Otto Bastiansen

Bastiansen var utdannet ved Universitetet i Oslo. Han tok artium i Drammen i 1937, ble cand.real. i desember 1943 med bifagene matematikk, mekanikk og kjemi. På dette tidspunkt var universitetet stengt på grunn av okkupasjonen under andre verdenskrig, og Bastiansen slapp muntlig eksamen i hovedfaget som i årsberetningen fra UiO sies å være kjemi. Hans veileder var Christen Finbak, som hadde tatt en magistergrad i kjemi, men som da var amanuensis i fysikk. Bastiansen tok doktorgraden (dr.philos.) i 1949.

Bastiansen var assistent, universitetsstipendiat og amanuensis ved Kjemisk institutt i Odd Hassels gruppe fra 1945 til 1955; de siste tre månedene som dosent. 1. april 1955 etterfulgte han Christen Finbak som professor i teoretisk kjemi ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim. I 1962 ble han professor i samme fag i Oslo. I 1964 etterfulgte han Hassel i professoratet i fysikalsk kjemi.

Bastiansens fagområde var bestemmelse av strukturen av små molekyler i gassfase med elektrondiffraksjon. Han samarbeidet med Odd Hassel i de første årene av konformasjonsanalysen (se konformer) og studerte særlig sammenhengen mellom bevegelse og molekylstruktur, og tok Oslogruppen i elektrondiffraksjon videre etter pionerårene med Hassel.

Bastiansen etablerte ikke et elektrondiffraksjonslaboratorium i Trondheim, men benyttet laboratoriet i Oslo – en tradisjon som ble fulgt etter at han forlot Trondheim i 1962. Hans Martin Seip overtok professoratet i fysikalsk kjemi etter Bastiansen i 1988.

Fra 1960 til 1962 var Bastiansen prorektor ved NTH og i perioden 1965–1969 formann i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF). Han ble valgt til prorektor ved Universitet i Oslo for perioden 1970–1972 da Johannes Bratt Andenæs var rektor, og han ble selv valgt til rektor i perioden 1973–1975. Bastiansen ble gjenvalgt for 1976 da den nye loven for UiO trådte i kraft og skulle settes i verk. Han ble etterfulgt av Bjarne Arentz Waaler.

Med den nye universitetsloven ble en ny administrasjonsordning innført ved UiO. Bastiansen hadde vært en varm forkjemper for en demokratisk ordning. Han ble valgt som bestyrer ved Kjemisk institutt allerede i 1965 da en lignende ordning ble innført som en prøveordning. Han var en meget populær rektor og utenfor universitetet kjent i vide kretser. Håkon Stenstadvold har malt et utradisjonelt rektorportrett av ham.

Bastiansen var postdoktor ved California Institute of Technology (Caltech) i 1950, hvor han traff blant annet Linus Carl Pauling og andre fremstående forskere. Hassel og Finbak hadde vært der på sin store tur i USA i 1939 hvor de besøkte en rekke sentrale forskere innen strukturkjemi, så Bastiansen styrket med sitt opphold gamle kontakter mellom USA og Oslo. Han var senere gjesteprofessor i lengre perioder ved forskjellige amerikanske universiteter og i en kortere periode ved universitetet i Moskva.

Bastiansen ble valgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1955 og var et fremtredende medlem særlig i tiden etter 1976 da han hadde gått av som rektor. Han kjempet alltid for grunnforskningen som fundamentet i det moderne samfunn.

• Hovedoppgave (1943): Strukturanalyse av noen væsker ved Fourieranalyse av Debye-Scherrer-diagrammer.
• Doktoravhandling (1948): Om noen av de forhold som hindrer den fri dreibarhet om en enkeltbinding.
• Grunnforskningen. Det moderne samfunns fundament. Det Norske Videnskaps-Akademis Årbok 1981.
• The Norwegian Gas Electron-diffraction group. J. Mol. Struct. 128 (1998) 3-12.
• Minneskrift: A.J. Barnes og Marit Trætteberg (red.): Gas electron diffraction: Molecular structure and conformational analysis. J. Mol. Struct. 445 (1998) 1-342.

• Otto Bastiansen i Norsk biografisk leksikon
• kjemi
• fysikalsk kjemi
• strukturkjemi