Orfeus

Orfeus lokket til seg jordens dyr og himmelens fugler med sitt sitarspill og sin sang. Selv trær og stein flyttet seg etter hans musikk. Orfeus har både apollinske trekk og tilknytning til Dionysos' kult.

Orfeus steg i levende live ned i underverdenen for å føre sin døde hustru Evrydike opp i lyset. Det fikk han lov til takket være sin sang, men da han snudde seg om etter henne før han var oppe i dagen, ble hun igjen dødens bytte. Orfeus selv fikk en brå død, idet han ble revet i stykker av trakiske kvinner eller av mainader.

Orfeus og hans opplevelser var et populært motiv i poesi og kunst helt fra 500-tallet fvt. Også i kristen kunst var Orfeus populær, og ble dyrket som fredsstifter og dødens overvinner.

Under Orfeus' navn verserte det i oldtiden en omfattende gruppe dikt, av ukjente forfattere og høyst forskjellig alder, fra 500-tallet fvt. til romersk keisertid. Den religiøse bevegelsen orfisismen oppstod i Hellas i arkaisk tid, og regnet Orfeus som sin stifter. Bevegelsens læresetninger fantes i disse diktene.

I musikken er Claudio Monteverdis opera Orfeo (1607), Christoph Willibald Glucks opera Orfeo et Euridice (1762) og Jacques Offenbachs operette Orfevs i underverdenen (1858) kjent.

• gresk mytologi