som sto Musharraf nær.

For tiden etter årtusenskiftet, se Pakistans samtidshistorie.